Latinsk navn: Crassostrea gigas, også kjent som japansk østers, gigasøsters, dyphavsøsters.
Stillehavsøsters, er en art østers, som forekommer naturlig i det nordlige Stillehavet fra Japan til Beringstredet. Herfra er den flyttet til andre havområder for å dyrkes, og har mange steder vist evne til å etablere seg utenfor anleggene.
Arten regnes som en invaderende art og er uønsket i norske farvann.
Stillehavsøsters skiller seg fra vanlig østers (Ostrea edulis) ved form og skallstruktur. Den lever fastvokst til underlaget, vanligvis på stein eller muslingskall, fra like under fjæremålet til et par meters dyp.
Frem til 2007 var det offisielt kun registrert to funn av frittlevende stillehavsøsters i Norge. Ett i Tysnes i Hordaland og ett i Kragerø i Telemark.
I 2008 fant forskere flere større bestander i Vestfold, året etter ytterligere bestander i Vestfold, Telemark og Aust-Agder og senere også i Østfold, Buskerud og Akershus. I 2010 registrerte forskerne også større bestander i Vest-Agder, Rogaland og Hordaland.
Vi står med andre ord overfor en invasjon, og forskere ved Havforskningsinstituttet og Norsk institutt for vannforskning (Niva) har nå, på oppdrag fra Miljødirektoratet, utarbeidet et faggrunnlag for en mulig handlingsplan mot stillehavsøsters.
Fortrenger andre og sprer sykdom
Fremmede arter, som stillehavsøsters, er ofte såkalte økosystemingeniører. Det vil si en art som skaper, opprettholder, endrer eller ødelegger et habitat.
– Slike arter kan ha en negativ effekt på biologisk mangfold generelt, og kan fortrenge lokale arter fordi de benytter de samme leveområdene som disse, sier Niva-forsker Eli Rinde.
Fremmede arter kan også overføre sykdommer og parasitter.
Blått lys for blåskjell
Stillehavsøsters kan danne rev med mer enn 1000 østers per kvadretmeter. Dersom blåskjellbanker eller grunne bløtbunnsområder i tidevannssonen blir overgrodd av stillehavsøsters, kan disse habitatene gå tapt og dermed endre det biologiske mangfoldet.
Niva har analysert utbredelsen av stillehavsøsters i Oslofjorden. Basert på disse dataene, som omfatter 216 posisjoner med registrert forekomst av stillehavsøsters, har forskerne utviklet statistiske modeller som viser områder med høy sannsynlighet for forekomst av stillehavsøsters.
Disse analysene viser at rundt 30 prosent av tidligere registrerte forekomster med mye blåskjell, er i områder som har høy sannsynlighet for forekomst av stillehavsøsters.
– Dette gir grunn til bekymring for framtidig opprettholdelse av naturtypen blåskjellbanker, slår Rinde fast.
Blant øvrige effekter av stillhavsøstersen nevner hun blant annet konkurranse mot flatøstersen, effekt på biodiversitet, sykdomsoverføring og effekter på friluftsliv.
Overvåking er nødvendig
I rapporten, som ble publisert i går, understreker forskerne at det viktigste tiltaket i bekjempelsen av stillehavsøstersen må være å hindre at de etablerer tette bestander i områder som har viktig økologisk funksjon.
Eksempler kan være flatøstersbanker, spesielle verneområder for vadefugl, blåskjellbanker, ålegrasenger og lignende, eller som er viktige områder med hensyn til friluftsliv.
Forskerne mener også at det er viktig å holde bestandene så lave at det ikke dannes revstrukturer, siden disse strukturene skaper de mest negative økologiske effektene.
– Dersom arten brer seg videre nordover på Vestlandet, noe rapporten anslår som svært sannsynlig, står vi foran en formidabel oppgave, advarer Rinde.
Østers til folket
Dersom arten etablerer høstbare bestander, er et alternativt tiltak å legge til rette for å utnytte arten som en kommersiell ressurs.
– Høsting av stillehavsøsters til matkonsum kan dermed betraktes som et miljøtiltak, sier Rinde.
Dermed kan vi ende opp med den gledelige løsningen at et problem blir omgjort til en ressurs.
– En vellykket, kommersiell utnyttelse av ville bestander av stillehavsøsters vil kreve et bredt samarbeid mellom befolkning, næring, forskning og forvaltning, konkluderer Eli Rinde.
Modellert sannsynlighet for forekomst av stillehavsøsters basert på analyser av observert forekomst (røde punkter) og observert fravær (åpne sirkler) av arten i årene 2009-2012 i Oslofjorden.
