Brannen i den tyske Riksdagsbygningen 27. februar 1933 benyttet nazistene til å feste sitt endelige grep om makten. Fram til i dag er det fortsatt omstridt hvem som sto bak brannen, og frilanshistorikere og journalister har de siste årene funnet nye indisier i saken.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
I tyske medier dukker Riksdagsbrannen med ujevne mellomrom opp som stridstema: Uavhengige historikere og journalister har lang tradisjon for å være først med oppsiktsvekkende historiske funn. Slik er Riksdagsbrannen det beste eksempelet på den tyske tradisjonen for samtidshistoriske temaer som toppoppslag i massemediene.
En kommunistisk sammensvergelse?
27. februar 1933 ble den nederlandske anarkisten Marinus van der Lubbe arrestert inne i den brennende Riksdagsbygningen. Nazistenes propagandaapparat framstilte brannen som resultat av en kommunistisk sammensvergelse, og benyttet anledningen til massearrestasjoner - og dette var bare seks dager før valget på ny riksdag. Hitler hadde overtatt makten noen uker tidligere, men nazistene hadde ikke hatt mulighet til å ta over maktapparatet fullstendig.
"Marinus van der Lubbe"
10. januar 1934 ble van der Lubbe henrettet med giljotin. Retten hadde funnet ham skyldig, og la til at han hadde hatt hjelp av ikke navngitte, kommunistiske gjerningsmenn.
Den ensomme gjerningsmann?
Fram til 1960 gikk imidlertid de fleste ut fra at nazistene selv hadde stått bak brannen, nettopp for å skaffe seg et påskudd til å slå til mot sine politiske motstandere. Men i en artikkelserie 1959-60 brakte nyhetsmagasinet Der Spiegel nye, oppsiktsvekkende opplysninger: Den tidligere politimannen Fritz Tobias hadde gjort sine egne undersøkelser, og hevdet med styrke at van der Lubbe hadde vært helt alene om brannstiftelsen.
Slik kunne Spiegel skrive historie: Tobias’ tese om den ensomme gjerningsmannen ble den nye, dominerende versjonen av begivenhetene. De fleste kjente faghistorikere sluttet seg til, den aller mest markante av dem Hans Mommsen.
Tvil
De siste årene, forsterket av nye arkivfunn etter Murens fall i 1989, har flere historikere og journalister begynt å så tvil om Tobias-tesen. Eksempelvis ble det i fjor utgitt en 863 sider tykk bok med tittel “Der Reichstagsbrand. Wie Geschichte gemacht wird”, der forfatterne forsøker å sette nye indisier om brannen inn i en rekonstruksjon av hendelsene.
"Dagen etter brannen"
Der Spiegel har selv gått over sakens fakta og indisier på ny, men konkluderte i en reportasje i april i fjor at tesen om den ensomme gjerningsmannen fortsatt må anses som den mest sannsynlige. Ikke så overraskende, for Spiegels rolle i denne saken viser eksemplarisk hvor tvers igjennom politisert tysk samtidshistorieskrivning kan være: Den legendariske Spiegel-gründeren Rudolf Augstein har gjort det til en livsoppgave å forsvare tesen om van der Lubbes skyld.
SS-folk i Der Spiegel
For Augsteins motstandere er Spiegels rolle i Riksdagsbrann-historien nettopp en del av et kritikkverdig handlingsmønster hos pressemannen: Slik har det kommet fram at Augstein på 1950-tallet ansatte SS-folk i ledende stillinger i Spiegel. Tross disse antydningene om antisemittisme hos Augstein, ble han i fjor tildelt en av de viktigste tyske litteraturprisene (Ludwig Börne-prisen, etter en kjent tysk-jødisk skribent) for sitt publisistiske livsverk.
