Derfor satser vi på karbonfangst

Karbonfangst ble en politisk attraktiv kompromissløsning da Norge på 1990-tallet ønsket å være gode på både olje, gass og klima.

Publisert
(Illustrasjon: iStockphoto/Eivind Torgersen)
(Illustrasjon: iStockphoto/Eivind Torgersen)

I 1990-årene var det få som snakket om karbonfangst. Norge var et unntak.

Vi gikk internasjonale utslippsforpliktelser i møte gjennom Kyoto-protokollen, men hadde en tilnærmet utslippsfri kraftforsyning og få enkle kuttmuligheter i kraftsektoren.

Dette økte presset på andre sektorer om å redusere utslippene – deriblant olje- og gassindustrien. Etter hvert skapte spørsmålet om gasskraftverk i Norge en spesielt opprivende konfrontasjon.

– Slik opplevde Norge tidlig tilspissede konflikter mellom klimamål og energipolitiske mål. Muligheten for å lagre CO2 under bakken ble en politisk attraktiv kompromissløsning, sier forsker Andreas Tjernshaugen ved CICERO Senter for klimaforskning.

I sin doktoravhandling har han studert den politiske historien bak Norges store satsing på karbonfangst.

Tjernshaugen mener at karbonfangst og –lagring (CCS) omdefinerte hva klimapolitikk handlet om.

– Det ga en mulighet for fortsatt å kunne bruke fossile brensler – mens utslippene gikk ned.

Senere har flere land opplevd lignende, politisk vanskelige konflikter mellom klima- og energipolitiske mål. Slike konflikter har motivert en økt satsning på CCS internasjonalt.

Forskningsbyrået ABI Research har kalkulert at det fra 2009 til 2014 kan bli satset 14,6 milliarder dollar karbonfangst og –lagring globalt.

Positive miljøaktivister

I mange land har miljøbevegelsen vært sterkt skeptisk til CCS. I Norge har de miljøorganisasjonene som har vært mest på banen framstått som pådrivere.

I doktoravhandlingen beskriver Tjernshaugen hvordan miljøaktivister tidlig ble rekruttert av tilhengerne av CCS.

– Norske miljøorganisasjoner ble tidlig involvert i diskusjoner med fagmiljøene. En av pionerene i den norske CCS-forskningen, SINTEFs Erik Lindeberg, holdt en rekke foredrag blant annet for miljøorganisasjonene.

– Mange miljøaktivister og politikere peker på Lindebergs foredrag når jeg spør dem om hvor de først hørte om CCS, forteller Tjernshaugen.

Spesielt Bellona gjorde CCS til en fanesak fra midten av 1990-tallet. Bellona har siden basert mye av sin vekst og innflytelse på ryktet organisasjonen opparbeidet seg gjennom sine tidlige CCS-initiativer på 1990-tallet. På 2000-tallet har den nye organisasjonen Zero engasjert seg på en lignende måte.

Svake kritiske røster i Norge

Ifølge Andreas Tjernshaugen har det vært færre hørbare kritiske røster til karbonfangst i Norge enn i mange andre land.
Ifølge Andreas Tjernshaugen har det vært færre hørbare kritiske røster til karbonfangst i Norge enn i mange andre land.

Organisasjonen Greenpeace, som internasjonalt har markert seg som skeptisk til CCS, har tradisjonelt stått svakt i Norge.

– Sammenlignet med et land som Tyskland, der miljøverndepartementet, miljøorganisasjonene og det grønne partiet lenge sto for en sterkt skeptisk holdning, har kritikken mot CCS som klimatiltak vært svak i Norge, sier Tjernshaugen.

– Det har vært folk som har ment at CCS ikke er noen god idé. Men kritikere i miljøbevegelsen som Greenpeace og Framtiden i våre hender har i lange perioder prioritert andre saksfelter og satt lite preg på debatten. Når de har kommet på banen har de hatt lite politisk gjennomslag, sier Tjernshaugen.

Unntaket er spørsmålet om forsøk med lagring av CO2 oppløst i dyphavet, som et alternativ til lagring i geologiske formasjoner. Her fikk Greenpeace og en rekke andre miljøorganisasjoner gjennomslag for å stanse slike forsøk også i Norge.

Forslag om lagring av CO2 i dyphavet er i praksis lagt til side av myndighetene og industrien både i Norge og andre land.

Oljeland

Det var først og fremst oljeproduserende industriland som viste tidlig interesse for CCS, selv om mye av det framtidige potensialet antas å knytte seg til kullkraftverk.

Tjernshaugen har sammenlignet Norge og Canada, de to landene som har hatt den høyeste offentlige satsingen på CCS relativt til bruttonasjonalprodukt. De har mye til felles: De har begge svært store inntekter fra olje og gass, og de har store olje- og gassreserver.

I tillegg har landene store vannkraftressurser, og derfor kommer en relativt liten andel av kraften i disse landene fra fossile brensler. Begge landene har store gap mellom Kyoto-målsettingene og forventede utslipp.

– Forskjellen er at presset for å begrense CO2-utslippene har vært en del sterkere i Norge. Her hjemme har klimapolitikken i stor grad dreid seg om konflikt og kompromisser mellom partier med ulikt syn på klimapolitikken.

– I Canada har klimapolitiske initiativer i stor grad blitt blokkert av konflikt mellom føderale myndigheter og de energirike provinsene Alberta og Saskatchewan, sier Tjernshaugen.

De siste årene har planer om økt utnyttelse av oljesand gjort CCS stadig mer aktuelt også i Canada.