Holdninger til rovdyr i Stor-Elvdal

- Rovdyrkonfliktene er vel så mye sosiale konflikter som konflikter mellom menneske og dyr, sier Ketil Skogen.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Han er seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning, og forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Han har jobbet med konfliktene rundt, og holdningene til, store rovdyr i Norge.

Skogen har blant annet gjort intervjuer med befolkningen i Stor-Elvdal kommune i Østerdalen i tidsrommet 2000-2002.

Dette er én av kommunene som i sommer har søkt om fellingstillatelse på ulv i den såkalte Koppangflokken.

Lokale informasjonsleverandører

Skogen mener at konfliktene i mindre grad handler om effekten rovdyra har på buskapen, og i større grad om konfliktlinjer som avfolking og desentralisering, den akademiske kunnskapens makt over den folkelige, og bygdefolkets opplevelse av avmakt mot økende urban dominans. Dette går fram av en stor nasjonal spørreundersøkelse.

- Det å stole på lokale og uformelle informasjonsleverandører som erfarne jegere eller naboer, i motsetning til institusjonelle aktører som naturforvaltningen eller forskere, har særlig stor betydning for holdningen til rovdyr, sier Skogen.

- Det betyr ofte negative holdninger enten det gjelder bestandsstørrelse, uro for familiens sikkerhet, eller egen frykt, sier han.

Mange nyanserte synspunkter

I Østerdalen brygger det nå opp til en stor ulvekonflikt igjen. Både Stor-Elvdal kommune og Rendalen kommune har søkt om fellingstillatelse på ulv i Koppangflokken. Det samme området fikk mye oppmerksomhet i 2001, da dyra i Atndalsflokken ble skutt ned fra helikopter over en periode på 18 dager.

Når konfliktene om ulven er på sitt sterkeste, blir disse kommunene gjerne fremstilt som grunnfestede bastioner for motstanden mot rovdyr.

- Man skulle tro at folk hadde tatt klare standpunkt. Men da vi begynte å intervjue, fant vi raskt at folk oftest hadde nyanserte og komplekse synspunkter, skriver Skogen og Olve Krage i forskningsrapporten “Skudd i løse lufta”, om de unge jegerne i Stor-Elvdal kommune.

- Holder en lav profil

- Meningene er mer variert enn det man ledes til å tro i media. Alle typiske syn på saken er tilstede, inkludert veldig sterke holdninger for bevaring av rovdyra, og kritiske syn på moderne sauehold.

- Med noen veldig få unntak holder mennesker med slike synspunkter en lav profil, skriver Skogen og Krage i rapporten “A wolf at the gate: The anti-carnivore alliance and the symbolic construction of community”.

Forskerne mener at motstanden mot rovdyra hovedsakelig kan fordeles på tre grupper i befolkningen i Stor-Elvdal: Sauebøndene, landeierne som leier ut jaktretten sin, og lokalbefolkning med sterk tilknytning til tradisjonell utnyttelse av naturen (spesielt jakt) og røtter i bygdas arbeiderklassekultur.

Jaktturisme

"- De materielle konsekvensene av rovdyras nærvær er ikke uviktig, men det handler om mye annet også, sier Ketil Skogen."

Elgjakta har bestandig vært av en viss økonomisk viktighet for de største skogeierne i denne regionen, selv om dette fullstendig overskygges av salget av tømmer, som er grunnlag for enorm rikdom for noen få familier i kommunen.

De siste åra har noen av de største eiendommene utviklet jaktturisme til en viktigere del av sin forretning, som respons på usikre tider i tømmerindustrien og en generell trend mot kommersialisering av utendørs fritidsaktiviteter.

- Men akkurat i det grunneierne hadde etablert storviltjakt som en signifikant del av sitt foretak - gjør ulven entré, som spiser elg og dreper jakthunder, skriver forskerne.

Liten topp

Etter flere tiår med beskyttelse, har bestanden av de fire artene med store rovdyr i Norge så vidt kommet seg litt unna randen av utryddelse. I henhold til Bern-konvensjonen påligger det norsk naturforvaltning å bidra til en levedyktig ulvebestand.

Hvordan dette blir gjort, og hvor mange ulver landet vårt skal ha, er til enhver tid opp til norske myndigheter. Ulvebestanden nådde en liten topp vinteren 2000/2001, da forskere registrerte 28 helnorske ulver fordelt på tre familiegrupper, ett par og noen enslige streifdyr.

Konfliktene blomstret over alt hvor ulven etablerte seg.

- Rovviltpolitikken har som målsetting at artens langsiktige overlevelse skal sikres med så lavt konfliktnivå som mulig. Et sentralt forvaltningsgrep har vært å opprette en sone i det sørøstlige Norge der ulven skal få etablere seg, mens den er uønsket utenfor.

Trussel mot bygdelivet?

Vinteren 1999/2000 hadde to ulveflokker etablert seg i Stor-Elvdal kommune.

- I enkelte grupper ble dette tolket som intet mindre enn en trussel mot den rurale livsformen. Sauebønder hevdet at det økonomiske grunnlaget for deres eksistens ble revet bort. Lokalt ble det observert at ulven tok godt for seg i elgstammen.

- Nå fryktet en del jegere at dette på sikt skulle redusere tilgangen til jakt. Samtidig bekymret store grunneiere seg for tapte inntekter av omsetningen av jaktkort. Like etter at de første ulvene ble registrert, begynte rapporter om angrep på jakthunder å strømme inn.

- Og selvsagt handlet dette også om frykt. Ikke alltid på den måten at folk selv mente at ulven er farlig. Men frykten er i et selv et onde som må tas alvorlig, mente mange, og om en ikke akkurat er redd for å bli spist, så kan det være guffent nok å møte et stort rovdyr i tyttebærskogen. I sum var konsekvensen at konfliktene ble intense, skriver forskerne.

Lite sauehold

Sauehold var ikke en vanlig aktivitet i Stor-Elvdal inntil 1970-tallet.

- Området må vurderes som marginalt for sauehold, og det ble bare økonomisk mulig gjennom tunge subsidier som ble introdusert for rundt 30 år siden, skriver forskerne.

De som driver med sauehold i kommunen driver ofte med andre ting i tillegg. Noen er store grunneiere med sauehold som en biinntekt, andre er velutdannede mennesker som har forlatt bylivet. Tradisjonelle gårdbrukere er en minoritet. Sauehold bidrar lite til den lokale økonomien, og få mennesker er involvert.

Rundt 35 gårder har sauer, og av disse er det bare seks eller sju som har sauehold som hovedaktivitet.

Symboler for bygdefolkets kamp

- Sauehold får nå uovertruffent mye oppmerksomhet i Stor-Elvdal. Noen lokale sauebønder er ressurssterke mennesker, som ofte er i stand til å gjøre sin stemme hørt. Nå får de også hjelp av media som fokuserer på problemene deres, og ikke bare fremstiller dem som oversubsidierte mottagere av skattebetalernes penger. Nå ser de seg selv som symboler for bygdefolkets kamp mot den urbane ignoransen, og oppdager at mange mennesker utenfor sauedrift også ser dem i denne rollen, skrev forskerne i juli i fjor.

- Sauebrukerne utsettes åpenbart for store påkjenninger, og noen skogeiere lider økonomiske tap. Men de er få, og det finnes ordninger som skal erstatte tap og forebygge skade.

- Der det finnes ulv i Norge er det generelt sett veldig lite sau. Det er helt andre ting som er i fokus når konfliktene topper seg, sier Skogen til forskning.no.

Dyre jakthunder

I tillegg til konfliktene mellom by og land, og folkelig og akademisk kunnskap, nevner Skogen jakthundene som en annen viktig faktor.

- Ulver er veldig flinke til å ta jakthunder. Dette er et kjent problem også fra Nord-Amerika. Det er uklart hvorfor de gjør dette, men en vanlig forklaring er at de oppfatter dem som konkurrenter, sier Skogen.

- Jakta drives ofte med egne hunderaser og jegeren bruker mye tid på trening av den enkelte hund. Samarbeidet med bikkja er veldig viktig for dem. Det å nedlegge haren i harejakta er ikke så viktig. Det er samarbeidet med bikkja og kulturen rundt hele hundeholdet som er viktig for dem. Det handler kanskje om avlshunder til 20 000 til 30 000 norske kroner. De får erstatning, men det er klart det er bittert når ulven tar hunden, sier Skogen.

I år ble det satt erstatningsrekord da en mann fra Østfold fikk 37 000 kroner i erstatning etter at den høyt premierte jakthunden hans, en finsk støver, ble angrepet og drept av ulv i fjor.

Betydelig symbolsk kraft

- Hoveddrivkraften er at folk oppfatter selve rovdyrpolitikken - det at de blir tvunget til å leve med rovdyra - som enda en lenke i kjeden av overgrep mot lokalsamfunn i utkantstrøk, sier han.

- Rovdyrforvaltningen følger et kjent mønster: Beslutningene fattes sentralt, mens belastningene bæres lokalt. En utbredt oppfatning er at mektige krefter påfører små lokalsamfunn alle ulempene ved rovdyra. Mange føler nok at sentrale myndigheter hindrer folk i å kontrollere sine egne liv.

- Slikt kan sette sinnene i kok, også i befolkningsgrupper som ikke er direkte berørt. Ulvesaken har derfor fått betydelig symbolsk kraft.

Referanser:

Bjerke, T., Skogen, K. & Kaltenborn, B.P. 2002. Nordmenns holdninger til store rovpattedyr. Resultater fra en spørreskjemaundersøkelse; NINA Oppdragsmelding 768. 42pp.

Ketil Skogen; Who’s afraid of the big bad wolf? Young people’s responses to the conflicts over large carnivores in eastern Norway; Rural Sociology; 66(2); 203-226; 2001.

Ketil Skogen og Olve Krange; A Wolf at the Gate: The Anti-Carnivore Alliance and the Symbolic Construction of Community; Sociologia Ruralis; vol. 43 issue 3; side 309; july 2003.

Ole Krage og Ketil Skogen; Skudd i løse lufta?; Ungdom, makt og mening, s. 255-283; Gyldendal Akademisk; 2003.

Ketil Skogen; Adapting adaptive management to a cultural understanding of land use conflicts; Society and Natural Resources; 16:435-450(10); 2003.

Powered by Labrador CMS