Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Under radaren:
Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.
Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.
Det er mange mekanismer bak synsbedrag. Denne uka har to forskningsrapporter vist oss hvordan hjernen tolker forgrunnen utfra bakgrunnen.
Og noen ganger lar hjernen seg lure – trill rundt, som slangene viser. Men mer om dem snart.
Synssenteret lurer oss
Synssenteret oppfatter de røde stripene som normalen, og ser de blå stripene i forhold til dem. Derfor virker de vridd mot venstre, som en kontrast, selv om de står loddrett. (Foto: (Figur: Forskning.no, etter en figur opprinnelig fra Univerity of Sydney))
Se først nøye på de blå stripene i midten av figuren over! Står de loddrett eller ikke?
Hvis du synes de heller mot venstre, er du i godt selskap med resten av menneskeheten. Nå har australske forskere funnet ut hvorfor.
Det skrur seg nemlig raskt til oppe i knotten vår. Bedraget oppstår tidlig på vei fra øyet til hjernen. Allerede i synssenteret har hjernen bestemt seg for at de blå strekene er vridd.
Når disse småsvimlende synsinntrykkene skal tolkes av bevisstheten, er hjernen hjelpeløs. Det bikker over, enten vi vil eller ikke.
Mot normalt
Forklaringen ligger i omgivelsene. Hjernen gjør som Leif Juster i den klassiske sketsjen: Prøver å finne ut hva som er mot normalt.
Og det normale er omgivelsene, bakgrunnen, det som ikke skiller seg ut.
Ute på havet? Alt som stikker opp av vannflaten er av interesse, for eksempel for utkikken på Titanic.
Ute om natta? Alt som lyser opp er av interesse. Astronomene kikker mot de uendelig små lysepunktene vi kaller stjerner, ikke mot uendelighetene av mørke.
Ser på striper? Stripene i bakgrunnen er normalen, og forgrunnen er vridd - mot normalt.
Snurrende slanger
Men verden står ikke stille. Det som er mot normalt er ikke bare farge og form. Det kan være bevegelse.
Helt siden vi var fryktsomme dyr på savannen, har vi vært på vakt. Den som ikke blir vár løvens langsomt viftende hale, blir spist. Den minste bevegelse i gresset kan være en giftig slange.
Annonse
Japaneren Akiyoshi Kitaoka har laget de roterende slangene i illusjonen ovenfor.
Hvorfor snurrer de rundt? Kitaoka er professor i psykologi ved Ritsumeikan-universitetet i Kyoto, og har selv forsøkt å finne svaret.
Nå har han fått hjelp av den amerikanske nevrologen Stephen Macknik og hans kolleger. De har publisert en artikkel i tidsskriftet Journal of Neuroscience.
Forklaringen ligger trolig i måten vi holder oss årvåkne på.
Sansene blir nemlig sløvet hvis vi mottar de samme inntrykkene hele tiden. Dette problemet har øyet funnet sin egen løsning på.
Når vi stirrer mot et punkt, stirrer vi ikke helt stivt og urørlig. Uten at vi merker det, gjør pupillene små rykninger. De kalles mikrosakkader.
Dermed flytter bildet seg litt fram og tilbake over netthinna, og de lysfølsomme nervecellene får variasjoner å jobbe med.
Filteret fusker
Men hva så hvis det virkelig rykker til fra en slange i gresset? Hvordan kan øyet skille denne bevegelsen fra bevegelsene som mikrosakkadene hele tida lager?
Annonse
Svaret ligger i hjernen. Hver gang en mikrosakkade rykker til, vet hjernen det. Ubevisst korrigerer hjernen for disse små bevegelsene og filtrerer dem vekk fra oppmerksomheten vår.
Men den livsfarlige, lille bevegelsen i gresset slipper gjennom …
Hva så med de roterende slangene til Kitaoka? Stephen Macknik har nå funnet ut at det er filtreringen av mikrosakkadene som svikter.
Alle kontrastene i figuren gjør hjernen forvirret: Hva er ubevegelig bakgrunn? Hva er normalt og hva er mot normalt? Hva er mikrosakkader og hva er livsfarlig bevegelse?
