Vinteren på Svalbard er tøff. Isen skrur seg opp i tykke flak over Barentshavet, og har gnuret mange skuter i senk.

Men det er ikke bare isflak som skrur seg på Svalbard. Øygruppa ligger nær kanten av et stort jordskorpeflak - den eurasiske platen.

Den gnurer mot den nordamerikanske platen i vest. De to kontinentflakene flyter på et hav som er mye hetere enn Barentshavet - et hav av magma.

Like varmt under nord og sør

Også Kenya, El Salvador, Filippinene og mange flere land i tropene ligger på kanten av kontinentflakene.

Her er jordskorpen tynn, og varmen ligger grunt. Det er like varmt dypt under bare føtter i Kenya som under snøstøvlene i Longyearbyen.

Energi til hele Afrika

Dette gir muligheter. Kenya bygger ut anlegg for dyp geoenergi i raskt tempo, fortate Roland Horne, president for International Geothermal Association, på konferansen GeoEnergi2013 i Bergen

I 2050 planlegger landet å produsere fire ganger så mye strøm fra dyp geoenergi som landet selv trenger.

Med andre ord: Kenya vil kunne forsyne hele det afrikanske kontinent med strøm fra dypet.

Kombiløsning

Planene for Svalbard er mye mindre, men teknisk sett enda mer spennende. En idé går nemlig ut på å sirkulere karbondioksid istedenfor vann for å hente opp varmen fra dypet.

Saman Tavakoli fra Christian Michelsen Research forteller at karbondioksid faktisk er enda bedre egnet enn vann til å hente opp varmen, fordi det sirkulerer lettere.

Karbondioksidet kommer fra brenning av kull og diesel i varmekraftverkene som allerede finnes på Svalbard.

Her er det altså snakk om å kombinere karbonfangst med energihøsting. Geologien stemmer for karbonfangst, med porøs sandstein forseglet under et lokk av tett skifer.

Åtte hull er allerede boret i Adventdalen, med tanke på karbonlagring. Fem av dem er nær Longyear, det dypeste på 970 meter.

Grønn øy

Likevel er dette foreløpig bare en idé. Mer konkret er forprosjektet som nå har fått endel studenter i gang med å utrede dyp geoenergi for å erstatte både kullkraft og dieselkraft på Svalbard.

Heller ikke dette prosjektet har fått penger til å starte opp enda, fortalte Kirsti Midttømme fra Christian Michelsen Research.

Hvis planene blir virkelighet, kan Svalbard kanskje bli et Island i miniatyr: En øy som henter nesten all sin energi fra geoenergi.

Rundt ildringen

Den dype geoenergien vokser altså foreløpig raskest i tropene. Også landene i det som kalles ildringen rundt Stillehavsplaten, bygger ut.

Vulkanlandet Indonesia åpnet et kraftverk i 2012. Filippinene er nummer to etter USA i utnyttelse av varmen fra dypet, fortalte Roland Horne.

De trenger virkelig å finne andre energikilder. Det koster dem dyrt å importere fossilt brensel, opplyste han.

Badelandet

Lengre nord langs ildringen ligger Japan. Dette badeglade landet har funnet sin særegne anvendelse for dypvarmen.

Landet har 2000 såkalte onsen, den japanske varianten av Islands blå lagune. I tillegg har 5000 offentlige bad og 1500 hoteller tatt i bruk dypvarme, fortalte Horne.

Dyr strøm i Alaska

Fortsetter vi langs ildringen videre vestover, kommer vi til vestkysten av USA. I Alaska er det mange små samfunn som hittil har fått strøm fra små dieselaggregater.

I noen tilfeller blir dieselen fløyet inn med fly. Dette gir ikke akkurat lave strømregninger og karbonutslipp. Derfor gir selv geovarme med lav temperatur god uttelling i dette øde landet.

Gammelt skrap ga formue

Horne fortalte om hvordan en oppfinnsom oljedriller i Alaska hadde kjøpt inn utrangerte aircondition-bokser, og koblet dem slik at de kjørte i revers.

Normalt fikk de strøm inn, og leverte varme ut på baksiden. Nå fikk de varme inn på forsiden, og leverte strøm ut bak. Med andre ord: Små varmekraftverk til lokal bruk.

Denne oppfinnsomheten skapte en formue ut av skrap for oljedrilleren.

Lavere temperatur

Oppfinnsomhet kan også gi dyp geoenergi en framtid på steder der varmen ligger dypere. De fleste land i verden ligger jo godt unna kanten av kontinentene.

Det arbeides for å gjøre dyp geoenergi lønnsom også her. Dels er det nødvendig å la seg inspirere av oljedrilleren fra Alaska, og hente ut energien ved lavere temperatur.

Kunstige sprekker

Dels er det også et problem at fjellet riktignok er varmt, men for tett og tørt. Uten sirkulerende vann er det ikke mulig å hente varmen til overflaten.

Her er løsningen å bygge det som kalles anrikede geotermiske systemer, enhanced geothermal systems, eller EGS.

I disse systemene lages det kunstige sprekker i berget slik at vann kan pumpes ned og sirkuleres. Sprekkene må ikke være for tykke, for da renner bare vannet rett forbi uten å ta opp varmen.

Må øke vannsirkulasjonen

Dette er ikke lett, og krever simuleringer og beregninger som blant annet er gjort på Christian Michelsen Research og ved Universitet i Bergen.

Det er viktig å øke vannsirkulasjonen i anleggene for å få ut varmen.

Horne opplyste at det finnes tre kommersielle EGS-anlegg i verden idag, to i Tyskland og ett i Australia. USA har seks EGS-prosjekter under bygging, blant annet et forsøksanlegg i Oregon.

Sammen med solkraft

En annen mulighet er å kombinere dyp geoenergi med solvarme. Ett slikt anlegg ligger i El Salvador i Mellomamerika, et annet i Nevada i USA.

Her kan den dype geoenergien danne en fast grunnforsyning, mens solvarmen bidrar med en topp midt på dagen.

Drillroboter

Drillingen flere kilometer ned i dypet er også en stor kostnad og utfordring. Den begrenser foreløpig norsk appetitt på dyp geoenergi, velforsynt som vi er med billig vannkraft.

Det norske selskapet Devotek har likevel store planer for sin helt nye teknologi.

Per Håvard Kleven presenterte den med store forbehold. Alt er på idéstadiet, men forslaget er fantasieggende nok.

Kleven ser for seg en slags selvstendige roboter som driller seg i samlet formasjon nedover i dypet.

Sju kilometer ned skiller de lag, og forgrener seg utover i det hete berget. Så vil de ende sitt korte, men hektiske oppdrag nede i dypet, og vannsirkulasjonen kan settes i gang.

Denne teknologien er ikke tenkt for bruk i Norge. Kleven vil lage et eksportprodukt.

Større visjoner

På slutten av konferansen GeoEnergi2013  i Bergen var det tid for å helle litt kald realisme over de nesten overopphetede visjonene.

To stortingspolitikere var invitert, Per Rune Henriksen fra Arbeiderpartiet og Ketil Solvik Olsen fra Fremskrittspartiet.

Solvik Olsen mente at Norge må ha mye større visjoner for grønn energi og utvikling av miljøteknologi.

-Vi skryter av å ha mange elbiler i landet, men dette er importert teknologi. Vi må utvikle vår egen miljøteknologi, mente Solvik Olsen.

Han hadde nylig innledet på en konferanse om temaet i New York. Bare i denne ene staten satses det mange ganger mer enn i Norge på forskning og utvikling av nye teknologier, fortalte Solvik Olsen.

Uenige om lønnsomhet

Per Rune Henriksen fra Arbeiderpartiet ville ikke kjøpe påstanden om at ingenting skjer i Norge. Han viste til at de mange grunne geoenergianleggene som lagrer varme i bakken er i sterk vekst.

Showstopperen for den dype geoenergien mente han var lønnsomheten. Så lenge vi har billigere fornybar vannkraft, er det ikke behov for dyp geoenergi.

Solvik Olsen ville bruke deler av oljeinntektene til investeringer i eksportrettet grønn norsk industri.

Ikke statsdirigering

Han mente at slike investeringer ville kunne gi høyere avkastning enn det tradisjonelle Statens pensjonsfond utland.

- Vi tar med norsk teknologi innen for eksempel skipsfart og boreteknologi ut, og får både penger og kunnskap tilbake, mente Solvik Olsen.

- Fremskrittspartiet er vel ikke interessert i statsdirigering av teknologiutviklingen, repliserte Henriksen.

- Hvis dette skal utvikle seg videre må vi ha et kommersielt perspektiv. Syretesten er hva industrien selv satser på, sa han.

Frustrasjon

Utspillene fra de to politikerne tente  frustrasjon hos de ellers sindige og tause tilhørerne i salen, helt utenom programmet.

- Vi dør på båsen mens gresset gror i Europa. Slik malte en mann fra industrien fram sin opplevelse av hvordan miljøteknologi finansieres og satses på i Norge.

- Vi sliter, og får ingen midler fra Stortinget, bekreftet en forsker innen samme fagfelt.

Signhild Gehlin fra Svenskt Geoenergicentrum satte den norske frustrasjonen i perspektiv.

- I Sverige ser vi på grønn teknologi som et eksportprodukt. Vi kan bare eksportere varmepumper. Dere har en grønn framtid som dere kan eksportere direkte. Jeg blir misunnelig, utbrøt hun.