Forpliktelsene til utslippskutt i Kyoto-avtalen risikerer å ikke bli fornyet under klimamøtet i Durban som avsluttes idag. I så fall gjelder forpliktelsene ut 2012.

Cancun-avtalen (se faktaboks) er regnet som hovedalternativet til Kyoto, ifølge Guri Bang, som er forsker ved CICERO Senter for klimaforskning.

- En av forskjellene mellom disse avtalene er at Cancun dekker mange flere land. Mens Kyoto dekket rundt 15 prosent av verdens utslipp, dekker Cancun mer enn 80 prosent.

En annen forskjell mellom de to avtalene er at Cancun-avtalen bygger på frivillighet. Landene skal selv rapportere inn hvor mye de vil kutte. Bang er ikke optimistisk.

- Det er ingen grunn til å være optimistisk til at Cancun-avtalen vil være umiddelbart mer effektiv enn Kyoto-avtalen.

- Løftene om kutt som landene hittil har rapportert inn vil ikke være nok til å oppnå målet om å holde den globale temperaturøkningen på under to grader, sier Bang.

Sektoravtaler

- Andre alternativer, som sektoravtaler, regionale avtaler og andre mindre avtaler, kan være mer gunstige, fordi de vil involvere færre aktører som har mer sammenfallende interesser, og en smalere agenda, som gjør det lettere å bli enige om å kutte.

- Man kunne for eksempel gjøre det innenfor aluminiumsindustrien. Men for at slike avtaler skal fungere godt, er det en fordel å få til flere parallelle sektoravtaler, sånn at de sammen kan dra i samme retning, sier hun.

Innretningen på klimaforhandlingene har kanskje vært for ambisiøs, mener Mads Greaker, forskningsleder for energøkonomi ved Statistisk Sentralbyrå.

- Man skulle løse alt en jafs; bestemme et overordnet tak, etablere institusjonene, og kutte i alle land. Det kan kanskje være en god idé å i stedet ta for seg én og én sektor og lage avtaler innenfor dem.

- Det har man gjort i verdenshandelen når man har liberalisert handelen, for eksempel ved å fjerne toll. Man kunne for eksempel ha laget én avtale for sementindustrien, én for kraftproduksjon også videre.

- Men det trengs mer forskning på hvordan slike avtaler skal utformes, sier han. 

Statsminister Jens Stoltenberg er blant de som også har tatt til orde for sektoravtaler.

Teknologiavtaler

- For det første er det nok riktig å tenke på alternativer til rene globale utslippsavtaler, og da kan teknologiavtaler være en mulighet, sier Snorre Kverndokk.

Han er senterleder ved Senter for forskning på miljøvennlig energi (CREE) på Universitetet i Oslo og har selv forsket på hva som skal til for at miljøvennlige løsninger blir utviklet.

- Teknologiavtaler kan sikkert lages på mange måter, men en av dem er avtaler som binder land til å bruke den beste tilgjengelige energien, for eksempel når de setter opp nye kraftverk.

- Det vil først og fremst gi større energieffektivisering, og ikke direkte utslippsreduksjoner, sier han.

Teknologifond

En annen måte å forme en teknologiavtale på, som forskere diskuterer, kan binde land til å utvikle mer miljøvennlige energiformer.

- Det kan for eksempel gjøres ved at landene ved avtalen forplikter seg til å opprette et teknologifond, der de skal sette av penger til bruk i utviklingen av miljøvennlig energi.

- En tredje mulighet er litt koblet opp mot Grønne fond, som diskuteres i Durban. Muligheten går på at man kan forplikte seg til å finansiere teknologi i u-land, sier Kverndokk.

For å få fram bedre teknologi, trenger man mer enn rammeverk som regulerer klimautslipp og klimakvoter, har han funnet i sin forskning.

- Det er en fordel for samfunnet at det blir utviklet miljøvennlig energi, men innovatøren får ikke nødvendigvis så stor gevinst av det. Derfor bør det legges bedre til rette for dette, for eksempel med subsidiering eller nye patentordninger, sier han.

- Depositum som binding

Hvis man velger å satse på globale utslippsavtaler, tror Mads Greaker og forskerkollegaene at flere land ville oppfylle en global avtale, hvis de hadde betalt inn et depositum da de inngikk avtalen.

Så vidt han vet er dette ikke blant forslagene som diskuteres på klimamøtet i Durban, men tror det ville kunne holde land til en utslippsforpliktelse.

I Kyotoavtalen finnes det en klausul om at land som ikke overholder sine forpliktelser skal straffes i neste avtaleperiode med et 30 prosent tillegg i sine utslippskutt, men det er ingen mekanisme for å tvinge land til å overholde forpliktelsene sine.

- Vi mener en idé kan være at et land betaler et depositum når det blir med i avtalen, som står og kaster av seg i et fond til landet har oppfylt forpliktelsene

- Ideen er egentlig ganske enkel – og den skiller landene som virkelig ønsker å være med, fra de som later som de vil være med, sier Greaker.

Han forsker blant annet i et prosjekt som undersøker alternativer til Kyotoavtalen. Det må lønne seg for land å kutte utslipp, mener han.

- Summen på depositumet må være større enn kostnadene ved å oppfylle avtalen, så det skal lønne seg å kutte, sier Greaker.

Mer stabilitet?

Et problem han mener et slikt depositum kanskje ville bidra til å løse, er at land trekker seg fra, eller ikke oppfyller, avtalen. Canada byttet regjering i mindre avtaleivrig retning, og landet trakk seg fra Kyoto-forpliktelsene.

Terskelen ville kanskje ha vært høyere for å trekke seg, dersom det betydde at de måtte vinke farvel vil pengeslumpen som den forrige regjeringen hadde satt inn i et fond da de signerte avtalen, tror Greaker.

Da ville man få en stabil forpliktelse til avtalen uansett hvordan lands skiftende myndigheter ser på saken.

Realistisk i fattige tider?

Innvendinger mot et depositum er at det kanskje er vel optimistisk å tro at statsledere skal punge ut for å få være med på en krevende utslippsavtale midt i økonomiske krisetider.

- Men vi må forutsette at man faktisk ønsker avtalen, og at det uansett blir meningsløst å ha en avtale hvis landene ikke har planer om å oppfylle den, sier han.

- Det kan jo også være sånn at man egentlig har et ønske om å gjøre det i fremtiden, litt sånn som når du bestemmer deg for å gå til tannlegen om et halvt år.

- Når det bare er noen dager igjen, kan det hende du likevel avlyser. Det er da det hadde vært en fordel hvis tannlegen hadde tatt et depositum av deg, sier han.

En belønning som for eksempel en ren betaling for at land som USA skal bli med, ville derimot utenkelig, ifølge Greaker.

Teknologi

Han mener at for å få land med på en utslippsavtale, er det viktig å bruke klimaforskningen til å redusere usikkerhetenen på konsekvensene av utslipp.

Kanskje kan det med tiden øke den politiske viljen i USA til å forplikte seg i en avtale, mener Greåker.

- Jo mer forskning vi får fram på det, jo mer vil det kanskje trenge inn i land som USA at det er nødvendig å gjøre noe, sier han.

Greåker mener en betingelse også er at verden klarer å utvikle teknologiske anretninger som landene lett og billig kan gripe til når de skal kutte utslipp.

- Hvis man får til en standardisert løsning for C02-rensing av kullkraftverk, kan landene vite at det koster så og så mye.

- Her kan EU og Norge gå foran å gjøre mye mer, sier han.