Magnus Brostrup Landstads salmer og norske gjendiktninger synges fremdeles under kirkens gudstjenester. For alle med interesse for kirke- og kulturliv er han et av våre tydeligste symboler på norsk nasjonalromantikk og på nasjonal kulturarv.

Da Landstad i 1852 fikk i oppgave å utarbeide en ny kirkesangbok, bestrebet han seg på å fornorske de eksisterende salmetekstene, og skrev de om slik at de ble ikledd en språkdrakt hvor norske dialekter hyppig ble tatt i bruk.

I en ny studie av noen av Landstads tekster, har jeg imidlertid funnet at hans fornorskningstendens må ses i lys av en mentalitet som hvilte i et spenningsfelt mellom spesifikk nasjonal romantikk og opplysning. Dermed formidler han også en spesifikt kontinental arv.

En opprørt Landstad griper pennen

Landstad presenterte sitt utkast Kirkesangbog/efter offentlig foranstaltning samlet og utarbeidet ved Magnus B. Landstad i 1861, ni år etter at departementet hadde gitt ham oppdraget.

Dette utløste et tiår med bitter strid rundt hans verk. Landstads arbeid møtte motstand i både det offentlige rom og blant lekmannskristne, og ikke minst vakte han ergrelse for å blande ”kulturspråk” og ”bondespråk”.

Landstad grep da til pennen, og forsvarte seg gjennom en rekke apologetiske artikler i Morgenbladet. Artiklene ble snart utgitt i bokform: Om salmebogen. En redegjørelse (1862). I en nærmest aggressiv tone går han gjentatte ganger til angrep på sine kritikere, og forklarer leserne hvorfor de ordene han hadde valgt fungerte bedre enn ord man kunne finne i skriftspråket.

Det var mange grunner: Ordene man skrev lå ofte langt fra talemålet, de var fremmede for folk flest og kunne dessuten ha en klang som gjorde at de lett kunne forveksles med andre uttrykk, argumenterte han. Dermed var det gitt et stort potensial for feiltolkninger.

Et slikt ord var for eksempel ordet ”tarv”, som Landstad hadde brukt i salmen I denne søde Juletid. På dansk hadde dette ordet blitt erstattet av torde. Faren med denne danske formen, påpekte Landstad, var at ordet kunne oppfattes etter lyden. Dermed kunne det lett blandes sammen med ordet ”vovede”, og i så måte ville det få en teologisk betydning som var en ganske annen enn det salmen ville uttrykke. Og slik fortsatte han med å liste ord og uttrykk som var blitt forvanskeliget eller som aldri ville falle naturlig inn i folks dagligtale.

Filologisk metode – teologisk begrunnelse

Men Landstad ville mer enn bare å innføre norske språkformer. Han ville vise at tekstene han formidler var verk til Guds tjeneste, og at språket og poesien kunne tjene denne funksjon. Hans filologiske metode gir dermed en teologisk begrunnelse. Det var nettopp i kraft av det å ha kjent betydning at ordene ble i stand til å formidle religiøs erkjennelse, påpekte Landstad.

Det gjør at folk kan grunne over dem, og la de få prege ens liv. Dikteren skal heller ikke styres av noen former for tvang eller formale regler. Verkene skal stråle av religiøs ånd og kraft, og være et direkte uttrykk for den inspirasjon dikteren selv har fått formidlet fra Gud.

I dette ligger det klare bånd til ideer fra opplysningen, og kanskje spesielt til dikteren og teoretikeren Friedrich Klopstock. Klopstock hadde vært en viktig foregangsmann for salmeboksreformene i Tyskland og Danmark hundre år tidligere.

Også for Klopstock og hans etterfølgere var det viktig å la salmen være et uttrykk for inspirasjon fra Gud, og å forenkle språket slik at flest mulig kunne forstå det. Salmene var kunstverker, hevdet han, gitt liv av Guds ånd, formidlet i et forståelig språk og utformet som resultat av dikterens lydhørhet ovenfor det han hadde opplevd.

Patrioten og målmannen Landstad tok nå disse idéene med inn i en ny tid, og tilpasset de slik at de stemmer overens med de tendenser som gjelder i hans samtid.

Norsk kultur - kontinental arv

Det Landstad gjør når han blander nasjonalromantikk og opplysningstendenser kan sies å være relatert til det som den polskfødte norske filosofen Nina Witoszek har kalt den pastorale opplysning. Med uttrykket pastoral opplysning viser hun hvordan kristne opplysningsidéer formet nasjonsbyggingen i Norge på 1800-tallet.

Mer spesifikt handler dette om at de som la grunnlaget for Norges nasjonale oppvåkning på 1800-tallet var lutherske prester eller prestesønner som før eller senere studerte teologi – i København. De brakte med seg kontinentale impulser til hjemlandet og var fanebærere for opplysningstanken: De grunnla skoler, drev folkeopplysning, økte leseferdigheten og forbedret jordbruksmetodene. De hadde navn som Johan Nordahl Brun, Nicolai Wergeland og Jens Zetlitz, for å nevne noen av dem.

Fra disse går det en linje til folk som Ivar Aasen, Henrik Wergeland og Magnus B. Landstad. De slektsbånd til opplysningen som vi kan finne hos Landstad kan minne oss om at vi alltid bærer en kompleks kulturell arv med oss. Denne arven vil leve i nuet og formes etter sin tids betingelser.

Referanser:

Merethe Roos: Kulturendring og kirkesang. Teksten i og tanken bak Magnus B. Landstads salmer. Landstad og opplysningstiden. I: Bidrag fra Landstadseminarene 2009 og 2010 (under utgivelse).

Nina Witoszek: Den norske pastorale opplysning. Nytt blikk på det åndsforlatte landliv, i J. Peter Burgess (2003): Den norske pastorale opplysning. Nytt blikk på norsk nasjonsbygging på 1800-tallet, 11 ff.