Hver uke sveiper en journalist fra forskning.no over saker som det ikke ble tid til å følge opp videre.
Her plottes inn noen av de beste radarblippene som glapp.
Naturen ødsler med liv. Hver høst vasser vi i død, med brune blader under støvlene. Liv er billig. Død er nødvendig, og har vært det de siste tre milliarder årene.
Og døden har ikke bare vært et nødvendig onde. Døden har vært en velsignelse, en forutsetning for at livet kunne utvikle seg.
Klam omfavnelse
En amerikansk studie fra 2004 forteller om en brutal virkelighet: Blågrønnalger begår masseselvmord i ren og pur egeninteresse. Disse algene er blant de eldste livsformene på jorda.
Algene fikk trolig den verdifulle evnen til selvmord av virus. Virus, blågrønnalger og andre bakterier myldret i urhavet. Du kan finne hundrer av millioner av dem i en dråpe sjøvann.
Virusene ga algene gift og motgift. Giften varte lengre enn motgiften, så hvis algen slo opp med viruset, ble bare giften igjen.
I sannhet en klam omfavnelse. Virusene tok kontroll over liv og død i algen.
Blågrønnalgen Anaaena sphaerica. (Foto: Mike Krüger, Wikimedia commons)
Alle var de like
Men så gjorde livet en oppdagelse: Giftstoffet var nyttig. Døden var nyttig.
I det primitive urhavet ble blågrønnalgen utsatt for mange prøvelser: ultrafiolett stråling fra den sinte, unge sola, matmangel, frost, varme. Hvordan skulle de beskytte seg?
Best ville det være hvis de kunne utvikle seg i forskjellige retninger. En type kunne klare hungersnød godt, en annen kunne overleve stråling. Da ville noen alltids overleve.
Men algene hadde et problem: Alle var de like, og ikke bare utenpå. Blågrønnalgene formerte seg ved celledeling. Det betød at barna stort sett hadde det samme arvestoffet som foreldrene.
Hvordan skulle de klare å bli forskjellige? Svaret var døden.
Primitiv evolusjon
Når algene ble utsatt for en hard nok prøvelse, tok de i bruk giftstoffet de hadde lært å lage av virusene, og begikk kollektivt selvmord.
Men noen veldig få overlevde. Hvordan kunne de klare det? Tilfeldighetene hadde forandret litt på arvestoffet deres, slik at de klarte påkjenningene. Nå var de alene om hele matfatet, og kunne vokse uhemmet.
Annonse
Dette var den første, primitive og brutale utgaven av evolusjonen. Massedøden forsterket de små forskjellene. Dermed kunne livet utvikle seg i forskjellige retninger.
En for alle
Seinere har evolusjonen blitt mer nennsom. Den er ikke lenger en simpel av-på-bryter, liv eller død, klikk-klikk. Arter dør ut, men ikke som massedød. Det tar generasjoner.
Likevel, døden fortsatte å nære livet og evolusjonen på mer subtile måter. Encellede bakterier slo seg etter hvert sammen til kolonier. Der bidro alle til fellesskapet med sine sterke sider.
Disse koloniene utviklet seg trolig videre til de første flercellede organismene. Da måtte de inngå en pakt av like livsnødvendig karakter som de tre musketerer: En for alle, alle for en.
Dødsstraff i kroppen
Og hvis pakten ble brutt, måtte straffen være døden. Den gjensidige avhengigheten var for stor til å være romslig med betingede dommer. Hvis en type celler ble egoister, ville alle dø.
Fortsatt praktiserer kroppene våre dødsstraff mot ulydige celler. Forskjellen er bare at cellene gjør som de gamle blågrønne algene: De tar sjølkritikk og blir sine egne bødler.
De gangene bøddelen svikter og slemme celler overlever, kan følgene bli fatale for hele organismen. Tenk på kreftceller.
Manetdyr har evig liv
Men selv om enkeltceller dør, hvorfor må hele organismen dø? Hvorfor må vi dø?
Naturen viser oss at det ikke er noen nødvendighet. Noen dyr har tilnærmet evig liv.
Annonse
Tidligere denne uka meldte forskning.no i samarbeid med NRK at et manetlignende dyr kan snu livssyklusen sin og bli yngre istedenfor å bli gammel og dø.
Denne vesle skapningen kan unngå døden ved å snu livssyklusen sin på hovudet. (Foto: Peter Schuchert, CC)
Forskere spekulerer også på om hummer i prinsippet kan leve evig. Og det er neppe fordi den har så godt humør.
Slekters gang
Men disse dyrene er unntakene som bekrefter regelen: Kroppene våre går i oppløsning og faller fra hverandre. Som rustne vrak ruller vi med gispende motor de siste milene fram mot høgger´n. Ingen morsom slutt.
Men naturen bryr seg ikke. For naturen er liv billig, og død fortsatt nødvendig. Slekter må fortsatt følge slekters gang for at evolusjonen skal virke.
Evolusjonen bryr seg ikke
Slekters gang er også avhengig av at vi gjør mann og dame-greia vår, og får barn. Det eneste evolusjonen bryr seg om, er faktisk hva som kommer ut av denne mann og dame-greia. Når vi er ferdige med den, er evolusjonen stort sett ferdig med oss.
Det betyr at gener som gir oss sykdommer i høy alder, er likegyldig for evolusjonen. Et fryktelig og klassisk eksempel er Huntingtons sykdom, eller Setesdalsrykkja, som sykdommen ble kalt etter stedet der den først ble beskrevet.
Huntington skyldes en feil i arvestoffet. De fleste får sykdommen først i 30-40 årsalderen. Da er de ferdige med å få barn. Og evolusjonen bryr seg ikke om hva som skjer videre: ukontrollerte og voldsomme rykninger, demens og død.
Løper fra mannen med ljåen
Annonse
Men vi bryr oss. Selv om liv er billig for evolusjonen, er livsverd og menneskeverd vår egen oppfinnelse og vårt eget ideal.
Vi praktiserer menneskeverd på sykehus med livsforlengende behandling. Diskusjoner den seinere tida om hvor mye disse behandlingene skal koste, har skapt opprør.
Mange vil ikke sette en makspris på liv. Liv skal ikke være billig. Liv er uvurdelig og uerstattelig, ikke sant?
Et gammelt ordtak sier at kirkegården er full av uerstattelige mennesker. Kynikeren bak ordtaket har et poeng.
Samtidig ser vi at flere og flere prøver å løpe fra mannen med ljåen i skiløypa, langs joggestien og på tredemølla i treningsstudioet.
Her hviler de uerstattelige. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Ungdomspillen
Og der behovet oppstår, letes det etter løsningen: evig liv. Noen ønsker det. Andre sier som den italienske forskeren Stefano Piraino da han kommenterte det evig unge manetdyret: Å forlenge menneskelig liv har ingen mening.
Snart kan Piraino måtte svelge i seg utsagnet med en liten pille. En ungdomspille. Mye tyder på at den kan være underveis til et apotek nær deg.
De første tegnene på at livet kan forlenges, har allerede vært der lenge.
Mitokondrier bestemmer livslengde
I 1988 viste amerikanske forskere at rundormer kunne få over dobbelt så langt liv når de fikk en ørliten endring av avestoffet.
Ti år seinere fant en gruppe japanske forskere en lignende effekt hos mennesker. De som hadde en bestemt variant av arvestoffet til cellenes energiverk, mitokondriene, hadde dobbelt så stor sjanse for å leve til de var 100 år gamle.
Annonse
Ikke nok med det: Også risikoen for å få sykdommer som er typiske for høy alder, ble halvert.
Som data, så liv
Døden er ikke uunngåelig. Den er bunngrums som er virvlet opp av evolusjonens elv.
Nå har evolusjonen utviklet evnen til å reflektere seg selv - gjennom oss. Hva vil skje når evolusjonen nå er blitt bevisst seg selv? Når evolusjonens elv kan styre sitt videre løp?
Den amerikanske framtidsforskeren og oppfinneren Ray Kurzweil er en av optimistene.
Biologi er i ferd med å bli informasjonsteknologi. Derfor vil forventet levealder stige etter de samme bratte kurvene som ytelsene til datamaskiner, mener han.
Hvordan vil en kultur av 500 år gamle åndsfriske og sunne mennesker bli? Jeg kan tenke meg flere gode virkninger, og noen mindre gode.
En god virkning vil være at det blir meningsløst å spørre hva du vil bli når du blir stor. Du vil ha tid til mange yrkeskarrierer og mange studier. Livet vil bli mer tverrfaglig, spennende og mangesidig, hvis du bevarer nysgjerrigheten.
En annen god virkning kan være at vi forstår mer. Flere hundre års levd liv vil gi oss en klangbunn av erfaringer og klokere stemmer i samfunnsdebatten.
En tredje god virkning blir at politikere må tenke i lengre perspektiv. De gale beslutningene vi gjør i dag, må vi fortsatt leve med om flere hundre år. Syndfloden kommer etter oss, og vi kan ikke løpe fra den.
En fjerde god virkning er at vi vil verdsette livet høyere. Krig og ulykker vil stå fram som enda mer meningsløse når de tar fra folk flere hundre år med verdifullt liv.
En femte god virkning er at vi i flere hundre år vil trenge færre barn for å holde befolkningen konstant.
Hvert barn vil også bli en mye viktigere og mer langsiktig investering. Å behandle barn dårlig, vil bli et umulig alternativ.
En skjebne verre enn døden?
Men bør vi tukle med gener og alderdom? Hva kan følgene bli?
Kanskje er ikke hjernene våre laget for flere hundre år med opplevelser. Hva gagner det oss å leve lenge, hvis forstanden bryter sammen de siste tre hundre årene av livet vårt?
Kan vi ikke risikere uante bivirkninger, noe som kanskje kan bli en skjebne verre enn døden?
Det er bare en måte å finne ut det på. Og noen vil finne det ut. For å parafrasere Jurassic Park: Liv liv, finn en vei! Død, død, gå fra meg!
Referanser:
Nick Lane: Life Ascending. The Ten Great Inventions of Evolution. (2009)
