En uvanlig skarp høstsol brenner i bakhuet, mens jeg myser mot Londonkartet på leiting etter Lincoln’s Inn Fields – gata der Hunterian Museum ligger. Den viser seg å være like rundt hjørnet.

Men museet er alt annet enn godt skiltet. Det henger bare en knapt synlig notis ved porten til Royal College of Surgeons. Inngangspartiet minner heller ikke noen videre om et museum.

Men mannen bak informasjonsskranken nikker i retning av trappa til annen etasje da jeg spør.

Kontrasten til sola og livet utenfor er slående. Foran meg blinker et blåaktig lys i tusener av glasskrukker på rekke og rad, i hylle etter hylle. Det er stille som i grava. Bortsett fra meg, er det ikke en sjel her inne. I hvert fall ikke en levende sjel.

Innvoller og ufødte barn

Men inne i krukkene hviler de døde. Nyfiken og lett sjøsyk stirrer jeg inn på de bleke, små kroppene til dyr og menneskefosker som svever vektløst i glassene med sprit. Noen har åpen mage, med alle tarmene fint synlig. Andre har lungene eller reproduksjonssystemet på utstilling.

Et lyst apehode sover i ei bred krukke. I ei annen hviler et lite guttefoster. Lenger borte noen tynne, triste femlinger som døde like etter fødselen i 1786. Hadde barna overlevd og fått lange liv, ville de likevel ha vært døde i nesten 150 år.

I andre krukker flyter en del av det vannabsorberende vevet fra magen til en kamel, eller deler av sauemager eller kumager. Reproduksjonsorganet til ei høne har også fått sitt glass, med egg i ulike størrelser på vei ut.

Samlet på skapninger

Alle skapningene er bleke etter åra på sprit, men er likevel fantastisk godt bevart. De er en del av den unike samlinga til kirurgen John Hunter, som levde fra 1728 til 1793. Han var en pioner innen kirurgien og regnes som grunnleggeren av vitenskapelig kirurgi.

Hunter brukte mye krefter på å samle inn eksemplarer av alle mulige slags dyr, og kroppsdeler fra mennesker med ulike sykdommer eller skavanker.

Disse bevarte han altså på glass med sprit. I dag er samlinga hans blitt et av verdens største museer for sammenlignende anatomi og patologi.

Skrekkelige sykdommer

Utstillinga er ikke for de skvetne. Om fostrene og den utbrettede anatomien gjør deg en smule skjelven, blir det om mulig verre i avdelinga for sykdommer og misdannelser.

Det er ikke bare-bare å bli stilt overfor den grotesk fortørrede skallen til en med lidelsen vannhode, eller en enorm kreftsvulst, skåret bort fra et ansikt.

Og vil du egentlig vite hva syfilis kan gjøre med skjelettet? Hvordan sykdommen etser hull i hodeskallen og får knoklene til å smuldre opp?

For ikke å snakke om alle de medisinske instrumentene som leger og kirurger har brukt opp igjennom århundrene. Museet har en egen avdeling som viser utviklinga innen kirurgi, fra den spede begynnelsen og helt til i dag.

Her finner du en anselig samling av mer eller mindre gruoppvekkende redskaper, som kroker, sager, sakser, skalpeller og sugerør. Og bor til å drille seg igjennom hodeskaller.

Makaber, men nyttig

Man kan kanskje tenke at den salige John Hunter var en temmelig pervers type.

Men meninga med disse samlingene var ikke å sjokkere. Det unike ved Hunter var nemlig nettopp at han ville ha et eksperimentelt grunnlag for den kirurgiske praksisen.

Alle dyra, kroppsdelene og sporene etter sykdommers herjinger var en viktig del av utdanninga av nye og bedre kirurger.

I Hunters timer fikk studentene lære om hvordan lignende strukturer i kroppen til ulike arter virket. Slik fikk de bedre kjennskap til anatomi. De syke kroppsdelene fortalte mye om hvordan sykdommer herjer, og hvordan kroppen tilpasser seg til og kompenserer for skader og lidelser.

Dessuten oppfordret Hunter de vordende medisinerne til å gjøre vitenskapelige eksperimenter, og å bruke kunnskapen de fikk til å behandle pasienter. Blant studentene hans var både Edward Jenner, som senere fant opp koppevaksinen, og den berømte anatomen og kirurgen Astley Cooper.

Viktig for vitenskapen

Alle de bleke skapningene og ensomme kroppsdelene i glassene på Hunterian Museum representerer et viktig skritt fram mot dagens avanserte kirurgi og legevitenskap.

Samtidig er de en taus påminnelse om at veien framover er smertefull, og at både kroppen og sykdommene dens ikke alltid lar seg styre av menneskenes legekunster.

Det er heller ikke så sikkert at alle som en gang eide disse kroppene ville vært særlig glade for å få levningene sine på utstilling. Mange av likene som 1700-tallets kirurger undersøkte, tilhørte henrettede forbrytere – som den beryktede Jonathan Wild.

Det er også med blandede følelser jeg betrakter det enorme skjelettet til en av de mest berømte beboerne i samlinga, den irske kjempen Charles Byrne. Historien forteller at han desperat prøvde å slippe unna Hunters klør.

Kjøpte liket

Den etter hvert forfyllede unge kjempen var livredd for at nysgjerrige leger skulle plukke kroppen hans fra hverandre etter at han var død.

Byrne hadde allerede blankt avslått Hunters ufortrødne forespørsel om å få liket hans, og da giganten lå for døden, bare 22 år gammel, ba han tynt om en grav i havet.

Men Hunter lot seg ikke stoppe av smålige hensyn. Han kjøpte kroppen for 500 pund, før den nådde bølgene. Nå står det rundt 2,50 meter høye skjelettet blant de andre eksemplarene på museet.

Den eneste forsonende tanken er at den noe ufølsomme kirurgen selv donerte sine jordiske levninger til vitenskapen, da han døde i 1793. Han måtte kaste inn håndkleet etter et anfall på grunn av en heftig krangel med ansatte ved St George’s Hospital.

Fred være med ham, hissigproppen. Og med alle prøvene hans, som stadig hviler i glassene sine på museet i London.

Hver og en av dem har en historie å fortelle, og et vitenskapelig bidrag å komme med. Hele utstillinga er avskyelig interessant og redselsfullt rørende i all sin stille gru.

Da jeg omsider åpner døra ut mot Lincoln’s Inn Field, har jeg neste glemt hvor levende menneskene i gata er, og hvor blendende høstsola skinner. Det skal ta lang tid før den klarer å blekne bildene av alle som sover i det skrekkelige Hunterian Museum.

Lenke:

Hunterian Museum