Kommentar: Rundhjult i firkantland

KOMMENTAR - ELBIL: Firkantmannen fikk en rund idé. Elbil-entusiastene har det ikke lettere.

Publisert
 (Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))
(Foto: (Illustrasjon: Per Byhring, forskning.no))

Forskning.no har i denne artikkelserien tatt det store overblikket og kikket under panseret på bilene som har stikkontakt i nesa.

I denne kommentaren toner artikkelforfatteren flagg i diskusjonen om hvor grønn og god elbilen er.

 

Kongeriket Kloppenberg var velsignet med kantstein. Store og små blokker tumlet ned fra firkantfjellene i vårløsningen, spratt opp fra jorda med telehiven.

Firkantsteinene var etterspurt over hele verden. Kloppenberg levde høyt på sin naturressurs.

Firkanthjul

Langs de ille tilredte veiene i Kloppenberg stod firkantbilene butt i butt. Noen ganger løsnet det litt, og de humpet framover. Det var et underlig syn.

Bilene hadde nemlig firkanthjul. Disse hjulene var jo billige å lage: De lå nesten klare til bruk i veigrøfta.

Riktignok måtte bilene ha et sinnrikt system av hydrauliske aktuatorer for å løfte og senke karosseriet i mottakt til hjula, slik at ikke kloppenbergerne skulle få ristet løs innvollene.

Men den teknologien var perfeksjonert over mange år. Med de siste modellene kunne du nesten glemme den voldsomme humpingen fra firkanthjulene.

Rundhjult

Så en dag fikk en kloppenberger – la oss kalle ham Immanuel – øye på en underlig kantstein. Den var nemlig ikke kantete, men rund.

Geologiske krefter hadde øvet sitt forkastelige nidverk på Kloppenbergs rikdom. Rundslipte kantsteiner! Immanuels venner fnyste av forakt.

Men Immanuel fikk en idé. – Dette kan være tingen for meg, tenkte han. Så tok han den runde kantsteinen hjem til garasjen.

Noen dager seinere rullet den første bilen med runde hjul ut på veiene i Kloppenberg. Immanuel ble rundhjult. Det gikk på to i svingene. Fortørnelsen var stor.

For hvordan skulle det gå med den inntektsbringende eksporten av firkantsteiner hvis den myke framferden til rundhjulingen ble kjent? Innflytelsesrike Kloppenbergere skrev nidvers mot Immanuel og det han hadde funnet – rett opp fra jorda.

Nå begynner vel denne lignelsen å ligne på noe.  Firkanthjul og runde hjul – veien er forhåpentligvis ikke for lang til fossilbil og elbil.

Rasende veivstenger

 (Foto: www.colourbox.no)
(Foto: www.colourbox.no)

Den som har studert bensinmotorens indre liv, kan trolig se likheten med firkanthjulene.

At bensinmotoren i det hele tatt klarer å henge sammen, og ikke kollapser i et kaos av stag, ventiler og tannhjul, har alltid vært et mysterium for meg.

Stemplene slår.  Eksplosjoner og rasende veivstenger blir mirakuløst til jevn, roterende bevegelse.

Hundre års tekniske raffinementer har omformet fossilbilen fra en eksosprompende skranglekasse til en tilnærmet lydløs smyger. Men under panseret herjer fortsatt den gamle knallerten.

Trenger drahjelp

Så triller elbilen inn fra venstre. Ja, for det er ikke til å skjule at den har en politisk agenda. Elbilen trenger offentlig drahjelp for å komme opp i fart.

Og da tenker jeg ikke bare på fritak for avgifter, kjøring i kollektivfelt og gratis parkering. Hele energipolitikken må omformes i samme grønne retning.  Først når elbilen kjører på grønn strøm, får den grønt lys på veien mot bedre miljø.  

Avgiftsfritak og andre politiske gulrøtter er god grunn til å sikle på elbil. Grønnfargen gjør ikke valget vanskeligere. Men grønt er ikke bare en dyd. Grønt er også skjønt.

Kattemyk eleganse

Det som virkelig får meg til å tenne på elbilen, er det elegante designet. Og da tenker jeg ikke på små Buddybiler, så sjarmerende de enn kan være. Heller ikke på smekre Tesla Roadster sportsbiler. Jeg tenker på teknologien.

Det er elektromotoren som er skjønn. Det eksploderende skrangleverket i fossilmotoren er erstattet av jevn rotasjon.

En kattemykt malende motor som sprinter ut nesten all energien i framdrift. En motor som kan klare seg uten mange gir, med et dreiemoment og en respons som etterlater dieselslurperne i svevestøvskyen sin.

Jeg begjærer elbilen for dens teknologiske eleganse. Og dette begjæret må ikke undervurderes.

Da eplet ble en frukt igjen

For mange år siden brukte jeg Macintosh i jobben for å lage radio. Den gangen var Macen lysegrå, en stygg kasse. Men den var en arbeidshest som lot meg gjøre lydjobben min.

Noen år seinere var Steve Jobs tilbake i firmaet. Ut av den gamle grå arbeidsgampen blomstret nye fruktige iMacer. Jeg stod i kø ved et utested i Oslo sammen med menigheten og ventet på vekkelsesmøtet på storskjerm, overført fra San Fransisco.

Jeg husker ennå en kommentar i køen: Mac er ikke lenger populær fordi den er så avansert. Mac er populært på grunn av designet.

Designet bak iPod og iPad ligger ikke bare i formen. Det er en eleganse som strømmer fra funksjon og videre ut til form.

Ny slekt

Og ut av denne samme elegansen springer nå grønnfloret i en ny vår for smarte transportmidler. Elegante teknologiske løsninger, som krever lite og gir mye.

For elbilene som ruller på veiene i dag, er bare de første av en ny slekt. De må ikke bedømmes utfra hva de er, men hva de kan bli.

Alt stort begynner i det små. (Foto: iStockphoto)
Alt stort begynner i det små. (Foto: iStockphoto)

Når jeg leser kritikernes slakt av elbilene, tenker jeg på andre historiske teknologiske omveltninger.

De fleste har sett slapstickfilmene av de første flyene, som kollapset i en pinnehaug av spanter. Eller de første rakettene, som snudde halvveis over startrampen, som om de ble livredde ved tanken på høyere luftlag, og eksploderte i ren panikk.

Og jeg tenker: Hvis teknologiskeptikerne hadde fått viljen sin den gangen flykræsj og rakettsmell var sørgelig rutine, ville vi aldri kunnet dra på storbyferie i ovale weekender i dag. Og vi ville aldri vært på månen.

Fra Kant til runde tanker

Filosofen Immanuel Kant har en gang skrevet:  Fram til nå har det vært antatt at våre tanker må formes etter objektene; men (… ) la oss for en gangs skyld forsøke om vi ikke kommer lengre  (…) ved å anta at objektene må formes etter våre tanker.

Kynikeren sier: Slik er det. Idealisten sier: Slik vil vi ha det.

Firkantmennesker har til alle tider fått runde idéer, og blitt rundhjult. Historien er full av dem. De har formet objektene vi omgir oss med ut fra tankene sine.

Men av en eller annen grunn står det merkelig lite i historiebøkene om alle de briljante skeptikerne. Hva kan det komme av, tro?