Sjøfugler er konservative dyr. Har et par først slått seg til på et sted, så blir de der. Det gjør dyrene mindre tilpasningsdyktige når klimaet endres og maten forsvinner. Denne lunden er fotografert i Finnmark. (Foto: Roy Mangersnes / NN / Samfoto)
De konservative sjøfuglene
Sjøfugler liker ikke forandring. Det kan de dø av.
Mellom seks og sju millioner sjøfugler hekker langs norskekysten. I tillegg finnes det minst like mange sjøfugler på Svalbard og Jan Mayen.
Overvåknings- og kartleggingsprogrammet SEAPOP har vært Norges største satsing på å få mer kunnskap om sjøfugl.
Forskerne ser at endringer i sjøfuglbestander sjelden bare skyldes en enkelt faktor. Det er heller et resultat av flere faktorer som virker sammen, eller som følger etter hverandre i tid.
Jakt, fangst og drukning i fiskeredskap har tidligere vært svært negativt for sjøfuglene. Bare året 1900 ble det fanget mellom 15 000 og 20 000 lundefugler på den lille øya Lovund i Nordland. På 1960-tallet kunne mannskapet på Tromsø-skuta «Bilbao» ett år hente 30 000 lomviegg på Svalbard for salg i Hammerfest.
Men sviktende tilgang på mat – spesielt i hekketiden – har trolig påvirket fuglene enda mer negativt enn jakt.
Sommeren er kort og det samme er hekkeperioden for fuglene i nord. Om mattilgangen forsinkes eller svikter helt, så er sjøfuglene dårlige til å hanskes med tilstander som ikke er «normale» over flere år. Dermed går det galt.
Miljøgifter kan også true sjøfuglene. Det samme kan ørn, mink og rev.
Kilder: Rob Barrett, SEAPOP og Tidsskriftet Naturen
Både forskning.no og andre medier har de siste årene rapportert om den dramatiske tilbakegangen i sjøfuglbestanden i Norge.
– Sist jeg var i en båt under fuglefjellet i Syltefjord i Finnmark, ble jeg skremt.
– Den to kilometer lange og 200 meter høye fjellsiden var nesten tom for fugl.
Rob Barrett er forsker ved Tromsø museum og har i en årrekke fulgt utviklingen i den norske sjøfuglbestanden. Det som for ikke mange år siden var en koloni med 10-15 000 par lomvi og nesten 150 000 par støyende krykkjer – på nordsiden av Varangerhalvøya i Finnmark – var sist han besøkte det imponerende fuglefjellet blitt redusert til noen få tusen dyr.
For 50 år siden hekket det flere enn 300 000 krykkjer og lomvier i fuglefjellet her i Syltefjord i Øst-Finnmark. Nå er den øverste delen av fjellet helt forlatt, bare noen få tusen krykkjer hekker nede mot sjøen. Lomviene er borte. (Foto: Rob Barrett, Tromsø museum)
Hver fjerde fugl er norsk
Hver fjerde sjøfugl i Europa forvaltes av Norge.
De siste ti årene er 30 prosent av sjøfuglene på fastlandet vårt forsvunnet. Det står antakelig noe bedre til med sjøfuglene våre på Svalbard og Jan Mayen.
Rob Barrett er forsker ved Tromsø museum. Han har fulgt utviklingen i den norske sjøfuglbestanden gjennom mange år. (Foto: Tromsø museum)
I et stort norsk overvåknings- og kartleggingsprogram for sjøfugler kalt SEAPOP har forskerne fått fram mye ny kunnskap. En del har du kunnet lese om tidligere her på forskning.no
Nå ser forskere blant annet hvor sterkt endret vanntemperatur og mattilgang påvirker sjøfuglene.
Men om temperaturen endrer seg og maten blir borte, så er fuglene i fuglefjellene likevel lite villige til å flytte på seg.
– Sjøfugler er veldig konservative dyr. Har et par først slått seg til på et sted, så blir de der. Ungene deres kan flytte på seg. Men vi har ikke sett noe skifte i utbredelsesområde for noen av artene, kanskje med unntak for havsulene som nå har begynt å hekke på Bjørnøya, sier Rob Barrett.
Det var havsulene som nesten ble utryddet av den europeiske hatteindustrien.
Den gang damene skulle ha fjær i hatten på 1800-tallet, og mannfolk gjerne satte tennene i havsulekjøtt, gikk det hardt utover bestanden. Men havsule er en art som nå klarer seg bra. En viktig årsak er at den elsker makrell, som det blir stadig mer av nordover langs kysten.
Rob Barrett er likevel svært bekymret.
Annonse
Andre viktige sjøfuglarter som lunde og lomvi klarer seg nemlig ikke like bra.
Det gjør heller ikke krykkjer og alker.
– Havet er i endring på grunn av endret klima. Sjøfuglene som lever langt mot nord er fininnstilt i forhold til når næringen til nye unger kommer nordover med havstrømmene.
– Dukker sildeyngelen fra Møre opp 14 dager for tidlig eller 14 dager for sent, kan det bli en katastrofe for hekkingen i Nord-Norge det året.
Sjøfuglene er fra naturens side skapt for å oppleve en slik katastrofe år om annet. Men de er ikke skapt for å oppleve dem mange år på rad.
Havsuler i Gjesvær i Nordkapp kommune i Finnmark. (Foto: Rob Barrett)
Jakt på sjøfugl
Rob Barrett kom fra Wales til Norge i 1972.
Han overtok jobben til fugleforskeren Einar Brun, som omkom i en ulykke i 1976. Barrett er i dag opptatt av hvor viktige forgjengerens sjøfugl-registreringer er for å kunne lage lange tidsserier over utviklingen i den norske sjøfuglbestanden.
– I 1967 registrerte Brun over 100 000 hekkende lomvi-par på Hjelmsøya rett vest for Nordkapp. Denne våren er det antakelig ikke flere enn 20 000 par der.
– Helt fram til på 1970-tallet var det lov å plukke egg fra sjøfugl i Norge. Det var også tillatt å drive jakt på dem vinterstid. I tillegg drepte drivgarnfiske etter laks innunder fuglefjellene, mange voksne fugler. I dag er alt dette forbudt.
En havørn jakter på krykkjeunger ved fuglefjellet Runde i Møre og Romsdal. De senere årene er det blitt mer havørn langs kysten. Ørna tar en del sjøfugl. Men viktigere er det trolig at ørna skremmer fugl til å forlate redene sine, slik at egg og unger blir et lett bytte for måker, kråker og ravn. Også minken kan herje i sjøfuglredene. (Foto: Arne Nævra/NTB scanpix)
– Men jeg er redd det har vært med på å danne grunnlaget for den bestandssvikten vi ser i dag, sier Barrett.
Annonse
Nå har mink, rev, måker og en økt bestand av havørn overtatt som trusler mot sjøfuglene langs norskekysten.
– Det gjør sterkt inntrykk å komme til et fuglefjell der minken har herjet og se en masse forlatte reir, fylt med hodeløse unger.
Maten er viktigst
Antakelig er det likevel mattilgangen for fuglene som er avgjørende.
Avanserte forskningsmetoder setter nå forskerne i stand til å se hvordan fiskelarver driver med havstrømmer utenfor kysten av Norge, nordover mot hekkeplassene.
Langs norskekysten har forskerne oppdaget to systemer som er viktige for sjøfuglene i hekketiden når nye unger blir født:
Lomvi og torskelarver: Lenge trodde forskerne at lomvi-bestanden i Nord-Norge først og fremst var avhengig av lodda i Barentshavet. Nå vet de at torskelarver gytt av skreien i Lofoten, er viktigere både for voksne og unge lomvier.
Lundefugl og sildelarver: De mange lundefuglene på Røst er helt avhengig av yngel som er gytt av norsk vårgytende sild på Møre. Yngelen er igjen avhengig av å spise dyreplankton, som igjen er avhengig av oppblomstring av planteplankton. Her kan mye svikte ser forskerne, både med hensyn til tid og sted.
Når begge disse fuglene skal få unger, er de altså avhengige av fiskelarver som fødes mye lenger sør og som driver nordover med strømmen langs norskekysten. Men i tillegg til at det kan gå galt både med dyreplankton og planteplankton, så kan både transportveien og transporttiden nordover variere mye fra år til år.
Kommer ikke sildeyngel fra Møre, vokser det ikke opp lundefuglunger i Lofoten.
Og kommer ikke torskelarvene fra Lofoten, blir det ikke lomviunger lenger nord.
Enda mer interessant er den sammenhengen mellom fenomener svært langt fra hverandre, som forskerne nå har oppdaget.
Ved hjelp av små GPS-sendere kan sjøfuglforskere nå følge fugler over enorme avstander. Slik har de blant annet holdt øye med krykkjene i fuglefjellet på Hornøya lengst nord i Finnmark, og sett hvordan de drar den lange veien først til et område i havet øst for Svalbard, og deretter til midtvintersopphold i et havområde ved Grand Banks utenfor Newfoundland (Canada).
I mer enn 20 år fulgte forskere utviklingen i sjøfugl på Hornøya i Finnmark. Når de sammenlignet denne med utviklingen av loddebestanden i Barentshavet og vingesneglbestanden utenfor Newfoundland, så de at det er den siste som antakelig er klart viktigst. (Foto: (Figur fra SEAPOP))
Slik oppdaget forskerne at svingninger i bestanden av en liten vingesnegl i havet utenfor Newfoundland og mengden lodde i Barentshavet, forklarte mer enn 50 prosent av variasjonen i bestanden av krykkje på Hornøya i Finnmark.
Det er blitt dramatisk mye mindre av planteplanktonet vingesnegl utenfor Newfoundland, sannsynligvis på grunn av at havet er blitt surere og skallet ødelegges.
Slik kan havforsuring der indirekte ha ført til den store nedgangen i antallet krykkjer så langt unna som i Finnmark.
Gledelig overraskelse
Et overraskende og resultat fra et annet forskningsprosjektet ledet av Norsk institutt for luftforskning (NILU), er at de store mengdene med mikroplast som har funnet veien ut i verdenshavene, ikke later til å være en så stor trussel mot sjøfuglene som fryktet.
Både sjøfugl og marine dyr kan få i seg mye av denne mikroplasten. Men forskerne fant at miljøgifter fra plast nesten ikke blir tatt opp i fuglenes vev.
Om sjøfugler har mye miljøgifter i seg, så kommer giften i stedet fra byttedyr som fuglene har spist, viste denne studien.
Stikk i strid med hva forskerne trodde, viste plasten seg å være uskyldig i å forgifte fuglene.
Annonse
På øya Røst ytterst i Lofoten har antallet krykkjer i det store fuglefjellet på Vedøy gått dramatisk ned. I havneområdet på Røst, bare 4 kilometer unna, er det blitt mer fugl. Her hekker de mer beskyttet for ørn og andre predatorer og klarer å fostre opp noen unger hvert år. Likevel er bestanden svært liten sammenlignet med antallet krykkjer på Røst noen tiår tilbake. (Foto: Jan Gunnar Furly, Aftenposten/NTB scanpix)
Blir det bedre?
– Det er hevet over tvil at norsk sjøfugl lenge har vært under et betydelig press, oppsummerer Rob Barrett.
Om lag halvparten av fugleartene som holder til i norske fuglefjell, er nå så truet at de er blitt rødlistet.
Både klimaendringer, fiske, forurensninger og forstyrrelser fra mennesker og dyr, har bidratt til at sjøfuglbestandene er redusert. Disse truslene er farlige hver for seg.
Sammen kan de bli katastrofale.
Med ny kunnskap og økt bevissthet om hva som ødelegger og forstyrrer miljøet rundt oss, er det likevel håp for at det ikke blir taust i fuglefjellene våre.
