First I was afraid, I was petrified.
Kept thinking I could never live without you by my side
But then I spent so many nights thinking how you did me wrong
And I grew strong
And I learned how to get along

Over 30 år etter at Gloria Gaynor første gang sendte sin slemme eks på dør med forsikringen I will survive, er låta fortsatt en sikker hit på enhver homsedisco verden over.

Sangen om jenta som stolt reiser seg i stedet for å gå til grunne av kjærlighetssorg er selvskreven i en popmusikalsk kanon for homse- og ikke minst dragkulturen, sammen med et knippe lignende låter.

Dansbar disco, divaer og pompøse ballader, hvorfor er homsene så glad i slikt?

Det er blant spørsmålene musikkviter Guro Auganes stiller seg i sin masteroppgave, der hun tar for seg lydsporet til den australske homokultfilmen The Adventures of Priscilla – Queen of the Desert fra 1994.

Musikkutvalget til filmen, som handler om tre dragartister som krysser den australske villmarka i bussen «Priscilla», kan i seg selv betraktes som en slags kanon. Her finner man klassikere som ABBA, Village People og – selvsagt – Gloria Gaynor. 

– Generelt snakker vi om musikk som mange betrakter som overfladisk, kunstig og uautentisk. Den blir også gjerne assosiert med det feminine og kroppslige. Discoen med sin dansbarhet er nært forbundet med kroppen, og de storslagne balladene med følelser, sier Auganes.

Camp = skeiv politikk

Det er i forkjærligheten for det antatt lave, kunstige og mindreverdige begrepet camp kommer inn.

– Å campe noe opp handler om å omfavne det «smakløse», «syntetiske» og «banale», overdrive det og slik gi det ny mening og verdi, forklarer Auganes.

– Camp har alltid et tilsnitt av ironi og parodi. Man dyrker det «uautentiske», og stiller slik spørsmål ved hele forestillingen om autensitet og hierarkiet mellom ulike uttrykksformer: Hvorfor er rock ekte og bra, mens pop og disco er uekte og dårlig, legger hun til.

Camp som begrep har eksistert siden begynnelsen av forrige århundre, men kom i mer utbredt bruk først med 1980- og 1990-tallets postmoderne strømninger.

Camp er ikke forbeholdt homse- og dragkulturen, men det er oftest i denne sammenhengen ordet brukes. Auganes er opptatt av at den skeive campen må forstås som politikk.

– Denne formen for camp er alltid politisk. Ved å hylle det som andre forakter, identifiserer man seg med outsiderposisjonen og skaper samhold rundt den. Samtidig ser man ofte at elementer fra camp sprer seg til eller deler av mainstreamkulturen.

– Et eksempel her er Melodi Grand Prix, som både dyrkes i skeive miljøer og i befolkningen ellers. Da kan det politiske potensialet selvsagt diskuteres.

Divaer i drag

I Priscilla reiser tre drag queens fra sin trygge homoghetto i det liberale Sydney til øde landskap og konservative småbyer i Utkant-Australia. Underveis varter de opp med dragshow.

Publikum er blant andr overraskede, men velvillige, aboriginere rundt leirbålet og skeptiske mannssjåvinister på en lokal pub. Enorme parykker, spektakulære kjoler og rikelig med sminke gjør de tre hovedpersonene - en homse, en bifil mann og en transseksuell - om til det dragshowet dreier seg om: Divaer.

Divaen er et sentralt element i camp, ikke bare i form av menn i drag. Madonna, Barbra Streisand og Judy Garland er eksempler på kvinnelige artister som ofte omtales som homseikoner. Disse kvinnene dyrkes fordi de er divaer, ifølge Auganes.

– Hva kjennetegner en diva?

– Hun framstår som teatralsk, iscenesatt og dramatisk. Litt «for mye», på et vis. Den opprinnelige divaen var eneste kvinne i et mannsdominert miljø, for eksempel i teateret eller operaen. Hun dyrkes og tilbes, men holdes samtidig på plass i en strengt definert rolle.

– Det dramatiske blir en måte å skjule sitt indre bak en ugjennomtrengelig maske. Slik håndterer divaen sin egen sårbarhet i en fiendtlig verden, forklarer Auganes.

Hun mener dette er en av nøklene til den skeive fascinasjonen for divafiguren.

– Divaen spiller ut rollen hun har fått tildelt, outsiderposisjonen, på en måte som gir henne makt og anerkjennelse, sier musikkviteren. Hun tror også dragens divadyrking er et uttrykk for lengsel etter og identifikasjon med femininitet.

– Drag er helt klart en dyrking av en bestemt form for femininitet, det hyperfeminine.

– Samtidig har drag – som camp ellers – klare trekk av karikatur og parodi?

– Ja, drag både fillerister og hyller femininiteten, og denne ambivalensen er ett viktig kjennetegn. For at dragen skal fungere kan det ikke bare være karikatur og latterliggjøring, sier Auganes.

Falne kvinner og feil seksualitet

Divaen er kanskje glamorøs og tilbedt, men hun er også gjerne ensom og tragisk.

Jeg-personen i Charlenes 1980-tallsballade “I´ve never been to me”, som akkompagnerer dragshowet i Priscillas åpningsscene, beskriver det slik i sin sorgfylte sang til en sliten småbarnsmor hun treffer:

Please lady, please lady, don’t just walk away
‘Cause I have this need to tell you why I’m all alone today

Oh, I’ve been to Nice and the Isle of Greece while I’ve sipped champagne on a yacht
I’ve moved like Harlow in Monte Carlo and showed ‘em what I’ve got
I’ve been undressed by kings and I’ve seen some things that a woman ain’t supposed to see
I’ve been to paradise, but I’ve never been to me

Ensomhet er prisen kvinnen har måttet betale for sin frihet og sitt glamorøse liv, fylt av spennende reiser, sex og romantikk. Og hun har aldri reist til seg selv, det vil si realisert sitt egentlige jeg som kvinne slik småbarnsmoren har.

At sorg over tapt moderskap og seksuell renhet skulle ha noen gjenklang i homsekultur er kanskje ikke helt opplagt, men ifølge Auganes er det slett ikke overraskende at de som har laget Priscilla har valgt denne låta til å åpne filmen:

– Det handler om identifikasjon med den som et utstøtt på grunn av sin seksualitet. Divaen er, akkurat som skeive personer, seksuelt suspekt, og sånn sett ekskludert fra det heteronormative samfunnet. Her finnes grunnlag for et fellesskap, forklarer Auganes.