Barn og ungdom kan på ulike måter vise en personlig vekst etter terrorangrep, viser ny studie. (Foto: Wilma Nora Dortehellinger Nygaard, NTB scanpix)
Barn og ungdom kan på ulike måter vise en personlig vekst etter terrorangrep, viser ny studie. (Foto: Wilma Nora Dortehellinger Nygaard, NTB scanpix)

Foreldre ser personlig vekst hos traumeutsatte ungdommer

Å bli utsatt for et terrorangrep kan gi store utfordringer både psykisk og fysisk. Men et flertall av foreldrene til de som overlevde på Utøya ser også tegn på positive endringer hos barnet sitt.

Published

Fenomenet posttraumatisk vekst har vært studert – og diskutert – av forskere i over 30 år.

– Begrepet viser til at mange mennesker som har vært utsatt for noe vondt, som alvorlig sykdom eller en katastrofe, forteller om positive personlige endringer i etterkant, sier forsker Kristin Alve Glad.

Glad er psykolog og stipendiat ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). I doktorgradsprosjektet sitt ser hun på psykiske reaksjoner hos de som overlevde terrorangrepet på Utøya, med fokus blant annet på nettopp posttraumatisk vekst.

Det er vanlig å dele posttraumatisk vekst inn i tre hovedformer: Personlig vekst, relasjonell vekst, og et nytt syn på livet. Forskeren understreker at posttraumatisk vekst ikke betyr at det å oppleve noe vondt er positivt i seg selv.

– Å komme seg etter et livstruende traume kan være en tung og stor oppgave. Men for noen kan denne prosessen sette i gang refleksjoner som gir grunnlag for positive personlige endringer. Posttraumatisk vekst er altså en potensiell bieffekt av å håndtere et traume, forklarer hun.

Foreldrene ble spurt om barna

Det aller meste av forskningen på posttraumatisk vekst er basert på intervjuer eller spørreskjemaer hvor den som har vært utsatt for en traumatisk hendelse, svarer på om de føler at de har opplevd personlig vekst etter hendelsen.

At disse studiene baseres på selvrapportering gjør at en del forskere har stilt spørsmål ved om endringen «bare» er noe personen selv opplever, eller om det faktisk også fører til en endring i hvordan man framstår for andre.

I denne studien valgte forskerne derfor å spørre foreldrene til de som overlevde på Utøya hva de har observert hos barna sine.

Forskningen er del av en stor studie ved NKVTS om de som overlevde og foreldrene deres.

Et flertall foreldre har observert vekst

Foreldre og ungdommer har så langt blitt intervjuet tre ganger: 4–5 måneder, 14–15 måneder og to og et halvt år etter angrepet – og en fjerde intervjurunde er under planlegging.

Ved hver intervjurunde har ungdommene og foreldrene deres blant annet fått spørsmål om ulike fysiske og psykiske helseplager i etterkant av terrorangrepet. Ved tredje intervjurunde ble foreldrene også spurt om de hadde sett positive endringer hos barnet sitt i tiden etter terroren.

– Hele 64 prosent av foreldrene vi snakket med fortalte om en eller flere positive endringer som de knyttet til håndteringen av traumet barnet deres hadde opplevd, forteller Glad.

Foreldrene fortalte om endringer på alle de tre områdene vi kjenner fra forskningpå vekst, men særlig beskrev de mange personlige og relasjonelle forandringer.

Mer modne og med bedre selvtillit

Hele fire av ti foreldre fortalte historier om at barna deres på ulike måter hadde vist en personlig vekst etter terrorangrepet. Mange av ungdommene hadde blitt mer modne, mer reflekterte og mer selvstendige. Enkelte hadde fått bedre selvtillit.

En far fortalte: «Før var hun litt sånn "Unnskyld at jeg lever", men nå tør hun å si ifra. Og det er veldig fint. (...) hun tør å gå inn i en diskusjon, og hun står for det, liksom.»

– Økt modenhet er selvsagt noe man forventer hos alle ungdommer som er på vei inn i voksenlivet. Men foreldrene som beskrev slike endringer mente at det hadde gått raskere enn normalt, i etterkant av terrorangrepet. Riktignok sa noen foreldre at de var usikre på om slike endringer faktisk var positive, eller om barnet deres hadde «mistet noe av barndommen», forteller forskeren.

Flere kjærlighetserklæringer og klemmer

Like mange foreldre, altså fire av ti, fortalte at de hadde observert det forskerne kaller relasjonell vekst hos barnet sitt.

Endringer i forholdet til andre ga seg særlig uttrykk i at barna både i tale og handling ga tydeligere uttrykk for at de satte mer pris på familie og venner enn de gjorde tidligere. De sa til foreldrene at de var glade i dem, ga flere klemmer, og var mer åpne om egne tanker og følelser.

Flere viste også økt engasjement for å hjelpe andre, og ble beskrevet som mer sensitive for andres følelser. Det kunne dreie seg om å ta vare på andre overlevende som slet, eller på mennesker generelt. En mor fortalte at datteren bare noen dager etter terrorangrepet sa: «Mamma. Det som har skjedd er noe jeg kan bruke til å hjelpe andre.»

Glad understreker at slike endringer kan ha to sider.

– Det påpekte også noen av foreldrene: Er kjærlighetserklæringene uttrykk for at man er mer oppmerksom på hvem man er glad i, eller for at man er redd for å miste noen? Og kan man bli for opptatt av å hjelpe andre, slik at man glemmer seg selv?

Nytt syn på livet

Den siste hovedformen for posttraumatisk vekst, et nytt syn på livet, ble ikke observert av like mange foreldre som de to første formene. I internasjonal forskning, særlig fra USA, kommer dette ofte til uttrykk som en dypere religiøs tro. Beskrivelser av økt spiritualitet er langt mindre vanlig i Norge. Det kan sees i sammenheng med at vi har et mer sekulært samfunn.

– Kun én forelder fortalte at datteren hadde blitt mer religiøs. Men, omtrent ti prosent av foreldrene fortalte at de hadde lagt merke til en økt takknemlighet over å leve, nye prioriteringer, og at barnet satte større pris på de små tingene i livet, sier Glad.

Konkrete, observerbare endringer

Forskeren mener at det at foreldrene beskriver positive endringer de har lagt merke til i barnas væremåte, gir støtte til at posttraumatisk vekst er et virkelig fenomen. Det er ikke bare noe personer som har opplevd noe traumatisk prøver å overbevise seg selv om, for å føle seg bedre.

– Men kan ikke foreldre ha like sterkt behov som barna sine for å lete etter positive tegn på at barna har det bedre?

– Det er klart at foreldre aldri vil kunne være helt objektive observatører av egne barn. Men det at foreldrene i vår studie ga så mange konkrete eksempler på endringer de hadde lagt merke til mener jeg styrker validiteten, det vil si gyldigheten, av vekstfenomenet, sier Glad.

Mer smerte = mer vekst?

Forskningen så langt tyder på at sammenhengen mellom posttraumatisk vekst og psykisk helse er komplisert. Mange forskere har funnet en positiv sammenheng mellom disse fenomenene, altså at de som har mest vekst, også rapporterer at de er mer plaget av stressreaksjoner.

Det er blant annet tilfelle i en tidligere omtalt studie på forskning.no, som ser på reaksjoner hos de som var ansatt i regjeringskvartalet 22. juli 2011.

Men det finnes også studier som ikke har funnet en slik sammenheng.

Glad sier at det er mulig at i stedet for å tenke at posttraumatisk vekst og stress er to motpoler på et kontinuum, bør vi tenke på dem som to ulike fenomener. Da vil posttraumatiske stressreaksjoner ikke automatisk bety at man har mindre vekst, og omvendt.

For eksempel vil en traumeutsatt kvinne kunne føle at hun har blitt mer bevisst på sin personlige styrke, eller kjenne at hun setter større pris på venner og familie, samtidig som hun strever med posttraumatiske stressreaksjoner.

Kan ikke forvente å vokse på lidelse

– De færreste vil nok si at eventuelle positive endringer veier opp fra smerten den traumatiske hendelsen har påført dem, sier forskeren.

Hun påpeker at vi må unngå at det skapes en forventning hos traumeutsatte, òg blant deres venner og familie, om at man nødvendigvis vokser på å oppleve lidelse.

– Samtidig mener jeg at det er viktig å prøve å forstå hvordan og hvorfor en del opplever slike endringer, blant annet for å redusere det stigmaet en del kan oppleve etter å ha vært utsatt for noe traumatisk, avslutter Glad.

Referanse:

Glad, K. A. m.fl: Caregiver-reported positive changes in young survivors of a terrorist attack. Journal of Child and Family Studies. 2019. Sammendrag.

Fakta:

Kristin Alve Glads doktorgradsarbeid er finansiert av Extrastiftelsen og Rådet for Psykisk helse.

Funnene som omtales i denne artikkelen er publisert i Journal of Child and Family Studies.