Kronikk: En giftfri framtid - også for fattige land

Det er nå mindre forbudte industrielle miljøgifter i rike industriland som Norge, men nivåene er helsefarlige i deler av Afrika og Asia. Hvor mye av reduksjonen i rike land skyldes dumping av giftig avfall i fattigere land? spør Knut Breivik i denne kronikken.

Publisert
 (Foto: iStockphoto)
(Foto: iStockphoto)

Forskningen bak

Kronikken baserer seg på artikkel som nettopp har blitt antatt i tidsskriftet Environmental Science and Technology:

Breivik K, Gioia R, Chakraborty P, Zhang G, Jones KC: Are reductions in industrial organic contaminant emissions in rich countries achieved partly by export of toxic wastes? Environmental Science and Technology. dx.doi.org/10.1021/es202320c

Artikkelen er en oppfølging av en studie utenfor Vest-Afrika tidligere omtalt på forskning.no.

Regjeringen har tidligere uttalt at miljøgifter, sammen med tap av biologisk mangfold og klima, er prioriterte miljøområder.

Miljøgifter er kjemiske stoffer som utgjør en alvorlig trussel mot helse, også for kommende generasjoner, og mot miljøet.

Norske miljømyndigheter har uttrykt en visjon om en giftfri fremtid (St.meld. nr 14). Forslag til tiltak for å stanse utslippene av miljøgifter innen 2020 er oppsummert i utredningen ”Et Norge uten miljøgifter” (NOU 2010:9).

En del av miljøgiftene er industrikjemikalier der de farligste stoffene nå er regulert gjennom internasjonale avtaler. Blant de verste er PCB som kan medføre kreft, redusere immunforsvaret, skade nervesystemet og fosterets utvikling. Den globale produksjon av PCB har avtatt dramatisk siden 1970 og stoppet i 1993.

I Norge har ny bruk av PCB vært forbudt siden 1980, men stoffet er fremdeles i omløp i eldre elektrisk utstyr og bygningsmaterialer. Myndighetene og andre aktører jobber derfor fremdeles innsamling av giftig avfall.

Langtransport av miljøgifter

Norge har vært en pådriver for å redusere produksjon, bruk og utslipp av noen av de farligste miljøgiftene gjennom internasjonale avtaler, så som Stockholmkonvensjonen. En viktig målsetning har vært å oppnå tilslutning om internasjonale tiltak som kan beskytte mennesker og miljø i nordområdene mot langtransport av miljøgifter via luft- og havstrømmer.

Utslippsreduksjoner utenfor Norge har altså vært nødvendig for å få redusert belastningen her hjemme. Dette har vært en medvirkende årsak til at Norge i den senere tid har foreslått flere nye miljøgiftkandidater til regulering gjennom internasjonale avtaler.

En av stoffgruppene Norge har nominert er bromerte flammehemmere (PBDE) som ble regulert internasjonalt i 2009. Som et resultat av nasjonale tiltak og senere internasjonale reguleringer, har miljøgiftbelastningen generelt avtatt i vår del av verden.

I Sverige har nivåene i morsmelk av PBDE og PCB avtatt siden 1990- og 1970-tallet. På tross av dette har nivåene både av PBDE og PCB økt i morsmelk i kvinner fra Ghana over en femårs periode fram til 2009. Nivåene av PCB i morsmelk i Ghana er nå på et nivå som utgjør en mulig helserisiko for barna som ammes.

For opptatt av beskyttelse i nord

Hvordan er dette mulig mer enn 40 år etter man ble oppmerksomme på problemet? Har rike land som Norge vært mer opptatt av å beskytte mennesker og miljø her i nord enn i fattige land i sør?

Rike industriland er de eneste som har hatt vesentlig nytte av produksjon og bruk av disse farlige stoffene i ulike produkter. Derfor er det også i industrilandene utslippene tidligere har vært størst.

Mens man tidligere fant særlig høye nivåer av PCB i storbyer i den industrialiserte del av verden, har bildet nå endret seg. Det har lenge pågått en omfattende dumping av utrangerte elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall) og annet giftig avfall som inneholder PCB og PBDE, i fattigere deler av verden. Denne eksporten har fått pågå, ofte fordekt som donasjoner av eldre - men fortsatt brukbart - utstyr til utviklingsland.

En annen årsak til at dette delvis illegale markedet har fått utvikle seg, er at kostnadene forbundet med gjenvinning og destruksjon er høyere - og reguleringene strengere - i industrilandene. Eksport av avfall har dermed vært en billig løsning på problemet.

Stor belastning på Kina og India

Først i de senere år har belastningen i områder med import av giftig avfall blitt gjenstand for grundige undersøkelser. Utslippene og belastningen av industrielle miljøgifter er nå betydelige i deler av Afrika og Asia. Man har nylig målt nivåer av PCB i luft langt til havs utenfor vestkysten av Afrika som tilsvarer nivåer man i dag måler i storbyer som London og Chicago.

På tross av et svært beskjedent forbruk av PCB i sørlige Asia, sammenliknet med Europa og Nord-Amerika, er belastningen i storbyer som mottar avfall i India og Kina, nå høyere enn i London og Chicago. I land som Kina der det pågår forbrenning av EE-avfall, er det målt nivåer av PCB som ligger tusen ganger høyere enn dette.

Mesteparten av avfallet stammer fra Europa og USA, mens mottakerne ofte er land i det sørlige Asia samt afrikanske land. Metodene som anvendes i resirkulering av EE-avfall i disse regionene er gjerne svært primitive med minimale tiltak for å beskytte mennesker og miljø.

Ofte smeltes eller brennes EE-avfall for å gjenvinne verdifulle metaller, noe som samtidig frigjør miljøgifter og forårsaker betydelige giftutslipp. Et varmt klima, kombinert med primitive resirkuleringsprosedyrer, gir samlet et langt høyere utslipp av miljøgifter enn hva man ville ha forventet om industrilandene hadde sluttbehandlet avfallet.

Rike land må rydde opp

Kunnskap om utslipp er essensielt for å gjennomføre rasjonelle kontrolltiltak for å stoppe den globale spredningen av miljøgifter. Det er nå et sterkt behov for å spore kildene i regioner som man antar mottar denne type avfall, for også å kunne beskytte mennesker og miljø i fattigere land.

Mange av disse landene har ikke ressurser til å foreta slike undersøkelser selv. Rike land, som i stor grad forårsaker problemene, har derfor et særlig ansvar og må bistå med undersøkelser og opprydning.

For å unngå at tiltak ikke representerer en helserisiko i fattige land, bør videre reguleringer av miljøgifter ikke bare fokusere på forbud mot produksjon og bruk av slike stoffer, men i langt sterkere grad også sikre at giftig avfall fra rike land som Norge ikke havner på avveie.

Potensialet for skadelige effekter på mennesker og miljø, enten dette skyldes langtransport via luft, hav eller som avfall, bør derfor gis like stor oppmerksomhet i reguleringen av miljøgifter.

Målet om en giftfri framtid i Norge må ikke oppnås på bekostning av mennesker og miljø andre steder.