Det går en stri strøm av fagressurser fra forskere og eksperter via nettet til skjermene i de tusen hjem. Data om vær, sykdommer, museumsgjenstander, pollenspredning, dyr og planter – bare for å nevne noen.

Vi kan nå bla og søke i nitid innsamlede rådata fra offentlige kartlegginger eller forskningsprosjekter.

Resultatet er stor tilgjengelighet og forenklet forvaltning. Kommuneplanleggere, forskere, politikere og media får samme tilgang på oppdaterte data. Borte er tunge oppslagsbøker, flyktige permer og turer til fysiske arkiver.

Tilgjengeligheten betyr også en demokratisering av faginformasjon - den store allmennheten får likeverdig innsyn.

Folk flest har kastet seg over værdataene på yr.no og har frigjort seg fra værmeldinger på radio og TV.

Pasienter og pårørende søker vidt og bredt om egne sykdommer og symptomer, og kommer til legene rustet med spørsmål av varierende kvalitet.

Andre typer data er i mindre grad tatt i bruk av folk flest. Flere museer gjort samlingene sine søkbare, men fortsatt trumfer museumsbesøket nettsøket.

Nå har geologien tatt skrittet ut med sine data.

Opphavet til alt

Alt kommer fra geologien, den er grunnlaget for alt liv, sier Ellen Sigmond, entusiastisk geolog og fortsatt i fagets tjeneste på Norges geologiske undersøkelse i en alder av 77 år.

Geologien er det vi står, går og bor på. Og nå kan vi finne ut akkurat hva det er.

Den nye nettjenesten Geologien i min kommune består av informasjon og kart som er sydd sammen til et helhetlig bilde.

Jeg fikk tjenesten demonstrert hos NGU før lansering. Nå, noen måneder etter, er den på nett, og jeg sitter foran maskinen for å finne ut hvor brukervennlig den er for nettopp alle.

Jeg zoomer inn på Nedre Eiker, kommunen der jeg vokste opp, og på det lille tettstedet Steinberg, som tross det harde navnet viser seg å stå på løsmasse.

Steinberg ligger mellom Mjøndalen og Hokksund, og har 1000 innbyggere, fotballbane, nybrent klubbhus, nedlagt stasjon og fungerende oppslagstavle.

Går vi langt nok tilbake, var Steinberg opplagsplass for vikingskip. For kortere tid siden levde folk av tømmerfløting på Drammenselva, og deretter kom cellolusefabrikkene. Nå er det  først og fremst et rolig boligområde der folk farter ut fra for å jobbe og handle. Men 1000 års historie er småtteri i geologisk sammenheng.

For vi må tilbake til istiden for å finne grunnlaget for etableringen av tettstedet.

Da breene tynget Buskerud ned og deretter smeltet, gnuret de fram mengder av sand og grus. Elver sendte massen avgårde og satte den fra seg der det er stillere strøm. Slik oppsto landet der Steinberg og Hokksund ligger i dag.

Kartet viser at Mjøndalen derimot er bygd opp av fyllmasse. Det virker som et nymotens påfunn.

Vi ser bare det øverste laget av grunnen. Men under løsmassen av grus, sand og jord, finnes eldre leire, kunne geologene på NGU fortelle meg. Den stammer fra istida da Buskerud var hav.

Farene

Et av menyvalgene i tjenesten er sikkerhet. Hver fare har sitt kart.

Jeg sjekker Steinberg gjennom alle farekartene og finner ut at jeg har hatt en svært trygg barndom. At det flate elvelandet ikke byr på snøskredfare, var lite overraskende, men det er heller ikke fare for leirras, steinsprang eller radonstråling.

Men på radonkartet oppdager jeg noe pussig. Tre kilometer nedover elva  lyser det sjokkrosa opp – fargen for høy radonfare. Halve Nedre Eiker bader i stråling, ser det ut for meg.

Radon er en radioaktiv gass som finnes naturlig i jorda, men den kan sive opp fra grunnen og gi for høye konsentrasjoner innendørs. Blir du utsatt for høye radonnivåer over tid, har du økt risiko for lungekreft.

En liten sjekk hos geologene på NGU oppklarer at den store radonforskjellen innad i kommunen. Målearbeidet har rett og slett ikke kommet lenger. Steinberg er ikke kartlagt.

Geologene bak nettjenesten mener at kunnskap gir trygghet. Vet du hvordan det står til, kan du gjøre tiltak. Mot radon funker lufting. Men ingen måling er ikke betryggende.

Steinberginger behøver iallefall ikke bekymre seg for kvikkleireras. Folk som bor nærmere Vestfossen bør derimot tenke seg om før de graver store hull i bakken. For både der og i Mjøndalen er det områder merket med høy fare for kvikkleire.

Kvikkleire har ansvaret for store katastrofer, som skredet i Rissa i 1978 da ei hel bygd ble skylt ut i vannet, og Verdalsraset i 1893 der 105 gårder ble rasert og 116 mennesker omkom.

Kvikkleira består av tynne flak som står mot hverandre som i et korthus. Salt binder leira sammen, men om ferskvann har vasket bort saltet, oppstår rasfaren. Det går fint å bo på kvikkleire, så sant den ikke overbelastes av folk som graver eller bekker som tar nye veier. Vann gjør leira flytene til en tynn suppe, og den klarer ikke lenger holde hus oppe.

Null verdier

Det siste menyvalget i tjenesten er ressurser. Her kan du potensielt finne ut om du bor på en sølvåre eller om det finnes andre verdier i området.

Heller ikke dette kan Steinberg by på, hverken edle eller uedle metaller, naturstein eller pukk og grus.

Som tenåring satt jeg i timesvis på kafétrappa og ventet på at noe skulle skje. Det gjorde det ikke. Samme følelsen får jeg etter å ha saumfart Steinberg for geologisk drama. Det er et begivenhetsløst område – også geologisk sett.

Turen har allikevel vært underholdende. Jeg har lært mye om det under bakken – og er blitt enda gladere for at jeg ikke er mjøndøling, de kan ha fyllmassa og kvikkleira si for seg sjøl.

Tjenesten holder tråden for deg på forbilledlig måte gjennom kart, informasjonsark og eksterne ressurser. Jeg står med musa trygt planta på Steinberg, og mister aldri fotfestet.

Llikevel er det mangler ved netttjenesten som gjør at nysgjerrigheten ikke blir helt tilfredsstilt. Den har stor wow-faktor, men jeg støter litt for mange ganger på fagspråk og geologiske uforklarligheter.

For hva betyr det at løsmassene på Steinberg har god infiltrasjonsevne? Det kan umulig ha noe med spioner eller hackere å gjøre? Og hvordan skal jeg lese havbunnskartet om ankringsforhold? Det kan se ut som skip kan legge til både på Steinberg og midt oppe i åsen bak.

To ting på en gang

Til tross for mitt hurtigkurs hos verdens hyggeligste geologer, kommer tjenesten for kort til å hjelpe meg gjennom uten å måtte slå opp i forskning.nos artikkelarkiv og wikipedia, for å finne ut hva kvikkleire, alunskifer og industrimetaller egentlig er for noe.

Og her ligger vel litt av problemet når fagdatabasene gjøres tilgjengelig for oss alle. De er laget for de på innsiden av fagspråket, vi får tilgang, men de er ikke egentlig ment for oss. Og viktigere – det er ikke investert midler i å formidle til oss.

Jeg ønsker meg enklere forklaringer - på normalspråk.

Bakgrunnen for arbeidet med nettjenesten er ifølge NGU at geologi brukes for lite i kommunal arealplalegging. Tjenesten skal gi bedre beslutninger når det gjelder omdisponering og utbygging av arealer, for eksempel til boligfelt. Er grunnen trygg nok til ønsket utbygging?

Dessuten kan den brukes i jakten på viktige mineralressurser og gi økt kunnskap om rasfare.

Antagelig er tjenesten et glimrende verktøy for kommuneplanleggere og alle som har behov for å gå dypere inn i berggrunn og mineralressurser.

Men som lærested for amatører og skoleverktøy mangler det vennlig og informativ støtte gjennom faguttrykk og forklaringer.

Tilgjengeliggjøring av fagarkivene er bra. Men det bør følge midler med, som tar informasjonen helt ut til det nysgjerrige folket.