Du ville vel ikke kalle det energigjenvinning dersom du kastet søpla di i ovnen hjemme?

Med andre ord kan vi trygt si at Plastretur pynter litt på tallene. Og de er ikke de eneste som har en underlig omgang med begrepet energigjenvinning.

Forbrenning = gjenvinning?

To dommer fra EU-domstolen i februar slo fast at forbrenning av emballasjeavfall ikke er gjenvinning eller resirkulering. Dermed kan avfallet som går i forbrenningsovnen heller ikke telles opp som gjenvunnet i statistikken, for at medlemslandene skal nå sine fastsatte mål for emballasjegjenvinning.

Faktisk er det et utbredt fenomen her til lands å kalle søppelforbrenning for energigjenvinning, selv om energien ikke nødvendigvis blir brukt til noe som helst.

Dermed fremstår forbrenningen som mer miljøvennlig enn den er i virkeligheten. Det er kanskje mye å kreve av norske forbrenningsanlegg at de skal bruke begrepene riktig, når ikke en gang organisasjoner som er ansvarlige for at vi når våre miljømål er har en helt redelig omgang med dem?

Miljøavtaler

Årlig brukes det 107 000 tonn plastemballasje i Norge. Hver nordmann produserer over 80 kilo plastavfall i året.

I årene som kommer forventes det at mengden plastemballasjeavfall vil øke med fire prosent per år. Som følge av EØS-avtalen har Miljøverndepartementet gjort avtaler med emballasjebransjen om å gjenvinne 80 prosent av plastemballasjen. 30 prosent skal gå til materialgjenvinning, og 50 prosent til energigjenvinning innen 2008.

Plastretur mener “det ble samlet inn og gjenvunnet 83 100 tonn plastemballasje” i 2002.

Materialgjenvinning eller energigjenvinning

Plasten som går til materialgjenvinning blir råstoff til nye plastprodukter. Plast er en ressurs som kan og bør brukes mange ganger. Det skal to kilo olje til for å få én kilo plast, så argumentet er at vi sparer to kilo olje for hvert kilo plast som materialgjenvinnes.

Samtidig betyr materialgjenvunnet plast en reduksjon av CO2-utslippene.

Plasten som havner til såkalt energigjenvinning brennes, og energien som blir frigitt kan i prinsippet utnyttes, for eksempel til fjernvarme, eller som energi til fremstilling av andre produkter - for eksempel sement. Men hvor mye er ren forbrenning, og hvor mye er energigjenvinning?

Mener vi har nådd målet

Plastretur er et ikke-kommersielt selskap som er ansvarlig for å utvikle og organisere innsamling og gjenvinning av plast i Norge - for at vi skal nå våre målsettinger for gjenvinning.

I sin årsrapport for 2002 oppgir de som nevnt ovenfor at materialgjenvinningen av plastemballasje nådde 20 prosent i 2002, mens plast som ble energiutnyttet utgjorde 58 prosent det samme året.

Plastretur hevder altså at vi allerede har nådd målsetningen for energigjenvinning av plast, og ikke minst at vi til sammen gjenvinner hele 78 prosent av det norske plastemballasjeberget.

I 2002 ble det likevel bare levert inn 30 370 tonn plast til gjenvinning i Norge. Resten av plasten som inngår i Plastreturs regnestykke, er for det aller meste plast som brennes sammen med annet søppel i forbrenningsanlegg.

- For energigjenvinning har vi nådd målet, for materialgjenvinning er det et stykke igjen, hevder Plastreturs informasjonssjef Eirik Oland, men det stemmer nok ikke helt.

- Tallene må korrigeres

Søpla som kommer til forbrenningsanleggene rundt om i Norge er en blanding av mye rart. Derfor tar man prøver av søpla for å se hvor mye som er plast. Den beregnede plastmengden som går i ovnen blir så ført inn i Plastreturs statistikk for energigjenvinning. Det er flere problemer med dette.

For det første innrømmer Plastretur selv at ikke all plasten som går i ovnen faktisk energigjenvinnes.

- Ren brenning er ikke energigjenvinning, så tallene må korrigeres for energiutnyttelsesgrad. Egentlig forbrennes en del av energien opp i pipa, sier Plastreturs økonomisjef Edgar Skjervold.

Underskog?

Han bedyrer imidlertid at Plastretur ikke teller med forbrenningsanlegg som bare brenner og ikke gjenvinner.

- Alle forbrenningsanleggene vi tar med i vår statistikk foretar en viss energigjenvinning. De har en utnyttelsesgrad på mellom 17 og 100 prosent, sier Skjervold.

- Våre tall omfatter de som faktisk har utnyttet energien fra forbrenningen til en viss grad. I tillegg til dem finnes det en underskog av forbrenningsanlegg som kaller seg energigjenvinningsanlegg, men som kun er forbrenningsovner, fortsetter Skjervold.

- Så vidt jeg vet er det ingen forbrenningsanlegg i Norge som ikke utnytter noe av energien, sier imidlertid Pål Spillum i Statens forurensningstilsyn.

58 blir til 45

Plastretur oppgir at 62 000 tonn plast gikk til energigjenvinning i Norge i fjor. 8 300 tonn var kildesortert emballasje som gikk til industrien som substitutt for kull. Her regnes en utnyttelsesgrad på 100 prosent.

53 000 tonn plast gikk derimot sammen med blandet avfall til forbrenning i kommunale anlegg eller industrianlegg - med en utnyttelsesgrad på mellom 17 og 100 prosent.

- Så hvordan blir det når tallene er korrigert for reell energiutnyttelsesgrad?

- Dette er komplekst, men når vi har korrigert tallene sier vi at 48 200 tonn plast faktisk energiutnyttes, sier Skjervold.

48 200 tonn plast tilsvarer 45 prosent av det årlige norske plastemballasjeberget, ikke 58 prosent som Plastretur oppgir i sin årsrapport, og flere steder på sine egne nettsider.

- Hvorfor oppgir dere da 58 prosent når dere vet at det ikke stemmer?

- Nei, det er jo et spørsmål, sier Skjervold.

- Hovedhensikten at det ikke havner på deponi

Beregningene er basert på egenrapportering fra forbrenningsanleggene, og det foregår ingen kontroll med denne egenrapporteringen. Det hele er regulert gjennom utslippstillatelser som blir gitt av fylket, og avgifter som kontrolleres av tollvesenet.

- Dette er en evigvarende diskusjon mellom SFT og oss om hvordan vi skal definere ting. I materialgjenvinning er det jo også svinn i produksjonen, sier Skjervold.

- Hovedhensikten med avtalen vi har gjort med Miljøverndepartementet er å unngå at plasten havner på deponi, fortsetter han.

Det eneste vi kan si helt sikkert om de 83 000 tonnene med plast - altså 58 prosent av det norske plastberget - er nettopp det: at de ikke havner på deponi.

- Lite miljøvennlig avfallspolitikk

- Hva er det mest miljøskadelige, da? Å brenne plasten eller å la den ligge i deponi?

- De tallene har jeg ikke foran meg akkurat nå, men jeg vil anta at det nesten er verre på deponi, sier Skjervold.

- Deponi er det verste du kan gjøre. Når plasten blir forbrent kan du ta tilbake energiandelen. Plasten går kanskje fire til fem ganger rundt i materialgjenvinningsprosessen, før den havner i ovnen til energigjenvinning, sier informasjonssjef Oland.

- Det er vanskelig å si. Plast brytes ned veldig langsomt i deponi. Det er et høyt energiinnhold i plast, så sannsynligvis er det fornuftig med forbrenning, jeg vet ikke, sier Spillum i SFT.

Norges Miljøvernforbund mener på sin side at forbrenningsanlegg representerer en lite miljøvennlig avfallspolitikk.

Energitap, aske og slagg

- Når du brenne dette avfallet kan du få ut en viss energimengde, men du får også et energitap i prosessen, som du da må regne inn. De norske forbrenningsanleggene klarer bare å ta ut halvparten av energien i dag - på grunn av teknologien. Dette er det samme som gasskraftverk, som har en energivirkningsgrad på rundt 58 prosent når gassen blir gjort om til elektrisitet, sier Åge Simonsen i Norges Miljøvernforbund.

Han mener at avfallsforbrenning kun kommer bedre ut enn deponi dersom enerigen faktisk erstatter energi fra kullkraftverk - og at det derfor totalt sett er en dårligere løsning.

- Ved forbrenning blir man dessuten ikke kvitt deponiproblemet. Det er mye som ikke kan brennes, og det som brennes gir aske og giftig slagg, som i dag er definert som spesialavfall. Dette må deponeres, sier Simonsen.

Den eneste norske miljøvernorganisasjonen som ikke har gått ut offentlig mot avfallsforbrenning er Bellona, som mener dette kan være et godt alternativ til deponering, som er den mest primitive formen for avfallshåndtering.

Definisjoner

Et annet problem er, som dommene i EU viser, at det slettes ikke trenger å være snakk om gjenvinning eller resirkulering selv om forbrenningsanleggene produserer en del brukbar energi.

Sakene fra februar i år handlet om et forbrenningsanlegg i Luxemburg, og en sementfabrikk i Tyskland.

EU-domstolen bestemte at det å fyre sementfabrikken med emballasjeavfall istedenfor kull kunne kalles gjenvinning, mens å brenne emballasjeavfall i forbrenningsanlegget ikke kunne kalles gjenvinning, selv om noe av energien ble utnyttet.

Tre punkter

Grunnen er at forbrenningsanleggets primære hensikt er å redusere søppelberget, ikke å gjenvinne energi. For begge dommene ga domstolen det samme settet med tre kriterier for å bestemme om en operasjon er en gjenvinningsoperasjon, eller ikke. Her er de:

• Operasjonens hovedobjektiv må være å bruke avfall til å produsere energi.
• Operasjonen må kunne vurderes som en effektiv måte å produsere energi på, noe som krever at det blir skapt mer energi enn det blir konsumert, og at denne overskuddsenergien blir tatt i bruk effektivt som varme eller elektrisitet.
• Størstedelen av avfallet må bli konsumert under operasjonen, og mesteparten av energien som produseres må gjenvinnes og brukes.

Avfallsbehandling i et forbrenningsanlegg er derfor avfallsfjerning, uansett om energien blir benyttet, mens avfallsbehandling i en sementfabrikk kan karakteriseres som gjenvinning.

Det stilles krav til effektivitet og forurensningsgrad for at noe skal kunne kalles energigjenvinning.

Forbrenning har kanskje hatt et overdrevent dårlig rykte, for det finnes teknologi i dag som kan gjøre dette på en trygg og ren måte, og det er nok urealistisk å tro at alt avfallet skal gå til materialgjenvinning.

Spørsmålet er imidlertid når det er greit å kalle noe energigjenvinning, og når det bare er snakk om forbrenning.

58 ble til 45 blir til ?

Dommene har forårsaket diskusjoner om hva dette vil ha å si for medlemslandenes streben etter å nå sine gjenvinningsmål. Konklusjonen så langt (EU-kommisjonen kommer med en uttalelse i oktober) er at emballasje som brennes i kommunale forbrenningsanlegg ikke kan tas med i regnestykket.

Forbrenning i sementfabrikker eller kraftstasjoner godkjennes av EU-domstolen som gjenvinningsoperasjoner.

Dersom denne tankegangen benyttes på norske forhold, vil det nok forårsake en degradering av miljøstatusen til mange norske forbrenningsanlegg. Dette vil selvfølgelig gjøre at 58 prosent som ble til 45 prosent reduseres ytterligere, når det gjelder hvor stor andel av det norske plastemballasjeberget som faktisk gjenvinnes.

Høring

Gjenvinningstallene for andre materialer som glass, papir og kartong vil også påvirkes. I Stortingsmelding nr. 24 (2000-2001) er målet for 2010 at 75 prosent av alt avfall som ikke går til ombruk, enten material- eller energigjenvinnes.

Utarbeidelsen av en ny strategi på avfallsfeltet er et ledd i gjennomføringen av EUs sjette miljøhandlingsprogram. En meddelelse (kommuniké) er nå ute på høring, som starten på en konsultasjonsprosess som skal gi EU-kommisjonen grunnlag for å utarbeide en strategi.

I tilknytning til utviklingen av den nye strategien ønsker Kommisjonen å avklare den langvarige uenigheten om EUs definisjoner av avfall, resirkulering og gjenvinning. Nytt regelverk som vedtas som følge av EUs nye avfallsstrategi vil kunne få direkte konsekvenser for norsk regelverk gjennom EØS-avtalen.

Miljøverndepartementet vil derfor komme med egne kommentarer til meddelelsen, og har sendt ut et høringsbrev hvor de ønsker å innhente synspunkter fra berørte organisasjoner innen 15. oktober i år.

Lenker:

Plastretur: Årsrapport 2002
Statens forurensningstilsyn: Sikrer gjenvinning av emballasjeavfall
Miljøverndepartementet: EU-strategi om avfall og gjenvinning
Miljøstatus i Norge: Emballasje
groruddalen.com: Ikke gjenvinning