Forrige fredag ble Forskningsmeldingen lagt fram. Den skapte verken stor begeistring eller opprør. Til det er den for lite offensiv. Det er for få overraskelser.

Etter ganske lite pressedekning, vil nå kronikkene komme. Folk i bransjen leser seg fram til sin kjepphest og vil ri den for hva Forskningsmeldingen er verdt - og kanskje enda litt lenger.

For alle leser vi nøye for å finne ut hva som blir meldt på våre egne felt.

Fra forskning.nos ståsted er naturlig nok forskningskommunikasjon viktig.

Jens Stoltenberg fyrte av en klar melding på temaet under lanseringen av Forskningmeldingen:  ”Noen av de beste fagfolkene er også de aller beste formidlerne, som tør å si ting enkelt. Noen av dem som høres ut som tåkefyrster, er tåkefyrster.”

Det økte forventningen om at Forskningsmeldingen ville gi støtte de gode formidlerne. For god forskningskommunikasjon kommer ikke av seg selv.

Bare den vanlige leksa

Har så regjeringen noe nytt å komme med om det å få forskningen ut til samfunnet?

Nei, egentlig ikke. Det er den vanlige leksa:

Formidling av forskning er viktig. Sågar er det veldig viktig, for det står: ”Regjeringens overordnede mål å få forskningsresultater og kunnskap anvendt så raskt som mulig i samfunnet”.

Det gjentas med jevne mellomrom, men i vage og uforpliktende vendinger, uten konkrete tiltak, program eller bevilgninger.

Nå er jeg ingen ekspert på departmentalt språk. Ofte ligger det kanonskudd inne i lange avsnitt som snirkler seg fram, slik at det er lett å overse kruttet. Men det er vanskelig å finne formidlingssprengstoff denne gangen.

Kunnskapsflyt mellom innvidde

Kunnskapsflyt er et sentralt begrep i den nye Forskningsmeldingen. Men det blir lagt vekt på flyten av kunnskap mellom aktører som allerede er inne i de akademiske sirklene og de som ligger tett på forskningen, som næringsliv og studentene.

Den viktige kunnskapsflyten ut til samfunnet generelt, som gir innsyn og forståelse, er ikke vektlagt.

Satsningen på forskning trenger støtte i befolkningen, som interesserer seg for og i stadig større grad tar i bruk forskningsbasert kunnskap i sin hverdag. Å sikre en stri strøm av kunnskap til alle, er demokratisk og nødvendig for rekruttering til og oppslutning om forskningen.

Akademisk frihet til alle

Forskningsmeldingen har dog noen viktige meldinger om formidling.

Kunnskapsdepartementet vil sikre akademisk frihet og ansvar også for forskningsinstituttene. 

Det er viktig å ta med seg for forskere som opplever mindre frihet i sitt formidlingsarbeid. Det er generelt mer bekymring i instituttsektoren når en forsker uttaler seg offentlig: representerer hun hele instituttet? Må uttalelsene godkjennes av oppdragsgiver? Eller av sjefen?

Dette er problemstillinger en universitetsansatt sjelden møter.

forskning.no har tidligere skrevet om hvordan forskere får sin frihet til å formidle innskrenket av oppdragsgivere og forvaltningshensyn:

Les kommentaren: Noen forskere snylter på andre forskere

Derfor er det godt at Forskningsmeldingen slår klart fast at retten til å publisere oppdragsforskningens resultater “står sentralt”.

Det er kanskje ikke så mye kraft i “står sentralt”, men det er iallefall noe å ta med seg i møte med oppdragsgivere som vil kontrollere publiseringsprosessen og eie forskningsresultatene.

Forskningsformidling som PR

Forskningsmeldingen problematiserer formidling på et viktig punkt. At forskningsresultater i økende grad har blitt salgsvare, og markedsføres slik.

Det er en spark til opphausede resultater vinklet mot framtidige finansieringskilder og forskningskommunikasjon der institusjonen framstår som viktigere enn forskeren og resultatene hennes.

Her peker regjeringen på at et kompetent publikum og en kritisk presse vil være motvekter.  Vi i forskning.no skal i alle fall gjøre vårt.

Men avsnittet følges dessverre ikke av ros til de mange kommunikasjonsmedarbeiderne landet rundt som gjør en formidabel innsats med å bringe forskningen ut i samfunnet, gjennom egne nettsider og mediene, på tross av bekymrede forskere og kontrollerende tåkefyrster.

Deres rolle styrkes ikke, enda de bidrar intet mindre til å oppfylle en av Regjeringens overordnede målsettinger.

Ingen belønning til de som formidler

Kanskje er det enda viktigere det som ikke står i forskningsmeldinga:

Regjeringen kommer ikke med tiltak eller løfter om å gi forskningsformidling noe formell vekt og belønning.

To nasjonale utvalg har ikke klart å finne en løsning på hvordan forskere skulle få telt sin formidling, slik de teller undervisning og forskning. Og regjeringen ser ut til å ha gitt opp.

Da blir det fortsatt opp til hver forsker og hver institusjon. Noen lokale fagmiljø og noen institusjoner har laget seg egne belønningssystemer for formidling, som Universitetet i Stavanger. Andre satser på formidling gjennom aktivt kommunikasjonsarbeid og ros til aktive forskere.

Andre forskningsmiljøer mangler kultur for formidling utover vitenskapelige publiseringer. De bekymrer seg for oppmerksomhet og medieomtale eller vet ikke hvordan de skal gå fram for å få det.

Det er all grunn til å frykte at formidlingen – uten noen formell vekt eller ny drahjelp fra regjeringen – fortsatt må seile sin egen sjø.

Da fortsetter dagens situasjon der krevende oppgaver som gir formell belønning, som forskning og undervisning, gjør at den enkelte forsker må føre sin egen private kamp med klokka for å få tid til formidling.

 Forskningsmeldingen bidrar ikke til å få slutt på tåkeprat og taushet fra forskerhold.