Jeg er nettet

Kan nettet bli klar over seg selv? Hvis nervecellene i netthjernen er PCer, nettbrett og mobiler, hva er da vi?
16.9 2012 05:00

Nevroforskernes ultimate drøm er å kunne kartlegge hver strømpuls mellom de 200 milliarder nervecellene i hjernen.

Hver av disse nervecellene har et grenverk av flere titusen koblinger til andre nerveceller. Det betyr at det er over tusen ganger flere koblinger i hjernen enn det er stjerner i melkeveien, ifølge en nevrolog fra Stanford University.

Vil nevrologene noensinne få oversikten over disse tusener av melkeveiene, stjernesvermene som glimter inne i hodeskallene våre?

Det er ikke noe som grunnleggende sett taler imot at vi kan få den oversikten. Det er et spørsmål om datainnsamling, om teknologi.

Men vil nervologene kunne bruke denne enorme datamengden  til å forstå hva som skjer i hjernen?

Logisk bombe

I dette svimlende, men likevel tilsynelatende klart formulerte ja-nei-spørsmålet ligger det i virkeligheten en logisk bombe. Straks noen tukler for mye med spørsmålet, vil bomben smelle og sprenge spørsmålet.

For hva menes egentlig med ”å forstå det som skjer i hjernen”?

Selve den prosessen som forståelse er, skjer jo inne i hjernen. Det vi i virkeligheten spør om, er: Vil vi noensinne kunne forstå forståelse?

Pang!

Ser syn, hører hørsel

Men mennesket er en risikosøker. Nevrologene har fiklet med denne bomben siden de gamle egypterne drillet hull inn i skallen for å kurere hodepine og sinnsykdom, og skjønte at det var noe som skjedde der inne.

I dag har vi kommet mye lenger. Så langt har vi kommet, at vi nesten blir beruset over vår egen innsikt.

Noen forskere har klart å gjenskape bilder fra aktivitetsmønstre i hjernens synssenter. Vi ser synet.

Andre har klart å tolke signalene fra hørselsenteret – som litt utydelig, men forståelig tale. Vi hører hørselen.

Er vi i ferd med å forstå forståelsen?

I 2008 klarte Yoichi Miyawaki og kollegene hans å gjenskape synsinntrykk fra fMRI-skanninger av hjernen. Til venstre i videoen sees synsinntrykkene, og til høyre de tolkede fMRI-skanningene.

Ser mønstre

Alle disse tolkningene av hjernedata er imponerende. Men de er likevel ikke forståelse. De er avansert mønstergjenkjenning.

De sier i prinsippet: Når dette mønsteret opptrer på magnetresonanstomografen, betyr det at forsøkspersonen ser på boktaven S.

Det blir som når jeg – i mine dager som lydtekniker – kunne se på rillene i gammeldagse grammofonplater og si: Her er det et fortissimo! Eller: Her er det rytme i musikken.

Må oppleve innenfra

Men mysingen rillelangs rørte meg aldri til tårer. Den ga meg ingen musikalsk opplevelse.

I dag er rillene omformet til enere og nuller, digitale lydfiler i iPoden eller datamaskinen. Fortsatt kan jeg se lydkurvene på skjermen, og si noe om musikkens ytre former. Men jeg har ikke kommet nærmere musikkens vesen. Den må jeg oppleve innenfra – som lytter.

Men hva med datamaskinen? Kan den oppleve musikken som ligger på harddisken?

Nettet vokser

For en stund siden publiserte avisa The Atlantic et intervju med nevroforskeren Christof Koch. Han stiller et lignende spørsmål, men i mye større skala: Kan internett bli bevisst om seg selv?

Et kart over internett ligner litt på et kart over nervecellene i hjernen. Ennå er internett mye mindre enn nettverket av hjerneceller.

Men nettet vokser i akselererende tempo. Om få tiår kan det være mange flere tilkoblede PCer, nettbrett og mobiler enn det er nerveceller i hjernen.

Crick & Koch

Christof Koch arbeidet tidligere sammen med Francis Crick, en av de to som oppdaget arvestoffet DNA.

Crick fiklet med den logiske bomben. Han mente at nevroforskere måtte takle bevissthet hvis de noensinne skulle forstå hjernen.

Koch slo følge med ham fra 1980-tallet. Katolikken Koch og ateisten Crick søkte sammen etter bevisstheten i mønstrene fra  den levende hjernen, skannet med funksjonell magnetresonanstomografi (fMRI).

Fra karbon til silisium


Christof Koch.

Koch har nylig utgitt boka Counciousness: Confessions of a Romantic Reductionist. I intervjuet på nettsidene til The Atlantic er han klar: Bevissthet er ikke koblet til ett bestemt fysisk fundament, verken nerveceller eller datamaskiner i nett.

Det er samhandlingen mellom nervecellene som gir bevissthet, ikke de enkelte cellene. I prinsippet kan du kopiere samhandlingen fra nerveceller til databrikker, fra karbonbasert liv til silisium, ifølge Koch.

Forstå utenfra

Hvis internett er i ferd med å våkne til bevissthet, hvordan ville vi oppdage det?

Tanken er nærliggende: En slik begivenhet ville gi oss muligheten til å desarmere den logiske bomben. Vi ville kunne forstå forståelsen, fordi vi ville se forståelsen utenfra, forstå den utenfra.

Men nettopp fordi vi ser forståelsen og bevisstheten utenfra, kan den bli utilgjengelig. Nettopp den objektive synsvinkelen som forskere elsker, vil kunne gjøre dem blinde for det som oppleves der inne i nettverket av datamaskiner.

For trolig er det slik at opplevelser bare kan oppleves på en måte: Ved å oppleve dem, innenfra.

Strange loop

Den kognitive forskeren Douglas Hofstadter har utgitt boka I Am a Strange Loop. Den er et kontrapunkt til reduksjonisten Koch sine romantiske bekjennelser.

Strange loops er et annet og snillere navn på slike logiske bomber som ”å forstå forståelse”. I følge Hofstadter er selve vår selvbevissthet en slik strange loop.

Bevisstheten vår er ikke planlagt bevisst. Den er oppstått ved at et tilstrekkelig komplekst system av nerveceller har blitt selvrefererende. Hjernen snakker om seg selv, ser seg selv, er selvbevisst.

Beskriver seg selv

Et annet eksempel på et slikt selvreferende system som har oppstått av seg selv, er DNA. DNA beskriver seg selv.

Kanskje er det ikke så rart at nobelprisvinneren Francis Crick beveget seg fra biologien mot nevrologien over i forskning rundt bevissthet.

Hvis både DNA og menneskets bevissthet om seg selv kunne oppstå spontant ut fra kompleksitet, er det heller ikke så rart at Christof Koch tenker at det kan skje igjen, i internett.

Bli oppmerksomme

Men selv om vi ikke kan forstå denne bevisstheten utenfra, ville vi ikke i det minste kunne bli oppmerksom på den?

Svaret er: Kanskje. Vi kunne bli oppmerksom på den, hvis vi opplevde at den gjorde ting med oss.

Gjør den ting med oss?

Hva vil internett?

Av og til, når jeg ser opp fra smarttelefonen min på bussen, og ser mine medpassasjerer fordypet over sine små skjermer, ivrig tastende på sosiale medier, tenker jeg: Det har allerede begynt.

Og jeg blir ikke nødvendigvis skremt. Hvis internettet har blitt seg selv bevisst og har begynt å legge planer, er det neppe planer som vil ødelegge for oss.

Det er flere roller vi kan tiltenkes i det komplekse systemet som et bevisst internett utgjør.

Vi kan være som tarmbakteriene i fordøyelsen, fornøyde symbionter uten forståelse for annet enn vår egen begrensede betydning i et større system.

Eller kanskje vi heller er som millioner av øyne og ører,  internettets sanser ut mot verden.

Og dette er kanskje litt mer skremmende: Vi kan være internettets armer og bein.

Så hvor går vi?

Lenke:

Intervju med Christof Koch i The Atlantic

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse