Lærte av franske riddere

Franske ridderromaner ble neppe oversatt til norrønt bare for å underholde. Mye tyder på at de også skulle fremme ridderskap og indirekte styrke kongens makt.

Publisert
Mye tyder på at de franske ridderromanene ikke bare var ment å underholde, men også fremme og forskjønne ridderskapet. (Illustrasjon: Annica Thomsson. Kilde: Bibliothèque nationale de France)
Mye tyder på at de franske ridderromanene ikke bare var ment å underholde, men også fremme og forskjønne ridderskapet. (Illustrasjon: Annica Thomsson. Kilde: Bibliothèque nationale de France)

Franske ridderromaner ble oversatt til norrønt og introdusert ved det norske hoff i første halvdel av 1200-tallet.

Håkon Håkonsson, som var konge fra 1217 til 1263, hadde tett kontakt med andre europeiske hoff, og det er kjent at han ønsket seg et hoff etter europeisk modell i Norge.

– Riddersagaene har lenge hatt et ufortjent dårlig rykte, sier Suzanne Marti, stipendiat ved Universitetet i Oslo.

– Inntil for få tiår siden ble de betraktet mer eller mindre som verdiløs underholdningslitteratur. Derfor ble de heller ikke mye forsket på. Og det som er blitt gjort i senere tid, har oftest hatt fokus enten på den originale eller den oversatte teksten.

I sin doktoravhandling har Marti tatt for seg den gammelfranske versromanen Le Conte du Graal av Chrétien de Troyes og den norrøne oversettelsen, som har fått tittelen Parcevals saga. Hun har også studert en oversettelse til middelengelsk.

– Det er dessverre ikke alle riddersagaene som er like godt bevart. Denne er det, både originalen på gammelfransk, som er fra slutten av 1100-tallet, og den norrøne. Den egner seg derfor godt til en slik sammenlikning og detaljert analyse på ordnivå, som jeg har foretatt.

Stedsnavn og gjentakelser ble fjernet

Marti har spesielt undersøkt temaene kongelighet, ridderskap og religion.

– Det definitivt viktigste jeg har funnet, er at denne litteraturen ikke bare var ment å underholde. Den hadde et annet bestemt formål, og det gjelder spesielt temaet ridderskap, som blir betydelig framhevet i den norrøne oversettelsen, sier hun.

Den norrøne Parcevals saga er først og fremst kortere enn den franske originalversjonen. Den er dessuten en ren prosatekst, mens den franske går på vers.

– Alt av lange vanskelige setninger og unødvendig gjentakelse er kuttet ut i den norrøne. Stedsnavnene er også borte. Det er blitt en fortelling uavhengig av sted. En utpreget publikumsvennlig tekst som hyller ridderskapet, sier Marti.

Oversetterne visste hva de gjorde

Kvaliteten på den norrøne oversettelsen er generelt bedre enn antatt, påpeker Suzanne Marti. Endringene og modifiseringene er dessuten svært systematisk gjennomført.

Eksempelvis blir kong Arthur og hans hoff konsekvent mer positivt framstilt i Parcevals saga enn i den franske.

Alt som smaker av ridderskap blir forstørret, forskjønnet og forklart. Til og med ridderen Parcevals motstandere får framhevet sine gode ridderferdigheter og prestasjoner.

– Det legges også til forklaringer og gis praktiske råd i ridderskap. Parcevals saga er nærmest en lærebok i hvordan bli en god ridder, sier Marti.

– Systematikken i endringene tyder på at de norrøne oversetterne meget godt visste hva de gjorde.

Hvem som oversatte vet vi ikke.

– Det kan ha vært en munk, som har vært i kloster i Frankrike. En som kanskje også har brakt litteraturen med seg derfra. Eller det kan ha vært et samarbeid med andre, sier Marti.

Nærere Europa enn tidligere antatt

Suzanne Marti. (Foto: Annica Thomsson)
Suzanne Marti. (Foto: Annica Thomsson)

Det er bare i få riddersagaer at Håkon Håkonsson er nevnt som oppdragsgiver. Han har heller ikke satt sitt navn på Parcevals saga. Men det var trolig han som sto bak.

– Kong Arthurs hoff var et forbilde. Det var dessuten vanlig å bruke litteratur til å fremme nye ideer. Kanskje ble sagaene lest høyt ved hoffet om kvelden, forteller Marti.

Ved hjelp av fortellingen om ridderen Parceval, får den norske kongen indirekte sagt til mennene i sin hird at de er viktige for ham.

Men de ville være enda mer verdifulle hvis de tilpasset seg et mer føydalt system, som det europeiske. De, kongens menn, burde derfor lære seg høviskhet og ridderskap.

– Håkon Håkonsson var uekte barn, og trengte å styrke sin maktposisjon. Generelt hadde også Norge et nærere forhold til Europa på denne tiden enn man har vært klar over, sier Marti.

Bakgrunn:

4.mars forsvarer Suzanne Marti ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo sin doktorgradsavhandling Kingship, Chivalry and Religion in the Perceval Matter: An Analysis of the Old Norse and Middle English Translations of Le Conte du Graal.