Selv med moderne teknologi blir vi sittende igjen med det urgamle spørsmålet: Hvor skal vi gjøre av møkka? Og med kjernefysisk avfall må vi for første gang planlegge for hundretusener av år framover. Lenge etter at vår sivilisasjon er borte og nye har kommet, mens istider har kommet og gått, vil avfallet fortsatt stå der mennesker en gang på 2000-tallet plasserte det.

Men hvorfor er det så vanvittig lang strålingstid for en del av det radioaktive avfallet? For å forklare det må vi dukke inn i atomet.

Nøytroner og tungtvann

Atomet er bygd opp av en kjerne av protoner og nøytroner, med elektroner svevende i bane utenfor. I tillegg til “grunnformen” kan grunnstoffer ha ulike varianter, eller isotoper, med flere nøytroner enn vanlig i kjernen.

Tenk Rjukan og tyskernes “tungtvann” - en hydrogenisotop som i tillegg til det vanlige protonet i kjernen også har et nøytron. Isotoper kan ha langt flere nøytroner enn protoner.

Atom søker stabilt forhold

Isotoper med tunge atomkjerner struttende av nøytroner kan bli ustabile, og vil da prøve å bli mer stabile. Løsningen er å bli radioaktiv - stoffet skyver fra seg nøytroner eller protoner, eller det endrer nøytroner til protoner eller omvendt til det blir stabilt igjen. Når dette skjer, sendes det ut radioaktiv stråling.

Hvor lang tid det tar før et radioaktivt stoff blir mer stabilt og strålingen minimal, varierer enormt. Plutonium-239 er nede på halv stråling etter 24 000 år, jod-131 etter åtte dager og jod-128 etter 25 minutter. Hvis halveringstiden er kort, er strålingen desto kraftigere mens det står på. Så hvis stoffet tar tusener av år på å bli stabilt, er det ikke så strålingshissig underveis.

- Ikke miljøproblem

Men hvor farlig er det radioaktive avfallet for mennesker? Siden stråling og halveringstid varierer så mye, kommer det helt an på hva slags isotoper og hvor store mengder vi snakker om.

- Det avgjørende er hvordan man tar vare på avfallet, mener Gordon C. Christensen, avdelingsleder ved Institutt for energiteknikk.

- Håndterer man radioaktivt avfall på en skikkelig måte, skal det ikke være noe miljøproblem. Men hvis du mer eller mindre gir blaffen, kan det skape et problem for lokalmiljøet.

Christensen viser til hva som har skjedd i Russland, der radioaktivt avfall er lagret og “glemt”. Rustende lagringstønner og utrangerte atomubåter kan føre til radioaktiv lekkasje til omgivelsene og grunnvannet.

Høyaktivt problembarn

I Norge har vi bare et par mindre forskningsreaktorer, i Halden og på Kjeller, og avfallsmengdene er ikke så store. Avfall med lav eller mellomstor radioaktivitet går til et lager i Akershus. Men høyaktivt avfall har vi ikke funnet noe sted å putte ennå - i likhet med de fleste andre land.

Langlivet, høyaktivt avfall er nemlig “problembarnet”, som inneholder mer enn 99 prosent av radioaktiviteten som dannes i reaktorbrenselet. Det som trengs er et lagerlokale som står trygt i tusenvis av år framover. Og hvor finnes det?

Mange forslag

Svarene har vært mange, og noen mer snodige enn andre:

• Ned i polisen. Avfallets egenvarme kunne smelte det langt ned i isdekket i Antarktis. Men global oppvarming kunne avdekke gamle synder. Og en avtale fra 1959 forbyr radioaktiv deponering i området.
• Ut i rommet. Avfallet kunne plasseres på Månen eller sendes på kollisjonskurs med sola og smelte. Men hva om rakettoppskytningen gikk galt, og høyaktivt avfall ble spredd utover kontinentene?
• Under bortgjemte øyer. Bikini-atollen er blant stedene som er foreslått, siden stedet allerede er forurenset etter prøvesprengninger. Men transporten og fare fra jordskjelv eller vulkanutbrudd kan gjøre dette vrient - og politisk uspiselig.
• Under havbunnen. Avfallet kan senkes i borehull i havbunnen - men det er vanskelig å gjennomføre, overvåke og fjerne hvis noe går galt. En internasjonal avtale har forbudt denne metoden fram til 2018.
• I tømte oljefelter. Radioaktivt avfall innbakt i keramikk kunne plasseres i stålbrønner nede i tømte olje- og gassfelter ved bruk av offshoreteknologi.
• Innsmeltet i berggrunnen. Avfall puttes i dype underjordiske hull, og varmen fra avfallet får bergartene omkring til å smelte, så alt størkner i en solid klump.
• I underjordiske huler. Avfallet kan deponeres i fjellhaller dypt nede i geologisk stabile områder.

Satser på underjordisk lagring

Selv om noen av forslagene er mindre håpløse enn andre, er ingen vanntette. Men kan ny teknologi gi nye alternativer?

- Man har vel hatt det samme håpet de siste 20-30 årene, sier Gordon Christensen.

- Men det mest realistiske er nok dyp-deponier i fast fjell. Det er hva de fleste planlegger og vil gå for.

Ved å lagre avfallet på 500 - 1 000 meters dyp i stabile bergarter, vil avfallet bli isolert fra omverdenen og heller ikke spres til grunnvannet. På et slikt dyp vil det ikke merkes om det blir krig, jordskjelv eller om man får en istid eller to.

Så får vi bare håpe at framtidens arkeologer holder seg til hulemalerier, og ikke snoker rundt gale steder for tidlig.