Du står ved skrivebordet til sjefen din. Der ligger en bunke med papirer. Du blir nysgjerrig. Synes du det er greit å bla gjennom papirene og lese i dem?

De fleste av oss ville svart nei på det spørsmålet. 

Men en museumsansatt var mer aktiv og fant fram sjefens notater om de ansatte, la noen av dem i konvolutter og sendte ut til kollegaer og tillitsvalgte ved Naturhistorisk museum på Universitetet i Oslo og til folk sentralt på UiO.

Utsenderen reagerer både på at museumsdirektør Tone Lindheim har gjort disse notatene og at de ikke er oppbevart sikkert nok.

Blitt varslingssak

Det utsendte materialet er håndskrevne sider fra en notatblokk – og det handler om en gruppe forskere som ikke publiserer.

Museumsdirektør Lindheim har vært i urolig vær før.

De interne styremedlemmene sendte bekymringsmelding og ønsket seg mer åpenhet, ifølge Uniforum, da ryktene gikk på museet etter at to ansatte sluttet. Og hun fikk kritikk og måtte erklære seg inhabil da hun gikk for langt i å støtte en arkitekt, før valget var tatt for oppussingsjobben, skrev Aftenposten.

Nå har Lindheims notater blitt meldt inn til ledelsen ved UiO som varslingssak.

Hva står i notatene?

En av hovedoppgavene til Naturhistorisk museum er å heve kvaliteten på forskningen og øke omfanget av publiseringen, ifølge egne årsplaner.

Vitenskapelig publisering er grunnpilaren i stillingen til en forsker, også av museumstypen. Og dette er et sentralt tema i notatene.

Flere medarbeidere får positiv omtale. En er god på samlingsforvaltning og har høyt ambisjonsnivå. En annen er en «dyktig forsker som vi gjerne skulle trukket mer med på ting».

Andre får blandet omtale. Om en medarbeider skrev museumsdirektøren at vedkommende ikke publiserer og ikke gidder å søke på forskningsrådsmidler, har fått dårlig respons på undervisning, men er god på formidling.

Men noen ansatte virker det som om direktøren har mindre håp for. Hun noterer at en person er en anakronisme fra 60-70-tallet, en annen klager mye, en tredje smiler oppover, hater nedover, en fjerde har et jævlig kaotisk kontor.

Den mest negavtive omtalen går slik: «Litt forfølgelsestanker ….. litt Aspergers syndrom, lite empati for andre».

Kan en sjef skrive hva hun vil i egne notater?

På Naturhistorisk museum er det 140 ansatte, ifølge egne nettsider. Og ifølge styreleder Kristin Halvorsen stammer notatene fra da museumsdirektøren var ny for to år siden.

Det framstår som praktisk og menneskelig å skrive ned stikkord når en ny leder skal møte så mange nye medarbeidere - og helst huske dem etterpå.

Personen som har sendt ut notatene er derimot skeptisk til slike notater. I følgebrevet står det: «Det spørs om det er greit at en leder samler inn og registrerer opplysninger på denne måten. Man lurer også på om det er greit av en leder å karakterisere egne ansatte på denne måten?»

En leder har tankefrihet. Men hva med noteringsfrihet? Og hva om notatene ikke bare er positive?

Det ville vært rart om ledere og andre ansatte ikke kan skrive ned hva de vil i møter og samtaler så lenge det er kun til eget bruk og hukommelsesstøtte.

Hvor lå notatene?

Utsenderen skriver at notatene «er en bit av et større materiale som er oppbevart åpent og uten sikring på direktørens kontor. Noen av dokumentene nærmest lå og slang.»

Utsenderen spesifiserer ikke hvor de lå og slang på direktørens kontor.

Ifølge ansatte på museet er det ikke vanlig å låse dørene der, men det ville allikevel være brudd på skikk, bruk og sedvane å gå inn på en leder eller en annen ansatts kontor og rote i papirer.

Styreleder Halvorsen sier til Uniforum at dette handler om en person som «helt ulovlig har gått inn på direktørens kontor og rotet rundt i hennes private saker». Halvorsen bekrefter også i en epost til forskning.no at for å finne disse to år gamle «høyst private håndskrevne skribleriene» har utsenderen gått inn på kontoret, bak direktørens skrivebord og aktivt lett gjennom notater som vedkommende må ha forstått var private.

Da er vi tilbake til den enkle testen vi kan ta på oss selv: Du står ved sjefens skrivebord. Der ligger det en bunke papirer. Ville du bladd gjennom? Snur du på papirene til kollegaene dine og sjekker hva det står?

Hvem skader hvem?

Så lenge negative betraktninger om en medarbeider finnes inne i sjefens hode eller på personlige notater, gjør de ingen skade. De blir først et problem om de blir omsatt i dårlig personalpolitikk eller dårlige faglige avgjørelser. 

Utsenderen skriver ikke noe i sitt følgebrev om innholdet i notatene har fått konkrete eller negative følger. 

Om de to år gamle notatene hadde fått ligge i fred, var ingen skade skjedd. Kanskje museumsdirektøren til og med har skiftet mening om flere ting etter at hun har blitt bedre kjent med museet?

Direktøren har heller ikke gjort noe selv for å vise fram notatene. Det er det utsenderen som har gjort.

Jeg vet ikke om de ansatte på museet kan kjenne seg igjen i direktørens beskrivelser eller om andre kan gjøre det. Til det er de godt anonymisert. Og det er mange som klager og har kaotiske kontorer i universitetsmiljøene. Det er alt for mange som ikke publiserer og som har mange gode eller ikke gode forklaringer på det.

Her er det altså ikke direktøren, men den såkalte varsleren som sprer notatene og som har ansvaret for at gamle tanker blir gjort kjent. 

Trist sak for museet

Dette er en trist sak for Naturhistorisk museum. Utsenderen er anonym, personomtalene er anonymisert. Det ville ikke være noe rart om spekulasjonene går og uroen sprer seg.

Det er viktig å avdekke framover om dette handler om en svært misfornøyd person eller om det er uttrykk for noe mer - om det ulmer blant flere om lederstil og arbeidsmiljø? Akkurat det må universitetsledelsen finne ut av når de skal behandle saken.

Men når det gjelder notatene som ble sendt ut, er det ikke Tone Lindheim, men notattyven som skader museets omdømme og rammer arbeidsmiljøet og sine kollegaer.