‒ Helt fra middelalderen legges grunnlaget for hvilke instrumenter menn og kvinner bør spille, sier Lise Karin Meling.

Regler og konvensjoner for hva kvinner ikke kan og bør gjøre i musikkens verden har til enhver tid gjort seg gjeldende.  

‒ Det som er skjevt i historieskrivingen, er at det ikke legges vekt på det kvinner faktisk har fått til.

Der tidligere forskning har fokusert på det kvinner ikke har kunnet gjøre, der de ikke har kommet inn og sluppet til, har Meling, førsteamanuensis ved Institutt for Musikk og Dans ved Universitetet i Stavanger, forsøkt å se på hva de faktisk har gjort: De har spilt piano.  

‒ Nesten alle komposisjonene som ble skrevet på 1800-tallet er skrevet for kvinner og jenter, forteller musikkforskeren.

‒ Kvinners klaverspilling har hatt en enorm betydning for utvikling av komponering for piano.

Et «must» for borgerskapskvinner

Klaverinstrumenter var nemlig på 1800-tallet å regne for det feminine instrumentet. Såpass at i løpet av århundret ble det en norm for alle kvinner i borgerskapet og høyere klasser å kunne spille noenlunde bra piano. Ikke bare i England, der mesteparten av Melings kilder er fra, men også i Norge.

«Ikke et dannet Hus tør unvære et Pianoforte… Ingen Dame, som vil være Dame, kan være bekjendt af ikke at kunde spille paa Pianoforte, og ingen Herre af ikke at have Sands derfor», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i 1855.

Fløyten ville «ta vekk safter»

Men hvorfor akkurat piano?

Jo fordi det stemte med stereotypien om det milde og forsiktige kvinnelige vesenet, ifølge kildene Meling har funnet frem til.

Fløyte, fiolin og obo er «virkelig ukledelig for det smukke kjønn», skrev musikkteoretiker John Essex i 1721.

Særlig oboen mente han var for mannlig – den ville se uanstendig ut i en kvinnes munn. Og fløyten ville ta vekk «mange av de safter som er bedre brukt for å bedre appetitten og bedre fordøyelsen.»

Blokkfløyten har for øvrig vært et erotisk instrument i århundrer, ifølge Meling, som viser til malerier der nymfer lokker menn med fløytespilling. 

‒ Horn og cello uegnet for kvinnekroppen

Tyske Carl Ludwig Junker var også i sin bok om kvinner og musikk fra 1783 klar på hvilke instrumenter kvinner burde holde seg unna: Horn, cello, kontrabass, fagott og trompet var fullstendig uegnet for kvinnekroppen, kvinnemoten og kvinnekarakteren.

Å spille kontrabass i korsett for eksempel – latterlig. Å bruke store kroppsbevegelser når man spiller på stryke- og blåseinstrumenter – ikke særlig kvinnelig. For sterk og kraftig klang samsvarte ikke med kvinners beskjedne og milde karakter. Trommer og trompeter, minner Junker, brukes i militære, og horn brukes i jakt – ergo ikke kvinnelig.

En del spillestillinger var dessuten direkte umoralske. Å forvrenge ansiktet sitt for å spille et blåseinstrument, presse leppene sammen og støtte tonen med magemusklene – sånt noe kunne gi et inntrykk av at kvinnen ikke var dydig.

For ikke å nevne spilleposisjonen for cello – når kvinnen i så fall måtte presse instrumentet til brystet og i tillegg spre beina. Det ville føre til umoralske tanker.

Junkers anbefaling var at kvinner holdt seg til klaverinstrumenter.  

‒ Ved pianoet kunne kvinnene sitte i ro og spille, uten å vri kroppen, sier Meling.

‒ De kunne sitte i yndige og feminine positurer, med bena samlet og vise seg frem i fine klær.

Spilte seg til alters

Lise Karin Meling har stort sett hentet kunnskap om kvinners klaverspilling fra borgerskapet og de øvre klassesjikt.

Det er lite skriftlig materiale å komme over om lavere klassers musikkvaner, ifølge forskeren.

‒ Lavere klasser var kanskje mer opptatt av å jobbe. De spilte folkemusikk, men de hadde nok ikke den musikkulturen som utviklet seg i øvre sjikt.

I de finere lag ble nemlig pianospilling både en måte å tilbringe dagene sine på, og en måte å komme seg inn på ekteskapsmarkedet.

Når Lady Middleton i Jane Austens roman Fornuft og følelse fra 1811 omsider har giftet seg, slutter hun å spille piano.

‒ Da hadde hun nådd det mange mente var målet for musikk og klaverspill, forteller Meling, nemlig å være en del av dannelsen for unge kvinner, slik at de kunne bedre sine utsikter til å bli godt gift.

Klaver som møbel

I og med pianoets popularitet, ble det relativt store instrumentet etter hvert også stadig billigere å kjøpe. Og produsentene eksperimenterte med form og funksjon. Det fantes klaver å kjøpe som samtidig også kunne brukes som stuebord, skrivebord, skap, sybord, toalettbord og verktøykasse. 

Spillingen foregikk nemlig som regel innenfor husets fire vegger. Eventuelt ved besøk hos andre. Men dersom man var flinkere til å spille piano enn vertinnen, måtte man spille et litt mindre avansert stykke, så hun slapp å bli forlegen.

Å spille i offentligheten var uansett stort sett utelukket. Meling kaller kvinnenes pianospilling for hjemmekunst. Denne formen for musikkutøving har ikke blitt sett på som like viktig som det som har foregått i offentligheten.

‒ Kvinnene spilte og sang innenfor hjemmets fire vegger, der var deres scene. Og det er en viktig arena for veldig mye musikkutøving, og komposisjon. 1800-tallets kvinnelige klaverspilling la grunnlaget for 1900-tallet når det gjelder klaverkomposisjoner.

Klaver var favorittinstrumentet til å akkompagnere sanger og ble 1800-tallets mest populære instrument. Det ble komponert langt flere publikasjoner for klaver i løpet av 1800-tallet enn for resten av instrumentene til sammen.

Kvinner innoverte pianomusikken

Innovasjon fant også sted innenfor hjemmets fire vegger.

‒ Det er mange ting som blir funnet opp av de kvinnelige klaverspillerne på 1800-tallet, for eksempel at de skulle kunne spille uten noter når de spilte konsert.

Mens kvinnene var flinke til å spille, var ikke guttene nødvendigvis det. Dermed kom fremveksten av en sjanger klaverstykker akkompagnert av en enkel overtone med fløyte eller fiolin.Slik fikk også den flinke broren til å spille, men trengte ikke å øve fullt så mye for å få det til. 

Mannens oppgave for øvrig var å beundre kvinnen som spilte, eventuelt bla om noter for henne. Han burde ikke spille så veldig mye piano selv – da ble han straks feminin.

‒ Etikkmanualer for engelske gentlemen fraråder pianospilling for menn, forteller Meling.

Fryktet «klaverepidemi»

Samtidig ble det advart mot for mye pianospilling. 1800-tallets ideer om at kvinner med sterk seksualdrift kunne utvikle såkalt hysteri ble blant annet koblet til musikk.

Musikk kunne overstimulere nervesystemet og være ødeleggende for kvinners utseende og reproduktive organer.

Klaverepidemi kalte østerrikeren og musikkviteren Edvard Hanslick fenomenet – når musikken tok overhånd og førte til sykdom.

Et resultat av bekymringen ble at det å stemme klaver ble et mannsyrke. Teorien konkluderte nemlig med at ugifte og dermed seksuelt uerfarne kvinner kunne bli farlig overstimulert av å stemme et piano.

Menn spiller på flere strenger

Fortsatt er det store skjevheter i hva slags instrumenter menn og kvinner spiller, hvordan de omtales i media, og tilstedeværelse på offentlige arenaer som musikkfestivaler og utdanninger.

«Vi ser et klart skille mellom menn og kvinner i piano- og gitarspilling», skriver statistisk sentralbyrå i 2008, i forbindelse med årets tall for kultur og fritid. Åtte prosent av mennene spilte piano i 2008, mot 16 prosent av kvinnene.

En rapport fra Gramart fra 2011 om norsk populærmusikk viser at menn i større grad spiller flere instrumenter mens kvinner holder seg til ett hovedinstrument, og generelt sett vokal.

I boken Eksperimentelt kvinneglam fra 2013 satte Maja Ratkje søkelys på at Oslo Filharmonien det året skulle spille 113 stykker – 112 av dem komponert av menn. Ingen kvinner skulle dirigere de 113 stykkene, og i komponistforeningen det året utgjorde kvinneandelen 13 prosent.

‒ Kan vi trekke linjer fra de kjønnede musikkinstrumentene fra middelalderen, gjennom 1800-tallets kvinnelige klaverkultur og frem til i dag?

‒ Ja, på mange måter, mener Meling.

Men hun er fortsatt mer opptatt av hva kvinner faktisk gjør, enn hva de ikke gjør.

‒ Heller enn å snakke om at det ikke var noen kvinnelige trompetister på 1800-tallet, må vi oppgradere de kvinnene som spilte instrumenter og utviklet klaverkunsten. Vi må fremheve de områdene der kvinner gjør seg gjeldende.

Referanse:

Meling, Lise Karin, Klaveret – et kvinneinstrument? Arr #1/2015.