Puddelrockerne fra 1980-tallet hadde et androgynt, eller tvekjønnet, uttrykk, noe som kunne tolkes som at de ville utfordre tradisjonelle kjønnsstereotypier.

De synger ofte sanger om kjærlighet og forelskelse, men selv om mannen er forelska, så må han reise og stikke av.

− Hvis man hører på låttekstene til puddelrockerne så gir de som regel uttrykk for et machoideal. Et eksempel på det ser vi i hos Stage Dolls og låten «Love don’t bother me». Historien om det mannlige kunstnergeniet som er på flukt fra forpliktelser og heimen, og damene, er ikke ny.

− Heimen har tradisjonelt blitt forbundet med det kvinnelige, og rockegutter skal søke frihet, forteller kurator Synnøve Engevik ved Rockheim, Det nasjonale museet for populærmusikk.

Dette er den klassiske historien om rockebandet: Fire unge menn som er på tur og dyrker frihet og flukt.

− Pop og rock handler i stor grad om salg av identiteter, og mange av identitetene blir ofte omtalt som naturlige, ekte eller troverdige, men de er konstruerte. Pop- og rockeartister er et produkt av samfunnet.

− Men samtidig er de med på å definere hva som er akseptabel oppførsel, og de er med på å definere hva som er mannlig og hva som er kvinnelig. I utstillingen ser vi på hva som har vært de dominerende kjønnsidentitetene i norsk pop og rock fra 1960 og fram til i dag, sier Engevik.

Hva er ekte?

«I dreamt I was a real boy» er tittelen på en utstilling som åpnet på Rockheim i Trondheim 8. mai. Som kurator har Engevik vært sentral i utformingen av utstillingen.

Tittelen på utstillingen er hentet fra det siste albumet til Jenny Hval, som har vært med på å lage utstillingen.

− Jeg synes det passer godt med utstillingens tematikk på grunn av ordet real. Hva er en ekte gutt og hva er en ekte jente? Hva er naturlig og autentisk innen pop og rock, spør Engevik.

− Musikk, bilder og ytringer har vært med på å formidle ulike uttrykk for mannlighet og kvinnelighet gjennom årene. Vi ønsker ikke å sette noen i bås, men vi ønsker å peke på noen utviklingstrekk i denne utstillingen, forteller Engevik.

Utstillingen tar kronologisk for seg ulike epoker i pop- og rockehistorien, fra beat-musikk på 1960-tallet til shoegaze i dag, med et blikk på ulike uttrykk for kvinnelighet og mannlighet.

Maskuline ytterpoler

De maskuline motpolene kan vi finne i spennet mellom svartmetallmusikken og visesangen.

Svartmetallen oppsto på slutten av å1980-tallet. Det var veldig små miljøer. Miljøet med størst definisjonsmakt, ifølge Engevik, kan betegnes som en eksklusiv og voldelig gutteklubb rundt platebutikken Helvete i Oslo.

Svartmetallmusikere er nesten bare menn, svært sjelden kvinner, både da som nå.

− I svartmetallmusikken er det mye referanser til krig, aggressivitet og vold både i tekstene og i uttrykket. Som mann skal du overvinne alle mulige hindringer og være sterk. En uovervinnelig kriger er en sentral mannsidentitet i svartmetallen. Dette er et karikert og snevert mannsideal, mener Engevik.

− Men når de framstiller en karikert macho-kriger, så er de med på å gi en slik form for maskulinitet et uttrykk også. De skaper en pol, en ytterkant, i den retningen.

− På samme måte var visesangen på 1970-tallet med på å utvide registeret for ulike maskuline identiteter ved at mennene kunne vise mykere sider.

De mannlige visesangerne poserte med skjegg i hjemlige og huslige settinger og sang om likestilling og et varmere samfunn.

− I tillegg var det en oppsiktsvekkende jevn kjønnsfordeling blant visesangerne, forteller kuratoren.

Anti-helten

I opposisjon til den maskuline «sex, drugs and rock ’n' roll» rockemyten dukket den litt mindre glamorøse anti-helten opp på slutten av 1980-tallet.

«Jeg er bare en vanlig fyr», sang The Aller Værste. Også Raga Rockers og Joachim «Jokke» Nielsen har skildra en slik anti-helt: Vanlige menn som gjør feil, er litt rare og ikke strekker til. «Når knoklene blir til gelé» av Raga Rockers er et eksempel.

– Men den største anti-helten av dem alle er nok Jokke, han skildrer menn som har falt utenfor samfunnet. «Verdiløse menn», «To fulle menn» og «Mine klamme hender» er eksempler på dette, sier Engevik.

Spilte for sjahen

Utstillingen viser også fram forskjellige kvinnelige artister i pop- og rockhistorien.

The Dandy Girls var det første norske rockebandet som besto av bare kvinner. På 1960-tallet turnerte de et helt år i ulike land i Asia, der de blant annet spilte konsert for sjahen i Iran. De turnerte også i Norge og Europa.

– Flere damer spilte i rockeband på 1960-tallet. De er ukjente i dag, fordi de spilte hovedsakelig live og turnerte, men er dårlig dokumentert på plate. Derfor har de forsvunnet fra historien.

− De som har skrevet historien om norsk pop og rock har vært veldig opptatt av diskografi og oversett livebandene, forklarer Engevik.

Punken ga rom

De viktigste vendepunktene i norsk rockehistorie for kvinner var visebølgen, punken og etableringen av Aktivt Kvinnekultur Senter (AKKS), ifølge Engevik.

− Visebølgen var den første sjangeren der omtrent like mange kvinner og menn var representert. Punken ga kvinner en rekke tøffe forbilder de ikke hadde hatt før, og mulighet til å ha et annet kvinnelig uttrykk, sier hun.

Et eksempel på et forbilde var Patti Smith, som spilte sin første konsert i Norge i 1978. Det første punkbandet bestående av bare jenter, «Cleopatras Hevn», lagde musikken selv, var sine egne sjefer og tok avstand fra kroppsfokus og jåleri.

AKKS var et permanent musikkurs for damer, ble etablert i 1979 og er virksomme den dag i dag. De har i dag kurs og øvingsrom i flere byer i Norge. Ifølge Engevik bidro blant annet AKKS til at mange undergrunnsband dominert av jenter vokste fram på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

Hun nevner blant annet Bronco Busters, Fab Furesome, Furia, Seven, Bazooka Boppers, The Laundrettes, Mensen, Cocktail Slippers, Pulp Vixen.

Syngedamenes svingende status

Utstillingen viser at statusen til såkalte syngedamer har svingt gjennom historien. På 1960-tallet var schlagersangerinner, som det het på den tiden, som for eksempel Sølvi Wang, Nora Borckstedt, Wenche Myhre og Kirsti Sparboe svært populære.

– Schlager-sangerinnene hadde høy status og de var både dyktige sangere og store entertainere. Dette hang sammen med revytradisjonen.

Men på 1980-tallet fikk kvinnelige popsangere lavere status.

– Da musikkavisene vokste fram var disse dominert av mannlige musikkjournalister som var med på å skape et hierarki mellom pop og rock, der popen ble sett på som mindre verdt. Det var også her man for alvor begynte å bruke benevnelsen «syngedame» på en negativt ladet måte, forteller Engevik.

Etter 2006 har den kvinnelige, komponerende soloartisten fått høyere status. Dette er artister som Marit Larsen, Elvira Nikolaysen, Maria Mena, Ingrid Olava, Susanne Sundfør og flere.

– Disse artistene har utfordra pop-sjangeren og bidratt til å gi den høyere status igjen, mener Engevik.