Fremmede dametruser i sofaen er ikke den eneste måten du kan finne ut om kjæresten din har løyet for deg. Det er nemlig kroppsspråket vårt som avslører om vi har rent mel i posen.  (Foto: Antonio Guillem / Shutterstock / NTB scanpix)
Fremmede dametruser i sofaen er ikke den eneste måten du kan finne ut om kjæresten din har løyet for deg. Det er nemlig kroppsspråket vårt som avslører om vi har rent mel i posen. (Foto: Antonio Guillem / Shutterstock / NTB scanpix)

Slik avslører du en løgn

Skal du avsløre en løgn, må du se hvordan løgneren kommuniserer med en annen person. Å kopiere kroppspråk kan være et tegn på løgn.

Published

Historien kort

  • 92 amerikanske studenter fikk registrert sin talerytme og kroppsspråk piksel for piksel under samtaler.
  • Studiene viste at de som hadde blitt bedt om å lyge om et emne, innrettet bevegelsene sine etter den personen de prøvde å overbevise.
  • Den nye kunnskapen kan kanskje brukes til treningsprogrammer til mennesker som ikke naturlig lærer kroppsspråk og mimikk. For eksempel folk med autisme eller ansiktslammelse.

Hvis du snakker med en som speiler kroppsspråket ditt og nikker bekreftende i takt med deg, er det større sannsynlighet for at vedkommende lyver.

Det er konklusjonen på et nytt forskningsprosjekt i samarbeid mellom Aarhus Universitet og Arizona State University.

92 amerikanske studenter deltok i forsøket. Talemønstre og bevegelser er talt opp piksel for piksel fra videoopptak av samtaler mellom to og to av studentene.

Forsøket viser at som deltakerne som hadde blitt instruert i å lyve for samtalepartneren, i høyere grad innrettet bevegelsene sine etter personen de forsøkte å overbevise. For eksempel ved å nikke rett etter at samtalepartneren hadde gjort det.

– Teorien vår er at de deltakerne som skulle lyve, ubevisst koordinerte bevegelsene sine med samtalepartnerne for at de skulle føle seg vel – enten fordi de ikke likte å lyve eller for å virke mer overbevisende, sier Riccardo Fusaroli, førsteamanuensis i kognisjonsvitenskap ved Institut for Kommunikation og Kultur, Aarhus Universitet.

Han står bak den nye studien, som nettopp er utgitt i det vitenskapelige tidsskriftet Plos One.

Djevelens advokater

Forskerne bak den nye studien brukte en metode de kaller djevelens advokat.

Forsøkspersonene som hadde blitt bedt om å lyve om et emne, innrettet bevegelsene sine etter den personen de prøvde å overbevise.
Forsøkspersonene som hadde blitt bedt om å lyve om et emne, innrettet bevegelsene sine etter den personen de prøvde å overbevise.

Alle deltakerne var amerikanske studenter som deltok i forsøket som et ledd i en universitetsoppgave. Forskerne ga hver person et spørreskjema der de skulle beskrive holdningene sine til en rekke kontroversielle emner som dødsstraff, legalisering av hasj og homofiles rett til ekteskap.

Så delte de opp deltakerne to og to og satte i gang parene med to oppgaver.

I den ene øvelsen skulle de bare møtes og ha en samtale i åtte minutter om et emne de ikke var uenige om, ifølge de opplysningene de ga i spørreskjemaet).

I den andre øvelsen fikk en deltaker i oppgave å lyve for samtalepartneren sin ved å si at de gikk inn for for eksempel legalisering av hasj, selv om det altså ikke var tilfellet.

Etter åtte minutters samtale svarte deltakerne på en evaluering i et separat rom.

– Formålet med forskningen er å få innblikk i talerytmen og kroppsspråket ved samtaler der løgn og overtalelse inngår, sier Fusaroli.

Kan ikke brukes av politiet

– Selve studiens design er nytenkende og systematisk, og den gir et innblikk i hvordan mennesker kan oppføre seg når de lyver. Dataene er veldig interessante fordi de er så detaljerte, sier Mette Hjortshøj Sørensen, som har doktorgrad i kriminalteknisk fonetikk fra Aarhus Universitet. Hun har selv ikke vært involvert i den nye studien.

Men ville politiet for eksempel kunne bruke den nye studien til å oppdage løgn?

Sørensen tror ikke det. Det er nemlig vanskelig lage en studie der man kan få et sikkert svar på om en person lyver.

Løgndetektorer er for usikre

Sørensen er medlem av et internasjonalt nettverk av kriminaltekniske fonetikere. De har bestemt at de ikke vil forske på avsløring av løgn fordi det er vanskelig å gjøre det på en pålitelig måte, og fordi forskningen ville kunne misbrukes.

– Løgndetektorer bygger på ideen om at du kan lete etter følelsesmessige svingninger. Men individers følelsesmessige reaksjoner kan være veldig forskjellige, sier hun.

– Noen mennesker blir for eksempel veldig nervøse hvis de er under mistanke, og de kan ha et sterkt følelsesmessig utslag selv om de er uskyldige, forklarer hun.

Løgndetektorer brukes ikke av politiet i Norge og Danmark. I USA brukes de, men ikke i rettssalen som bevismateriale. De er rett og slett for usikre, sier Sørensen.

Det er ikke alltid feil å lyve

Løgndetektoren er ikke alltid den sikre veien til å få sannheten ut av folk. Den måler følelsesmessige svingninger, og en uskyldig person kan fremstå som  løgner hvis de er nervøse. (Foto: Andrey Burmakin / Shutterstock / NTB scanpix)
Løgndetektoren er ikke alltid den sikre veien til å få sannheten ut av folk. Den måler følelsesmessige svingninger, og en uskyldig person kan fremstå som  løgner hvis de er nervøse. (Foto: Andrey Burmakin / Shutterstock / NTB scanpix)

Riccardo Fusaroli har ikke som mål å lage en løgndetektor.

Han vil forstå hvordan folk virker sammen og hvordan vi skjuler våre meninger for hverandre enten strategisk eller for å få samspillet til å fungere.

– Når vi får viktig kunnskap om dette, kan de brukes til treningsprogrammer for personer som har problemer med å lære seg kroppsspråk og mimikk. Det kan være autister eller personer med ansiktslammelse. 

Selv om forskningen ikke er klar til bruk på pasienter, så er kunnskapen interessante for forståelsen av kommunikasjon, mener han:

– Det er jo ikke alltid det er feil å lyve – det kan være en måte å sikre overensstemmelse med andre. La oss nå si at kjæresten min kommer hjem med en ny, fæl frisyre. Da bør jeg kanskje lyve. Å forestille seg er ikke alltid noe negativt, sier Fusaroli.

– Våre data tyder på at det skjer noe spesielt under disse samtalene, at man koordinerer bevegelsene med den man lyver for, sier han.

Referanse:

N.D. Duran og R. Fusaroli: «Conversing with a devil’s advocate: Interpersonal coordination in deception and disagreement», PLOS ONE, juni 2017doi.org/10.1371/journal.pone. 0178140

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.