Tryggere for indiske øko-bønder

Indiske bønder som har gått over til økologisk landbruk forteller at de får et bedre og tryggere liv. Forsker mener øko-landbruk kan være løsningen for mange.

Publisert
Kvinner høster økologisk dyrket korn i Ganeshpur i den indiske delstaten Uttarakhand. Ny avhandling viser at bønder i India som velger økologisk drift kan få større økonomisk sikkerhet. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)
Kvinner høster økologisk dyrket korn i Ganeshpur i den indiske delstaten Uttarakhand. Ny avhandling viser at bønder i India som velger økologisk drift kan få større økonomisk sikkerhet. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)


- Vi lærer om miljøet og forurensning på skolen. Jeg vet derfor at det er bra å drive økologisk landbruk, sier ei 18 år gammel jente i den indiske delstaten Uttarakhand.

Ved siden av skolen arbeider hun på familiegården sammen med moren og tre søsken. Landsbyen ligger med utsikt til høye fjell, helt på terskelen til Himalaya.

18-åringens familie er intervjuet i den norske sosialantropologen Anna Marie Nicolaysens avhandling om økologisk landbruk i to delstater i India.

Nicolaysen mener at økologisk landbruk ikke på noen måte bare passer for rike land i Vesten. Mange øko-bønder hun har møtt og bodd sammen med i ulike deler av India forteller om gode resultater.

- Økologisk landbruk gir bøndene bedre matsikkerhet og bedre økonomi, sier Nicolaysen til forskning.no.

Legger om

Indiske bønder har den viktige oppgaven å mette Indias befolkning på 1,2 milliarder. Samtidig sliter bøndene med høy gjeld, knapphet på vann, økende priser på kunstgjødsel og utarmet jord.

Noen har valgt å gå over til økologisk drift, godt hjulpet av indiske organisasjoner som gir råd og veiledning.

Nicolaysen har i sin doktoravhandling fra amerikanske University of Connecticut sett på hvordan økologisk landbruk kan fungere under ulike sosiale og naturgitte betingelser i India.

Den norske forskeren har i flere år studert og arbeidet i USA, men har nylig flyttet tilbake til Norge.

[gallery:1]

Modernisering

Hun viser at bønder som velger økologiske driftsformer ofte gjør dette ut fra praktiske vurderinger. Bøndene mener at jorda har blitt utpint av moderne driftsmetoder og at både familiens økonomi og jorda er best tjent med økologisk dyrkning.

Ønsket om å vende tilbake til ”gamle dager” er sjelden en drivkraft i seg selv.

I praksis vil en omlegging til økologisk landbruk innebære å gå bort fra mange av prinsippene som ble innført under den storstilte moderniseringen av Indias landbruk på 1960-tallet og 1970-tallet.

Denne moderniseringen kalles gjerne den grønne revolusjonen.

Sosialantropolog Anna Marie Nicolaysen. (Foto: Asle Rønning)
Sosialantropolog Anna Marie Nicolaysen. (Foto: Asle Rønning)

Målet var å gjøre landet selvforsynt med mat ved hjelp av en statlig styrt satsing på moderne teknikker. Kunstig vanning, kjemikalier og nye, vitenskapelig utviklede kornsorter inngikk.


- Ikke bærekraftig

India lyktes i å øke produksjonen av ris og hvete og bli selvforsynt med mat. Historien sluttet imidlertid ikke der.

Én side av saken er at mange av landets fattige fortsatt er underernært. Samtidig mener kritikerne at produksjonsøkningen ikke var bærekraftig.

Når bøndene går over til økologisk landbruk går de bort fra kunstgjødsel og sprøyting med plantevernmidler. De sier også nei til genmodifiserte vekster og velger ofte å bruke lokale såkorn.

- Overgang til økologisk jordbruk går hånd i hånd med økt kontroll, sier Nicolaysen.

I stedet for å kjøpe alt de trenger fra store indiske og internasjonale selskaper, kan de selv bli herre over hva de putter i jorda.

Nicolaysen intervjuet bønder i fire indiske delstater med ulike naturgitte vilkår og stor variasjon i størrelse på gårdene og hva som dyrkes. I avhandlingen konsentrerer hun seg om to av delstatene, Punjab og Uttarakhand.

Utstillingsvindu

Punjab kalles Indias kornkammer og var et utstillingsvindu for den grønne revolusjonen. Den sikh-dominerte delstaten har god dyrkingsjord, mye tilgang på vann og driftige bønder.

Mange av investeringene på 1960- og 1970-tallet ble kanalisert hit.

I dag har imidlertid bøndene i Punjab store problemer med forurensning og synkende grunnvann. Bøndene er ofte relativt velstående, men balanserer på en knivsegg økonomisk på grunn av mye gjeld.

Frykten for helseskader som følge av forurenset miljø og uhell ved bruk av plantevernmidler er levende.

Mange av bøndene mener at jorda er utarmet etter omfattende bruk av kunstgjødsel.

De sier at jorda nå mangler liv.

Inderjeet Singh, en av de aktive økobøndene i Punjab, med barnebarnet på skulderen. Sønnen til høyre. De står her bak en insektsfelle som fanger insekter ved hjelp av lys i mørket. Dette er en av teknikkene de økologiske bøndene bruker som alternativ til kjemiske sprøytemidler. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)
Inderjeet Singh, en av de aktive økobøndene i Punjab, med barnebarnet på skulderen. Sønnen til høyre. De står her bak en insektsfelle som fanger insekter ved hjelp av lys i mørket. Dette er en av teknikkene de økologiske bøndene bruker som alternativ til kjemiske sprøytemidler. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)


Far og sønn

På én generasjon har mye endret seg. En av de mer enn to hundre bøndene Nicolaysen har intervjuet, er Jaspal Singh Chattha.

Jaspal er en av de overbeviste øko-bøndene i Punjab. Faren hans var på sin side en av pionerene for moderne landbruk under den grønne revolusjonen på 1960-tallet.

I dag mener faren at det var et feilgrep å ta i bruk de nye metodene, angrer på omleggingen og støtter sønnens økologiske prinsipper. I avhandlingen sier sønnen dette om forholdet til faren:

- Jeg forteller ham alltid at du gjorde det du mente var riktig. Du brukte inntekter fra gården til å gi oss utdanning og i dag har jeg fått kunnskap.

Utdanning gjør det enklere å tilegne seg ny kunnskap. Etter Jaspals syn er det takket være utdanningen, som faren betalte for, at jorda nå kan drives på en bærekraftig måte.

En kvinne i Rorikapura i delstaten Punjab lager det indiske brødet chapati. Hun fyrer med ved og tørket husdyrgjødsel. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)
En kvinne i Rorikapura i delstaten Punjab lager det indiske brødet chapati. Hun fyrer med ved og tørket husdyrgjødsel. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)

Kumøkk og kompost

Kumøkk og ulike former for kompost som bringer tilbake jordas evne til å holde på fuktighet og produsere mat er en del av løsningen.

I tillegg brukes et helt arsenal av økologiske teknikker for å gjøre plantene mindre utsatt for sykdom og insekter.

Nicolaysens avhandling gir en rekke eksempler på at bøndene opplever reduserte avlinger i det første året med omlegging til økologisk landbruk.

I det andre og tredje året øker avlingene opp mot det gamle nivået. Etter tre år opplever de at avlingene er på omtrent samme nivå som før.

Ødeleggende gjeld

Samtidig går bøndenes utgifter drastisk ned ved at de slipper å kjøpe kunstgjødsel og plantevernmidler. Det er ofte disse utgiftene som har bidratt til en ødeleggende gjeldsbelastning for mange bønder.

Delstatene Punjab og Uttarakhand ligger nordvest i India. (Foto: (Kart: Google Maps/tilpasset forskning.no/Per Byhring))
Delstatene Punjab og Uttarakhand ligger nordvest i India. (Foto: (Kart: Google Maps/tilpasset forskning.no/Per Byhring))

Gjeldsbelastningen hos bøndene har etter manges mening vært den viktigste enkeltårsaken til bølger av selvmord på den indiske landsbygda fra 1990-tallet og fram til i dag.

Nicolaysen forteller at hun har intervjuet bønder som har drevet økologisk i tiår og andre som nettopp har begynt:

- Mange som har lagt om sier: ”Nå har jeg mer kontroll. Jeg trenger ikke å være livredd for at det ikke kommer regn i rett tid, for jeg har ikke så mye i lån.”

Omlegging betyr ikke en overgang til fattigdom. Mange av de økologiske bøndene i en delstat som Punjab er ganske velstående etter indisk målestokk.

De større bøndene tar ofte omleggingen gradvis over flere år. Noen forteller at de kvier seg for å legge om på grunn av stor gjeldsbyrde.

Himalaya

Delstaten Uttarakhand ligger i likhet med Punjab i det nordvestlige India, men representerer en helt annen side av India.

Der Punjab har frodige flatbygder, foregår mye av landbruket i Uttarakhand i bratte fjellskråninger opp mot Himalaya.

Uttarakhand har et helt annet utgangspunkt enn Punjab, fordi den grønne revolusjonen i mye mindre grad nådde hit.

Denne delstaten er derimot som den første i India erklært som en økologisk delstat, og øko-bønder får noe offentlig støtte.

Sour er en økologisk landsby i delstaten Uttarakhand. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)
Sour er en økologisk landsby i delstaten Uttarakhand. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)

Mindre overgang


I Punjab er kvinnene i bondefamiliene ikke på åkeren. I Uttarakhand er det imidlertid ofte nettopp kvinnene som driver gården mens mennene har annet arbeid - ofte langt unna landsbyen.

I en av landsbyene snakket Nicolaysen med 18-åringen som vi møtte i begynnelsen av denne artikkelen.

- Jeg liker å arbeide med jorda. Moren min har lært meg det. Her er det kvinnene som er bedre bønder enn menn, forteller hun i avhandlingen.

Jenta fortalte om planer om å ta videre utdanning, men ønsket seg samtidig ikke bort fra bondeyrket.

Gården til hennes familie drives nå økologisk. Som for mange andre i Uttarakhand var ikke overgangen så stor. De hadde for eksempel ikke tidligere brukt kunstgjødsel.

Eget såkorn

I landsbyene i de bratte fjellhengene dyrkes mange av de tradisjonelle slagene av korn, bønner og grønnsaker som har vært tilpasset dette området gjennom århundrer.

En del av avlingen settes av til neste års såkorn.

Ved overgang til økologisk landbruk oppmuntres landsbyene til å opprette egne frøbanker for lokalt såkorn.

I mange av landsbyene i Uttarakhand er imidlertid dette unødvendig. Her har såkorn blitt lagret fra år til år i egne stabbur-lignende hus så lenge man kan minnes.

Frøbankene har ofte vakker utsmykning og kan være mer enn hundre år gamle. Det er gjerne kvinnene som bestyrer og har nøkkelen til disse.

Prinsippene bak dette er det motsatte av den grønne revolusjonen, der såkorn og andre innsatsfaktorer ble hentet inn utenfra.

Tre bønder i foran inngangen til frøbanken i den økologiske landsbyen Jakul i Uttarakhand. Frøbankene sikrer lokalt såkorn til neste år. Landsbyene kan låne ut såkorn til nabolandsbyer om avlingen har slått feil. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)
Tre bønder i foran inngangen til frøbanken i den økologiske landsbyen Jakul i Uttarakhand. Frøbankene sikrer lokalt såkorn til neste år. Landsbyene kan låne ut såkorn til nabolandsbyer om avlingen har slått feil. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)

Større enn norsk landbruk

Sveitsiske Research Institute of Organic Agriculture (FiBL) og International Federation of Organic Movements (IFOAM) mener at det er 400 000 øko-bønder i India.

En uoffisiell prognose fra i fjor av de samme organisasjonene sa at arealet med økologisk dyrking i India innen utgangen av 2012 ville ha økt til to millioner hektar.

Det vil tilsvare det dobbelte av all åker og eng i Norge. Samtidig er det ikke mer enn 1,5 prosent av Indias jordbruksareal.

Økologisk landbruk gir positive klimaeffekter ved at mer karbon lagres i jorda og at det blir mindre utslipp av drivhusgasser når bruk av kunstgjødsel og kjemikalier går ned.

Det er for noen bønder mulig å ta ut en høyere pris for økologiske produkter, selv om distribusjonssystemet for alle typer landbruksprodukter er dårlig utbygd.

- Smak kom tilbake

Men det er også mer sanselige sider ved økologisk landbruk. Den økologiske maten smaker bedre, mener mange av bøndene i Punjab etter å ha gått over til økologisk landbruk.

- En av bøndene jeg intervjuet sa at ”jeg savnet så smaken på maten vi hadde før”, forteller Nicolaysen.

Brødet hadde ikke smakt det samme da det var laget av mel fra fremmede kornsorter og dyrket med kunstgjødsel og sprøytemidler.

Det samme ble sagt om andre produkter, som grønnsaker og poteter.

Anna Marie Nicolaysen gjør intervju med en bomullsplukker i Punjab. Bonden og en tolk er også med på bildet. (Foto: Privat)
Anna Marie Nicolaysen gjør intervju med en bomullsplukker i Punjab. Bonden og en tolk er også med på bildet. (Foto: Privat)

Nøkkelrolle

Nicolaysen er overbevist om at økologisk landbruk kunne vært en løsning for India også i en mye større skala enn det er i dag.

- Dette er ikke noen enkel vei til suksess. Det er ofte litt mer arbeidskrevende, særlig i omleggingsfasen og krever ofte noe opplæring og moralsk støtte utenfra, sier hun.

De indiske organisasjonene som kurser bøndene og sprer kunnskap om nye dyrkingsmetoder er etter hennes syn derfor svært viktige.

En av disse er Navdanya, en organisasjon startet av den indiske miljøforkjemperen Vandana Shiva. Shiva er blant annet æresdoktor ved Universitetet i Oslo.

Det finnes også en rekke andre indiske organisasjoner som arbeider med å spre kunnskap om økologisk landbruk.

Noen økologiske indiske produkter når butikkhyllene i Norge. Det gjelder for eksempel økologisk bomull, kaffe og te.

Referanse:

Anna Marie Nicolaysen: Empowering Small Farmers in India through Organic Agriculture and Biodiversity Conservation, avhandling for Ph. D., University of Connecticut, 2012. Avhandlingen er tilgjengelig her.

Forsidebildet viser den økologiske landsbyen Jakul i Uttarakhand. (Foto: Anna Marie Nicolaysen)