Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.
Statlig eierskap over norsk olje har gitt store inntekter, men selskapet Statoil har også hatt mye makt over politikken. Her plattformen Edvard Grieg i Nordsjøen.(Foto: Øyvind Knoph Askeland / Norsk olje og gass / Flickr)
Statoil 50 år: Hvem har styrt det norske oljeeventyret – staten eller Statoil?
I 1972 etablerte Norge et statlig oljeselskap. Hvilke interesser har Statoil – i dag Equinor – tjent, og hvem har makten i norsk oljepolitikk?
En høstdag i 1969 står en gruppe menn på en plattform i Nordsjøen og ser med store øyne på det som skal bli en enormt viktig inntektskilde for Norge. Foran dem spruter svart olje opp av en brønn.
Etter å ha lett i flere år finner arbeiderne på Ekofisk utenfor Stavanger det de har kommet dit for.
Først lille julaften får Industridepartementet beskjeden: Den første norske olja er funnet.
Norske politikere må ta en avgjørelse
Men – flesteparten av mennene på plattformen er amerikanere. Det er utenlandske selskaper som sitter med konsesjoner, og ikke minst kompetansen, til å hente ut olja, og det er oljeselskapet Phillips som gjør det første norske oljefunnet.
Norske politikere står nå overfor en avgjørelse som skal prege Norges historie. Hvordan skal de sørge for at det sorte gullet kan gi det lille landet vårt etterlengta rikdom? Hvem skal hente ut olja?
I podcasten Universitetsplassen forteller historikerne Einar Lie og Eivind Thomassen om spenningene i tidlig norsk oljehistorie, og de diskuterer med Torbjørn Røe Isaksen hvorvidt statlig eierskap av norsk olje har vært en solskinnshistorie.
Podcast: Statoil 50 år
Statoil og norsk oljehistorie er tema i denne episoden av podcasten Universitetsplassen fra Universitetet i Olso.
På 1970-tallet var det politisk enighet om at staten skulle spille en sentral rolle i utvinning av olje og forvaltning av inntektene. Eivind Thomassen, historiker i prosjektet Statoils historie, 1972–2022, forklarer at det både handlet om pengene oljen ville gi, og om kompetanse.
– Man så at det lå et stort potensial i leting og utvinning ute i Nordsjøen, men også i foredling til mer avanserte produkter og i salg til internasjonale markeder. Man ønsket derfor å bygge industriell kompetanse i Norge til å ta del i de ulike leddene i verdikjeden, sier han.
Oljepolitikken slo derfor om, og politikerne gikk tyngre inn enn de hadde gjort mens utenlandske selskaper lette etter olje.
– De fastla politiske retningslinjer for ilandføring og industribygging og etablerte nye institusjoner. Man utvidet embetsverket i Industridepartementet og fikk et oljedirektorat og et statlig oljeselskap – Statoil.
Torbjørn Røe Isaksen (t.v.), Eivind Thomassen og Einar Lie diskuterer makten i norsk oljepolitikk.(Foto: UiO)
Borgerlig frykt for et mektig Statoil
Til tross for at det var politisk enighet om et statlig oljeselskap, var det uenighet om hva Statoil skulle være og hvor stor frihet selskapet skulle ha.
– Høyresiden var ivrigere på å styre statsselskapene og ha kontroll over dem, mens Arbeiderpartiet mente at statsselskaper skulle virke som alle andre selskaper, med stort operativt spillerom og uten innblanding fra staten, forteller Einar Lie, professor i økonomisk historie og leder av forskningsprosjektet om Statoils historie.
Statoil første leder, Arve Johnsen, kom fra Arbeiderpartiet. Men selv om det var tette bånd mellom politikere og selskapets strateger i starten, mener ekspertene at Statoil styrte seg selv.
Torbjørn Røe Isaksen, samfunnsredaktør i E24 og tidligere Høyre-politiker, påpeker at Høyre var kritiske til Statoils maktposisjon.
– Man mente at Statoil ble for stort. Det var nå så mye penger i omløp og Statoil satt på alle ender av bordet. Man begynte å snakke om Statoil som en gjøkunge, nærmest som et selskap som styrer staten – i stedet for at staten styrer Statoil.
Annonse
Reform på 1980-tallet
Under Kåre Willochs regjering skjedde det som kalles vingeklippingen av Statoil i 1981. Frem til da hadde Statoil automatisk fått en andel i alle nye konsesjoner på minst 50 prosent og potensielt opp til 85 prosent.
– Nå ble eierandelene splittet mellom Statoil og staten, hvor staten fikk den største andelen. Dette er en stor og viktig endring, forklarer Eivind Thomassen, som også påpeker at reformen var et kompromiss hvor ikke alle ble fornøyde.
– Det ble samtidig en følelse av avmakt blant de som ønsket en mer omfattende reform, da de så at systemet ikke tillot større endringer.
Kåre Willoch kritisk til «Det oljepolitiske overstyret»
– Statoil, altså Equinor, er i dag helt dominerende, konstaterer Torbjørn Røe Isaksen, når de tre gjestene diskuterer hvor makten i norsk oljepolitikk ligger.
Både Isaksen og Lie peker på at flere endringer i selskapets struktur, som delvis privatisering i 2001 og sammenslåingen av Statoil og Hydro i 2007, har vært tydelig i Statoils interesse, men i strid med politikernes ønsker.
Kåre Willoch fortsatte etter sin tid som statsminister som en av de tydeligste kritikerne av manglende politisk styring av oljevirksomheten.
– Han mente parlamentet og de folkevalgte skulle styre, mens det her var oljeselskapene som drev utviklingen med sin store kraft og tyngde, og så kom politikerne etter og strødde sand på det, sier Lie.
Eivind Thomassen påpeker at det samtidig er vanskelig å se et tydelig alternativ.
– Selv uten Statoil ville man nok fått disse tendensene, men med andre aktører. Man var opptatt av kontroll, men har hele tiden vært veldig opptatt av at oljeselskapene skulle legge premissene for oljevirksomheten, og at den skulle være forretningsmessig drevet.
– Dette er en spenning som har vært der hele tiden: å skape størst mulig inntektsstrøm for staten på den ene siden, og det å bygge opp Statoil som arbeidsgiver og teknologikompetent industrimiljø på den andre siden.
Annonse
Oljesektorens makt synes også i klimapolitikken
Helt siden oljen ble funnet i 1969, har den skapt stor bekymring for konsekvensene for natur og dyreliv.
På 1980-tallet ble det tydeligere at oljevirksomheten henger tett sammen med klimagassutslipp og global oppvarming.
– Klima er et eksempel som viser oljekomplekset sin makt og betydning, sier Eivind Thomassen.
Norsk politikk har siden starten av 1970-tallet handlet om å utvikle norsk oljeindustri, men også å bygge annen industri rundt oljevirksomheten.
– Det er den politikken som nå gjør det vanskelig å treffe det mange ser som effektive klimapolitiske tiltak: kutt i oljeproduksjon og stopp i leting.
Hør Torbjørn Røe Isaksen og historikerne Einar Lie og Eivind Thomassen diskutere hvor sterk statens styring av Statoil bør være og Equinors og oljebransjens posisjon i moderne klimapolitikk:
