I de dødes hus

Glem London Dungeons. På bortgjemte Hunterian Museum i samme by hviler syke knokler, parterte dyr, kreftsvulster og aborterte foster i hver sin våte glassgrav. Er du skrekkelig nysgjerrig kan du se selv - helt gratis.

Publisert
I de to etasjene i Krystallgalleriet ved Hunterian Museum står anatomiske og patologiske prøver på rekke og rad. De ble samlet inn av kirurgen og pioneren John Hunter (1728-1793). (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)
I de to etasjene i Krystallgalleriet ved Hunterian Museum står anatomiske og patologiske prøver på rekke og rad. De ble samlet inn av kirurgen og pioneren John Hunter (1728-1793). (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)

John Hunter (1728-1793)

John Hunter ble født i Skottland, 13. februar 1728, som den yngste av 10 søsken.

Hans eldre bror William flyttet til London og ble etter hvert en kjent lege og anatom, som også underviste medisinstudenter.

I 1748 flyttet lillebror John Hunter etter og begynte som assistent ved Williams anatomiskole. Her lærte han om anatomi, og viste et betydelig talent for dissekering og behandling av prøver. Senere studerte han under flere profilerte kirurger.

I 1760 ble Hunter utnevnt til kirurg i hæren, og tilbrakte tre år i Portugal og Frankrike. Her utviklet han nye ideer om hvordan man skulle behandle skuddsår, kjønnssykdommer og andre lidelser. Dessuten samlet han eksemplarer av firfirsler og andre dyr.

Da han kom tilbake til England i 1763, startet han sin egen praksis. Hunter ble Fellow of the Royal Society i 1967 og i 1768 ble han kirurg ved St George’s Hospital i London.

Da Hunter i 1783 flyttet inn i et stort hus ved Leicester Square, fikk han endelig skikkelig plass til alle prøvene han hadde samlet i løpet av åra. Han lagde et undervisningsmuseum, og etter hvert brukte Hunter mye krefter på samlingene sine.

I 1799, noen år etter Hunters død, kjøpte myndighetene hele samlinga, og overlot den til the Royal College of Surgeons.

En uvanlig skarp høstsol brenner i bakhuet, mens jeg myser mot Londonkartet på leiting etter Lincoln’s Inn Fields – gata der Hunterian Museum ligger. Den viser seg å være like rundt hjørnet.

Men museet er alt annet enn godt skiltet. Det henger bare en knapt synlig notis ved porten til Royal College of Surgeons. Inngangspartiet minner heller ikke noen videre om et museum.

Men mannen bak informasjonsskranken nikker i retning av trappa til annen etasje da jeg spør.

Kontrasten til sola og livet utenfor er slående. Foran meg blinker et blåaktig lys i tusener av glasskrukker på rekke og rad, i hylle etter hylle. Det er stille som i grava. Bortsett fra meg, er det ikke en sjel her inne. I hvert fall ikke en levende sjel.

Innvoller og ufødte barn

Men inne i krukkene hviler de døde. Nyfiken og lett sjøsyk stirrer jeg inn på de bleke, små kroppene til dyr og menneskefosker som svever vektløst i glassene med sprit. Noen har åpen mage, med alle tarmene fint synlig. Andre har lungene eller reproduksjonssystemet på utstilling.

Denne lille krokodillen har akkurat kommet ut av egget. Dyret ble samlet inn av John Hunter sent på 1700-tallet. Hunter studerte en lang rekke dyr og planter, i tillegg til undersøkelsene av menneskelig anatomi og sykdom. Det finnes over 30 ulike eksemplarer av krokodiller og aligatorer i Hunterian Museum. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)
Denne lille krokodillen har akkurat kommet ut av egget. Dyret ble samlet inn av John Hunter sent på 1700-tallet. Hunter studerte en lang rekke dyr og planter, i tillegg til undersøkelsene av menneskelig anatomi og sykdom. Det finnes over 30 ulike eksemplarer av krokodiller og aligatorer i Hunterian Museum. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)

Et lyst apehode sover i ei bred krukke. I ei annen hviler et lite guttefoster. Lenger borte noen tynne, triste femlinger som døde like etter fødselen i 1786. Hadde barna overlevd og fått lange liv, ville de likevel ha vært døde i nesten 150 år.

I andre krukker flyter en del av det vannabsorberende vevet fra magen til en kamel, eller deler av sauemager eller kumager. Reproduksjonsorganet til ei høne har også fått sitt glass, med egg i ulike størrelser på vei ut.

Samlet på skapninger

Alle skapningene er bleke etter åra på sprit, men er likevel fantastisk godt bevart. De er en del av den unike samlinga til kirurgen John Hunter, som levde fra 1728 til 1793. Han var en pioner innen kirurgien og regnes som grunnleggeren av vitenskapelig kirurgi.

Hunter brukte mye krefter på å samle inn eksemplarer av alle mulige slags dyr, og kroppsdeler fra mennesker med ulike sykdommer eller skavanker.

Disse bevarte han altså på glass med sprit. I dag er samlinga hans blitt et av verdens største museer for sammenlignende anatomi og patologi.

Skrekkelige sykdommer

Utstillinga er ikke for de skvetne. Om fostrene og den utbrettede anatomien gjør deg en smule skjelven, blir det om mulig verre i avdelinga for sykdommer og misdannelser.

Det er ikke så hyggelig å se hva sykdommen syfilis kan gjøre med skjelettet på et menneske. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)
Det er ikke så hyggelig å se hva sykdommen syfilis kan gjøre med skjelettet på et menneske. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)

Det er ikke bare-bare å bli stilt overfor den grotesk fortørrede skallen til en med lidelsen vannhode, eller en enorm kreftsvulst, skåret bort fra et ansikt.

Og vil du egentlig vite hva syfilis kan gjøre med skjelettet? Hvordan sykdommen etser hull i hodeskallen og får knoklene til å smuldre opp?

For ikke å snakke om alle de medisinske instrumentene som leger og kirurger har brukt opp igjennom århundrene. Museet har en egen avdeling som viser utviklinga innen kirurgi, fra den spede begynnelsen og helt til i dag.

Her finner du en anselig samling av mer eller mindre gruoppvekkende redskaper, som kroker, sager, sakser, skalpeller og sugerør. Og bor til å drille seg igjennom hodeskaller.

Makaber, men nyttig

Man kan kanskje tenke at den salige John Hunter var en temmelig pervers type.

Men meninga med disse samlingene var ikke å sjokkere. Det unike ved Hunter var nemlig nettopp at han ville ha et eksperimentelt grunnlag for den kirurgiske praksisen.

Ulike deler av kroppen er skilt ut i ulike krukker. Her er avdelinga for blant annet hjerner og ryggmarg fra ulike arter. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)
Ulike deler av kroppen er skilt ut i ulike krukker. Her er avdelinga for blant annet hjerner og ryggmarg fra ulike arter. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)

Alle dyra, kroppsdelene og sporene etter sykdommers herjinger var en viktig del av utdanninga av nye og bedre kirurger.

I Hunters timer fikk studentene lære om hvordan lignende strukturer i kroppen til ulike arter virket. Slik fikk de bedre kjennskap til anatomi. De syke kroppsdelene fortalte mye om hvordan sykdommer herjer, og hvordan kroppen tilpasser seg til og kompenserer for skader og lidelser.

Dessuten oppfordret Hunter de vordende medisinerne til å gjøre vitenskapelige eksperimenter, og å bruke kunnskapen de fikk til å behandle pasienter. Blant studentene hans var både Edward Jenner, som senere fant opp koppevaksinen, og den berømte anatomen og kirurgen Astley Cooper.

Viktig for vitenskapen

Alle de bleke skapningene og ensomme kroppsdelene i glassene på Hunterian Museum representerer et viktig skritt fram mot dagens avanserte kirurgi og legevitenskap.

Oppdageren Mungo Park hadde med seg disse kirurgiske instrumentene på sin første ekspedisjon til Afrika, mellom 1795 og 1797. Målet var å finne elva Nigers kilder. Da han kom hjem fra turen, gav han utstyret til en kollega. Til slutt havnet det i Hunters samling. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)
Oppdageren Mungo Park hadde med seg disse kirurgiske instrumentene på sin første ekspedisjon til Afrika, mellom 1795 og 1797. Målet var å finne elva Nigers kilder. Da han kom hjem fra turen, gav han utstyret til en kollega. Til slutt havnet det i Hunters samling. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)

Samtidig er de en taus påminnelse om at veien framover er smertefull, og at både kroppen og sykdommene dens ikke alltid lar seg styre av menneskenes legekunster.

Det er heller ikke så sikkert at alle som en gang eide disse kroppene ville vært særlig glade for å få levningene sine på utstilling. Mange av likene som 1700-tallets kirurger undersøkte, tilhørte henrettede forbrytere – som den beryktede Jonathan Wild.

Det er også med blandede følelser jeg betrakter det enorme skjelettet til en av de mest berømte beboerne i samlinga, den irske kjempen Charles Byrne. Historien forteller at han desperat prøvde å slippe unna Hunters klør.

Kjøpte liket

Den etter hvert forfyllede unge kjempen var livredd for at nysgjerrige leger skulle plukke kroppen hans fra hverandre etter at han var død.

Den 2,50 meter høye irske kjempen Charles Byrne ville slett ikke havne i klørne på kirurger som lurte på hvordan han så ut inni. Men slik gikk det likevel. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)
Den 2,50 meter høye irske kjempen Charles Byrne ville slett ikke havne i klørne på kirurger som lurte på hvordan han så ut inni. Men slik gikk det likevel. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)

Byrne hadde allerede blankt avslått Hunters ufortrødne forespørsel om å få liket hans, og da giganten lå for døden, bare 22 år gammel, ba han tynt om en grav i havet.

Men Hunter lot seg ikke stoppe av smålige hensyn. Han kjøpte kroppen for 500 pund, før den nådde bølgene. Nå står det rundt 2,50 meter høye skjelettet blant de andre eksemplarene på museet.

Den eneste forsonende tanken er at den noe ufølsomme kirurgen selv donerte sine jordiske levninger til vitenskapen, da han døde i 1793. Han måtte kaste inn håndkleet etter et anfall på grunn av en heftig krangel med ansatte ved St George’s Hospital.

Fred være med ham, hissigproppen. Og med alle prøvene hans, som stadig hviler i glassene sine på museet i London.

Hver og en av dem har en historie å fortelle, og et vitenskapelig bidrag å komme med. Hele utstillinga er avskyelig interessant og redselsfullt rørende i all sin stille gru.

Da jeg omsider åpner døra ut mot Lincoln’s Inn Field, har jeg neste glemt hvor levende menneskene i gata er, og hvor blendende høstsola skinner. Det skal ta lang tid før den klarer å blekne bildene av alle som sover i det skrekkelige Hunterian Museum.

Under John Byrnes ruvende skjelett står Mr Jeffs. Han led av den sjeldne sykdommen Fibrodysplasia Ossificans Progressiva, som får muskler og vev i kroppen til å forvandle seg til bein. Til slutt blir pasienten sittende fast i et skjelett nummer to. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)
Under John Byrnes ruvende skjelett står Mr Jeffs. Han led av den sjeldne sykdommen Fibrodysplasia Ossificans Progressiva, som får muskler og vev i kroppen til å forvandle seg til bein. Til slutt blir pasienten sittende fast i et skjelett nummer to. (© The Hunterian Museum at The Royal College of Surgeons)

Lenke:

Hunterian Museum