25. juli 1978 kom en liten jente til verden utenfor Manchester i England. Hun het Louise Joy Brown og var en verdenssensasjon. For første gang hadde nemlig et barn blitt født etter å ha blitt unnfanget i et prøverør.

Siden Louise ble født, har det kommet seks millioner barn til verden ved hjelp av forskjellige prøverørsteknikker, ifølge seniorforsker Ritsa Storeng ved Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse ved Oslo universitetssykehus. Hun har vært vitne til en rivende utvikling innen assistert befruktning siden hun begynte å jobbe i feltet på 80-tallet.

Den største drivkraften bak utviklingen er, ifølge forskeren, et sterkt menneskelig ønske:

– Folk vil ha sine egne barn. Det er helt tydelig.

Storeng har plukket ut fem måter å få barn på uten å ha sex. Hun erkjenner at det finnes etiske dilemmaer med noen av metodene, men allikevel har de én ting til felles:

– Alle metodene handler om å etterligne det som skjer inni kroppen.

1. Sprøyte inn én enkelt sædcelle

I klassisk prøverørsbefruktning tilsetter en bioingeniør tusenvis av sædceller til hvert egg. Men det er ikke alltid det blir hverken befruktning eller barn med denne metoden.

Da går det an å hjelpe til med en spesiell type injeksjon som på fagspråket heter intracytoplasmatisk spermieinjeksjon (ICSI).

Storeng forteller at denne metoden er presisjonsarbeid som må utføres under mikroskop.

– Bioingeniøren sløver ned sædcellene og plukker opp én av dem med en glasspipette. Hun stikker pipetten inn i egget, sprøyter inn den ene sædcellen og håper på det beste.

Med denne metoden er det altså personen som jobber på laboratoriet som velger ut hvilken sædcelle som skal befrukte egget. Dette er i motsetning til klassisk prøverørsbefruktning hvor mange sædceller konkurrerer om «hvem» som klarer å bore seg inn i egget først.

Denne typen spermieinjeksjon ble opprinnelig utviklet som en metode for å hjelpe menn med lav sædkvalitet, forteller Storeng.

– Det kan for eksempel være at mannen har få sædceller eller at de svømmer dårlig.

Men nå brukes teknikken også i andre situasjoner, for eksempel når klassisk prøverørsbefruktning ikke virker.

2. Nedfrysing av eggstokken

For noen kvinner er det skader på egg og eggstokk som fører til uønsket barnløshet. Cellegift og strålingsbehandling kan for eksempel gjøre det vanskeligere å få barn senere.

For kjønnsmodne kvinner med kreft kan en løsning være å hente ut modne egg ved hjelp av hormonbehandling og fryse dem ned. Men for dem som ikke har tid til dette, eller jenter som ikke har kommet i puberteten, finnes det en annen metode.

Det går nemlig an å skjære ut én eller deler av en eggstokk og fryse ned til senere. Siden det er i eggstokkene alle de umodne eggene jenter er født med finnes, kan disse komme til nytte senere.

– Man skjærer opp små biter av skallet til eggstokkene som inneholder umodne egg. Så fryser man ned bitene og lagrer dem i flytende nitrogen.

Hvis pasienten blir frisk, og ikke kan få egne barn, kan de frosne bitene fra eggstokken rett og slett tines opp og transplanteres tilbake i kroppen hennes. Det øker sjansene for å få barn – enten på vanlig måte eller med prøverørsbefruktning.

Det har blitt født rundt 100 barn i verden siden en liten jente ble født i Belgia i 2004 ved hjelp av denne metoden, ifølge forskeren.

– Dette er fortsatt en eksperimentell metode, forteller Storeng. – Det er ikke så mange som benytter seg av den enda.

I Norge har det blitt født to barn med denne metoden, begge i 2014, så vidt Storeng vet. Hun mottok og frøs selv ned eggstokkene fra disse kvinnene da hun jobbet som laboratoriesjef ved Rikshospitalet.

Forskeren presiserer at det finnes noen etiske vurderinger legene må gjøre før de eventuelt kan sette bitene av eggstokken tilbake i kroppen til en tidligere kreftpasient: Er hun frisk nok? Og er det fare for at eggstokken inneholder kreftceller som kan gjøre henne syk på nytt?

3. Livmorstransplantasjon

Noen ganger er det andre grunner til at en kvinne ikke kan få barn, forteller Storeng.

– Hun kan ha velfungerende eggstokker og egg, men en livmor som ikke virker.

Det kan skyldes enten medfødte problemer med livmoren, at den har blitt skadet av cellegift eller stråling eller at den har blitt fjernet kirurgisk.

For disse kvinnene finnes det nå en eksperimentell metode: nemlig livmortransplantasjon.

En slik operasjon er enda ikke prøvd i Norge, men Sverige har vært et foregangsland. I 2014 kom de første barna til verden på denne måten. Ett av disse barna var en liten gutt som ble født av en svensk kvinne som manglet livmor, forteller Storeng.

Han ble til ved hjelp av en kombinasjon av livmortransplantasjon og prøverørsbefruktning.

Det som var ekstra spesielt med dette tilfellet, var at den nye livmoren var fra moren til kvinnen. Mormor spilte altså en viktigere rolle i barnebarnets fødsel enn vanlig, forteller Storeng.

– Barnebarnet ble født fra mormors livmor som var transplantert inn i kroppen til datteren.

Men metoden er ikke uproblematisk. Alle som får en organtransplantasjon, må nemlig gå livet ut på immundempende midler. Den svenske kvinnen fjernet livmoren tre måneder etter sønnen var født.

4. Surrogati

En annen mer kontroversiell metode for å skaffe seg en livmor på er surrogati. Altså at en kvinne bærer frem et barn for andre enn seg selv.

Selv om denne metoden ikke er tillatt i Norge, er det flere som har reist til land der dette er lov for å få barn ved hjelp av en annen kvinnes livmor.

Fra et biologisk perspektiv åpner denne måten å få barn på for mange genetiske kombinasjoner. Den klassiske varianten av surrogati er at surrogatmoren selv er i slekt med barnet. Da bidrar hun selv med eggene mens sæden kan være enten fra far eller en donor. Befruktningen skjer da typisk ved hjelp av inseminasjon.

Med prøverørsbefruktning har det blitt enda flere muligheter. Surrogatmoren trenger ikke være i slekt med barnet hun bærer frem lenger. Et heterofilt par kan for eksempel få et barn som genetisk er 100 prosent sitt eget, uten at kvinnen går gravid.

– Med prøverørsbefruktning går det an å bruke egg fra kvinnen, sæd fra mannen og livmoren til en surrogatmor. På denne måten kan de få egne barn, sier Storeng.

Surrogati har også gjort det lettere for homofile par å få barn som er i slekt med en av dem. Egget kommer da enten fra en donor eller fra surrogatmoren selv.

Men metoden er omdiskutert.

– Surrogatmødre blir utnyttet, spesielt i fattige land. Vi har sett flere eksempler på dette i India. India har nå stengt for internasjonalt surrogati, sier Storeng.

Det finnes også tilfeller der et familiemedlem eller en venn bærer frem et barn på vegne av andre. I Norge er ingen avtaler om å føde et barn for en annen kvinne bindende, ifølge barneloven.

5. DNA fra tre foreldre

5. januar i 2017 ble det født et barn i Ukraina med en av de ferskeste metodene innenfor prøverørsbefruktning: nemlig å bruke DNA fra tre foreldre.

Metoden ble utviklet for par som kan få egne barn, men som kan ha veldig alvorlige sykdommer. Disse sykdommene skyldes feil i noen helt spesielle gener.

De aller fleste av genene finnes i arvestoffet inni kjernen av cellene våre. Men 37 av dem finnes derimot inni det som kalles mitokondriene. Storeng beskriver disse som cellenes kraftverk og forklarer at de ligger utenfor cellekjernen.

– Mitokondriene er små strukturer inni cellene som bidrar til at de får energi. Når det er noe galt med dem påvirker det organene som er avhengig av mye energi, som hjernen, lever og muskler, forteller Storeng.

Disse små kraftverkene nedarves fra mor fordi det er mitokondriene i eggcellene som blir overført til barnet.

Løsningen kan være å bruke det meste av et egg fra en donor, forteller Storeng.

– Måten man gjør det på er å overføre kjernen fra mors egg til et donoregg som er normalt, hvor man har tatt ut kjernen på forhånd.

Egget fra donoren mangler altså kjernen, men inneholder de friske mitokondriene. Cellekjernen fra morens egg blir sprøytet inn i det kjerneløse egget fra donoren.

– Da har man kjernen fra morens egg inni et egg fra en annen kvinne, som inneholder friske mitokondrier. Så befrukter man egget med én sædcelle. Slik er arvestoff fra tre foreldre involvert i å lage ett barn, forklarer Storeng.

Metoden er ikke tillatt i Norge, og Storeng mener det er for tidlig å si om den er trygg for barnet.

– Det er eksperimentelt. Vi vet enda ikke om barna blir påvirket av dette.

Storeng tror utviklingen innen assistert befruktning kommer til å fortsette selv om det dukker opp stadig nye etiske dilemmaer. Hun mener det er viktig å lære mer om hvordan naturen fungerer for å hjelpe dem som sliter med ufrivillig barnløshet.