There’s a new game
We like to play you see
A game with added reality
You treat me like a dog
Get me down on my knees
We call it master and servant
We call it master and servant,

Slik synger Depeche Mode-vokalist David Gahan i Master and Servant fra 1984. Låta er et sentralt eksempel for Jon Mikkel Broch Ålvik, som har skrevet masteroppgave om sadomasochisme (S/M) og popmusikk.

Temaet er ikke så sært som det kanskje kan framstå ved første øyekast, ifølge Ålvik selv:

– S/M var tidligere et utpreget avvikende og lite omtalt fenomen, men i løpet av de siste tiårene har S/M-tematikk og S/M-estetikk fått en stadig større plass i populærkulturen, og da særlig popmusikken, sier Ålvik

Han mener populariteten til den nevnte Depeche Mode-låta illustrerer denne normaliseringen:

– Det finnes et konsertopptak med David Gahan kledd i helhvitt og låtskriver Martin Gore i lakk og lær på scenen, og 10 000 publikummere som entusiastisk synger «Let’s play master and servant!», forteller han.

En lek med ekstra virkelighet

«A game with added reality» synger Depeche Mode. En presis karakteristikk, ifølge Ålvik.

– S/M-sex kjennetegnes ved at det er en lek, et avtalt rollespill. All staffasjen som gjerne er med understreker dette: pisker, høye hæler, håndjern og så videre. Som regel er det som spilles ut nøye uttenkt på forhånd, og begge parter kan når som helst avbryte leken med et avtalt kodeord, forklarer Ålvik.

Samtidig handler S/M også i aller høyeste grad om virkeligheten.

– Staffasjen og effektene er hentet fra verden som omgir oss til daglig, og maktforholdene som spilles ut kan også gjenfinnes i hverdagslivet. Men det er «added reality», noe ekstra fordi alt er forstørret og overdrevet, sier Ålvik.

Han refererer til forskeren Anne McClintock som omtaler S/M som teater hvor vi får muligheten til å framføre verden baklengs.

– Det er ikke noen nødvendig logisk sammenheng mellom maktforholdene i hverdagen og hvordan de kan iscenesettes i S/M, forklarer Ålvik.

Det tillærte begjæret

– Seksualiteten blir ofte framstilt som noe naturlig og uforanderlig og for mange er det et ideal at sex skal være fritt for staffasje og spill. Seksualiteten oppleves som «en del av deg» og når du lever den ut skal du «bare være deg selv». Ofte framstilles det som om begjæret styrer individet og ikke omvendt, sier Ålvik.

Han mener S/M er interessant fordi det med sin staffasje og sin teatralitet til de grader utfordrer forestillingene om hva seksualitet og begjær er og bør være.

– S/M både dekonstruerer og konstruerer seksualiteten. På den ene sida viser man fram det iscenesatte og tillærte ved menneskers seksualitet, på den andre sida skapes og læres nye begjærsformer, sier Ålvik.

– Men mange hevder vel at sadomachisme er en legning man har eller ikke har og slik et eksempel på begjæret faktisk er iboende i individet?

– Det er klart det er fysiske kropper som knytter mer eller mindre begjær og nytelse til utøvelsen av S/M. Men alt begjær kommer til i nær forhandling med omgivelsene, derfor er det i utvikling og forandring både i individet og i kulturen.

– S/M illustrerer dette tydelig. Fenomenet har ikke fulgt mennesket siden tidenes morgen, men oppsto i en konkret historisk og kulturell kontekst. Foucault tidfester det til opplysningstidas slutt og knytter det til en voksende bevissthet rundt seksualitet og roller i det daværende borgerskapet, forteller Ålvik.

Underkastede menn og dominerende kvinner

It’s a lot like life
This play between the sheets
With you on top and me underneath
Forget all about equality,

synger Gahan videre. Ålvik synes det er interessant at «jeg»-personen, som representeres av den mannlige vokalisten, er den underkastede parten i forholdet som beskrives.

– S/M forstås nok ofte som en forlengelse og overdrivelse av det generelle maktforholdet mellom kvinner og menn, med mannen som den dominerende og kvinnen som den underkastede. Hos Depeche Mode er det snudd på hodet. For mange er det nok en utfordrende tanke at en mann skal oppnå nytelse av å underkaste seg, sier Ålvik.

Han mener S/M utfordrer konvensjonene om maskulinitet og femininitet, siden begge kjønn kan velge både å være underkastet og å være dominerende.

– Samtidig ser man gjerne eksempler på at kjønnsrollene fra verden utenfor tas med inn i mer mainstream S/M, sier Ålvik.

Han viser til et intervju i ungdomsmagasinet [mag] med et norsk par som praktiserer S/M. Disse to tar sterk avstand fra ideen om at hun skulle være den dominerende part og han den underkastede. «En hund på to bein med eieren i bånd ville blitt fullstendig feil», sier kvinnen.

– Denne holdningen, som trolig er nokså utbredt, viser vel at selv om S/M delvis er normalisert, så settes det grenser når det blir for avvikende. Kjønnsroller snudd på hodet, i form av aktive kvinner og passive menn, passerer nok manges grense for det som er «sjukt», sier Ålvik.

– Feministisk kritikk trengs

«Forget about equality» oppfordrer Depeche Mode. Og akkurat dette, den eksplisitte og overdrevne maktfordelingen, gjør S/M til et provoserende fenomen for mange, ikke minst feminister. Ålvik slår fast at den feministiske kritikken av S/M er på sin plass.

– S/M handler om kjønn og makt, og vi trenger feministisk kritikk til å belyse de mørke sidene. For eksempel er det viktig å diskutere grenseoppgangene mellom det iscenesatte og reell vold, sier han.

Samtidig mener Ålvik at fenomenet S/M er såpass komplekst at en entydig feministisk fordømming blir feilslått.

– En radikal feministisk forståelse vil ofte innebære at S/M er uforenlig med feminisme fordi maktfordelingen alltid allerede er skjev, uansett om det dreier seg om en hetero-, homo- eller skeiv kontekst.

– Ettersom S/M gjerne blir framstilt som voldelig og potensielt skadelig, er det nok også alminnelig å mene at det alltid er reell vold med i bildet. Begge deler peker etter min mening mot en stereotyp oppfatning av maskulin/feminin, sier Ålvik og legger til:

– Man må huske på at maktfordelingen ikke er reell, men et rollespill. Bak kulissene kan partene være like likestilte som alle andre. I tillegg er det heller ikke så opplagt hvordan makten er fordelt i spillet.

– Ingenting kan skje uten den underkastedes samtykke, og det er hun eller han som bestemmer hvor grensene går, og som slik sett sitter på den endelige makten til å styre leken, sier Ålvik.

Han mener dessuten at det å avskrive all S/M som kvinneundertrykkende og skadelig, innebærer å ignorere stemmen til de kvinnene som erklærer at de ønsker og nyter sin underkastede rolle.

– Hvordan man forstår S/M handler jo mye om hvilke stemmer man lytter til, sier musikkviteren.

– Hva med S/M innen sexindustrien? Er det uproblematisk at noen har underkastelse, vold og smerte som en del av jobben?

– Nei, det synes jeg ikke. Å ha S/M som jobb er nærmest en selvmotsigelse. S/M kjennetegnes av gjensidig nytelse og den underkastedes makt til å sette grensene. Tvang og undertrykking som ikke er rollespill og som ikke innebærer nytelse for den underkastede, er ikke S/M, men vold, sier Ålvik

Han vedgår at det kan være vanskelig for S/M-miljøet å sikre seg mot at mennesker med voldelige tilbøyeligheter søker seg til S/M for å leve ut disse under dekke av rollespill.

Musikkvitenskap+kjønnsforskning­sant

– Hvorfor mener du popmusikk er en egnet arena for å studere et fenomen som S/M?

– Musikken er ikke bare et speilbilde av samfunnet, den er også et slags offentlig forum, som både tar opp og sender ut impulser.

– Popmusikken er faktisk et ideelt sted å studere identitet, kjønn og seksualitet, ettersom det legges så stor vekt på det visuelle i tillegg til det auditive ved musikken. Iscenesettelse av identitet, ikke minst kjønn og seksualitet, har stor betydning i all pop, sier Ålvik.

Selv om Ålvik er musikkviter, har han i stor grad brukt perspektiver fra kjønnsforskning i sin analyse. Han mener musikkforskningen, ikke minst den som tar for seg popmusikk, har god bruk for kjønnsteori.

– Popmusikken er en viktig premissleverandør i forhandlingen om hvordan vi skal leve ut vårt kjønn og vår seksualitet og sånn sett et perfekt sted å drive kjønnsforskning, slår Ålvik fast.