Eric Drexler utga boka Engines Of Creation i 1986. Bildene av nanoroboter som bygget maskiner atom for atom eller patruljerte kroppen på jakt etter kreftceller hoppet ut av boksidene og inn i fantasien til både forskere og lekfolk.

Drexler stiftet og leder det private amerikanske Foresight Institute som alene har et forskningsbudsjett på omtrent en tidel av den nye nanosatsingen til pengebingen Norge. Men er det egentlig først og fremst penger det står på?

Typisk nok ble den norske konferansen om nanomaterialer åpnet av statssekretær Helle Hammer fra Nærings- og handelsdepartementet. Det er industri-Norges framtid som skal sikres. Det er hungeren etter vekst og velferd, ikke tørsten etter kunnskap som er viktigste drivkraft bak Nanomat-prosjektet til Norges forskningsråd.

Økonomisk rotbløyte

I år vil 74 millioner kroner regne gavmildt ned over forskere ved norske universiteter. Neste år blir duskregnet til rotbløyte - og det øker på fram mot 165 millioner kroner når prosjektet avsluttes i 2011. Hva har vokst fram i nano-Norge når regnet stilner og sola titter fram?

Norge er ikke det eneste landet som dyrker fram forskningsmiljøer. USA, Frankrike og Tyskland er veritable drivhus. Det amerikanske National Nanotechnology Initiative spruter ut en kvart milliard dollar på lignende forskning. Men en gartner må gjøre mer enn å vanne.

Små og spredt

I Norge bor det om lag 4,6 millioner mennesker, under en sjuendedel av innbyggertallet i California. Vi har spredt vårt forskertalent utover fire større og mange mindre forskningssentra. Vi er - som Helle Hammer sa - gode på utvalgte områder. Eller er vi det?

Et lite land som Norge kan ikke håpe på mer enn å finne forsknings-nisjer. De brede, store linjene strekes opp i USA, Japan og EU. Vi kan håpe på å fylle ut detaljene i det store bildet. Men skal vi klare det, må vi være der det skjer.

Norske forskere er på nivå med Lichtenstein når det gjelder å delta i internasjonale konferanser sa Thomas Ebbesen, prisbelønt nano-forsker ved Pasteur-universitetet i Strasbourg. Er vi ikke interessert i resten av verden?

Splendid solitude

Nanomat-konferansen holdt hus i Soria Moria konferansesenter, høyt i Holmenkollåsen. Rett uten for plenumsalen strakte marka og fjorden seg. En fantastisk utsikt - et sted for å dyrke det engelskmennene kaller “splendid solitude”.

Er forskningen i Norge isolert i “splendid solitude”? Har vi et selvbilde så oppblåst at vi henger som ballonger med begge beina i lufta, uten bakkekontakt? I så fall er det kanskje ikke penger som kan få forsknings-Norge ned på jorda igjen.

Da rullebanene på gamle Fornebu flyplass ble harvet opp, var ideen å så spirene til en høyteknologisk forskningspark. Internasjonale topptalenter skulle strømme til Fornebu, lokket av stillheten, den friske lufta og utsikten. Men restene av rullebanene ligger fortsatt brakk på Fornebu. Internasjonale topptalenter lokkes ikke av utsikten til “splendid solitude”.

Grunnforskning og klingende stål

Da jeg nylig besøkte Stanford-universitetet i California forstod jeg bedre hva Norge mangler. Ikke penger, selv om Stanford har nok av det også - enn så lenge. Men Stanford ligger i en heksegryte av høyteknologi - en smeltedigel der forskere og industrifolk smis sammen til klingende stål - pengesterke selskaper som Yahoo, Apple og Oracle ble skapt i denne smia. Og det var ikke kortsiktige krav om avkastning som skapte denne profitten.

USA sprøyter tusener av milliarder dollar inn i ren grunnforskning, og de vet hva de gjør. Et eksempel: På seint 1970-tall ble noen tiloversblevne forsvars-millioner helt ut over et kreativt forskermiljø i Palo Alto i California. Ingen kunne på forhånd gjette at dot.com-bølgen skulle rulle ut av Xerox PARC-laboratoriene og skape en milliardindustri. Ingen kan på forhånd vite i hvilket laboratorium det neste store gjennombruddet - og den neste milliardindustrien - spirer fram.

Derfor er det fåfengt inntil det nesten naive å la industrien - og krav om inntjening - diktere hvilken forskning som skal vannes med penger. Nanomat-konferansen skulle ikke hatt en innleder fra Nærings- og industridepartementet, men fra Utdannings- og forskningsdepartementet. Og hva kunne denne innlederen sagt?

Nano-drømmer og nærings-drømmer

Kanskje at våre lokale og spredte forskerkrefter burde samles i ett miljø? En praktisk og politisk umulighet. At vår stinne oljepengesekk burde brukes til å åpne Norge - sende våre beste talenter til gode forskningsmiljøer som allerede finnes - i EU, Japan og USA - eller til og med Sverige, som bruker mest penger av alle i hele verden per innbygger på forskning. En politisk umulighet?

At alle våre penger ville vært langt bedre nyttet hvis de betingelsesløst ble overlatt til talentfulle grunnforskere med følgende beskjed: Vær så god - lek dere fritt! Skal drømmen om nano-Norge bli mer enn en hildring, må vi ned fra Soria Moria, grave i jorda, finne spirene, skjerme dem, gi dem sol, luft, vann - og ro til å vokse.

Nanomat-konferansen ble avsluttet av Sir Harry Croto, forsamlingens mest lekne mann med en barnlig nysgjerrighet som har skaffet ham Nobelprisen i kjemi og verden et nytt byggemateriale - karbonbaserte nanostrukturer bygget på C60-molekylet.

- Molekyler rører på seg, sa han, og viste en tegnefilm av et molekyl formet som en liten hund som logret med atom-halen.

- Nanoroboter er science fiction, men hvorfor ikke drømme om det naturen allerede har laget, sa NTNU-forskeren Alex Hansen.

For Eric Drexlers drøm ble realisert for 3,8 milliarder år siden. Nanoboter er science faction. De første nanobotene var encellede skapninger. Vi må lære oss å gjenskape det naturen alt har laget - på vår egen måte. Men skal vi klare det, må vi leke fritt med verden og vår egen nysgjerrighet - ikke leke butikk.