I siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift leverer medieprofessor Lars Nyre en forsvarstale for de standpunktene som ble så kjent for et par år siden: Forskere bør holde seg unna journalister.

Og han går enda lenger nå: Journalistikken har fått så mye makt, gjennom støttespillere på toppen av forskningssystemene og gjennom en allmenn aksept for journalistiske verdier, at den faktisk koloniserer universitetene.

I debattinnlegget går Nyre gjennom forløpet i mediestormen han opplevde i 2010, da han skrev en leder om forskningens egne arenaer og hvorfor forskere bør holde seg på disse.

Forskningskommunikasjon er, ifølge professoren fra Bergen, saktegående - en lang og kompleks prosess med fram- og tilbakesteg. Forskning baserer påstander på kvalitetssikra informasjon. “Tydelegheit er heller ikkje eit framtredande trekk. Forskarar er åpne for mange svar, og er forsiktige med å konkludera.”

Bildet han maler opp av journalistikken som en motsats er grimt. Ei makt som vil kolonisere universitetene, med formål å dyrke konflikter og personifisere innholdet, forenkle og lage sensasjon.

Eksemplet han bringer på journalistikkens mishandling av forskningen, er sin egen opplevelse - hva han selv ble utsatt for i 2010. Uten at han problematiserer at han står svært nær den casen han analyserer.

Overser leseren

Jeg vil hevde at norsk forskningsjournalistikk er god, enten den utøves her på forskning.no eller i VG, Aftenposten og NRK. Faktisk er det heller et problem at journalister har for stor respekt for forskerne, at vi for ofte danser etter kildenes musikk – og stiller få kritiske spørsmål. Men det får ligge nå.

For viktigere er det at Lars Nyre fullstendig overser leserne, seerne, publikum, allmennheten – kall det hva du vil, men de som ikke er forskere - vanlige folk rett og slett.

Journalister skriver jo ikke for forskere, seg selv eller andre kollegaer, men for leserne.

Leserne er fraværende i Nyres resonnementer, annet enn som en anonym masse som blir forført av journalistene.

Tre arenaer for forskere, to arenaer med forskertekster

Nyre har fem arenaer han mener er egnet for forskere å kommunisere i:
Vitenskapelige bøker og tidsskrifter, i undervisning og i offentlige høringer og rapporter. Dette er ikke kanaler for vanlige folk, men for ekspertene og de som snart skal bli eksperter.

De to siste arenaene er kronikker og sosiale medier/hjemmesider, som er gode kanaler, i følge Nyre, fordi forskeren kan kontrollerer hvert ord.

Disse kanalene når for så vidt ut til mange, også ikke-eksperter, men grunnen til at de er velegnet, mener Nyre, er fordi forskere kan tale sitt eget språk.

Altså det han beskriver som “lange tekstar med høg kompleksitet, hyppige referansar til andre tekstar og ein innforstått bruk av begrep” - og der tydelighet ikke er et framtredende trekk.

Modellen for å nå ut til folket kan se ut til å være sakte sildring gjennom stadig mindre innvidde lag av befolkningen. Etter lang stund vil forskningsresultatene nå oss som ikke studerer eller forsker.

Vi kjenner alle hviskeleken, hvordan budskapet i slutten av kommunikasjonskjeden har forandret seg helt fra opprinnelsen. Det er en elendig måte å formidle forskning på.

Forskerne når rett ut til publikum når de snakker til mediene. Joda, innenfor journalistikkens logikk, men allikevel får vi innsyn i reiser til Mars og klimaendringer og hjelp til å forstå komplekse fenomener, som sorg og terror. Er ikke sjansen større for at budskapet blir korrekt når forskerne snakker direkte til folk, selv om det er gjennom journalistens penn og mikrofoner.

Problemet for noen forskere er at feltet deres og ekspertisen deres dermed også blir synlig, diskutert og utsatt for kritikk. Da er tidsskriftenes verden fredeligere.

Mange kanaler fra forsker til folk

Journalistikken er effektiv, forskningsbasert kunnskap kommer raskt ut til mange. Enten gjennom den daglige nyhetsmenyen, eller gjennom grundigere behandling i den allsidige fagpressen eller gjennom egne formidlingstiltak.

Det verste skrekkeksemplet på formidlingstiltak, er i følge medieprofessoren, Forsker Grand Prix. Her har forskerne mistet all makt, skriver han.

Forsker Grand Prix starter opp i neste uke. Jeg er dommer ved arrangementene i Tromsø, Kristiansand og Oslo. Det er en fest med innhold. Unge forskere forteller om sin forskning til et stort, men vennlig publikum.

Å formidle enkelt og korrekt er langt vanskeligere enn å skrive langt. Forsker Grand Prix gir unge forskere trening i å formidle egen forskning med egne ord på en forståelig måte. Det er en øvelse flere kunne trenge. Jeg tok med en 11 og 12-åring på det første arrangementet jeg var på i Bergen. De satt fjetret. Jeg ser forskerkarrieren lokke. Forskerne selv har oppsummert det som en nyttig opplevelse.

En professor har bedt sine stipendiater om blogge om prosjektene sine på forskning.no. Hvis de ikke klarer å skrive enkelt om sin egen forskning, har de ikke egentlig forstått den, mener han.

Okkupasjon eller besøk?

Medieprofessor Nyre maler opp skrekkbilder. Forsker Grand Prix representerer dit ”noen” vil at alle forskere skal komme. Journalistikken koloniserer universitetene.

Det ligner på innvandringsfrykt. Det lille antallet journalister som ankommer forskningsverden for å skrive om den, blir til en hær av okkupanter som skal overta alt.

Bildet kunne vært malt annerledes: Vi kommer på besøk, kikker inn, tar en prat – og forteller hva vi ser så godt vi kan.

For det ville vært hårreisende om pressen ikke forholdt seg til et så viktig felt som forskningen. Det ville være å fullstendig svikte sin samfunnsoppgave.

Nyre mener også at forskere er mindre redd for å være i mediene, enn de er for hva ledelsen vil si om de ikke er i mediene. Igjen mangler tall og fakta. For en majoritet av forskere formidler ikke sin forskning ut til et større publikum. På NTNU fant de ut at bare tjue prosent av forskerne gjorde dette. Det ledelsene gjør er å oppfordre, men like ofte nedprioritere. Formidling er et lederansvar, skrev jeg for en stund siden, men det er et ansvar de ofte ikke tar særlig på alvor.

Eksklusive arenaer

Nyre har skrevet et debattinnlegg i et vitenskapelig tidsskrift, der han oppfordrer forskere til  ”å stola på dei kommunikasjonsverdiane som genuint ligg til vår profesjon.”

Selv holder han seg ikke til sine egne standarder. Han er polemisk og slett ikke forsiktig med å konkludere. Han harsellerer med de som gikk imot han i 2010: en journalist hadde “utrolig nok” lest lederen i Norsk Medietidsskrift. Kunnskapsministeren snerrer i en overskrift. Hans bastante påstander er ikke basert på kvalitetssikret informasjon.

Medieprofessoren er heller ikke særlig nyansert. Han skiller ikke mellom hvordan forskning dekkes i dagspressen og etermediene, av lokale medier, fagpressen, nisjeaviser og av vitenskapsredaksjonene. Han kritiserer journalistikken, som om det var et ensartet fenomen med en stemme og en vilje.

Omtalt på forskerarenaen

For en stund siden kom jeg tilfeldigvis over en artikkel i et vitenskapelig tidsskrift som handlet om forskning.no og meg selv. Den var skrevet av NTNU-professor Anne Gjelsvik i Norsk medietidsskrift og handlet om et utspill vi hadde rundt humaniora.

I journalistikken har vi tilsvarsrett. Anklager jeg deg med navns nevnelse, har du rett til å få svare samme dag eller rett etter. Noe sånt finnes ikke for vitenskapelige tekster. Forskeren tok ikke kontakt, ei heller redaktøren.

Først ble jeg bare imponert. Det var litt stas å bli omtalt i vitenskapelige termer, og til og med stå på kildelista. Og Gjelsvik bringer også noe nyttig kritikk av forskning.no, det er bra.

Det Gjelsvik setter seg ut for å finne ut på forskervis er hvordan forskning.no dekker humaniora. Og hun kommer fram til at vi ikke er gode nok. Det er veldig sant, en epost til meg ville ha frambrakt hardere selvkritikk enn den vi får av Gjelsvik.

Men i tillegg er hovedkonklusjonen hennes feil. Hun har gått gjennom temasiden vår om kultur og artiklene om humaniora hun finner der, og beskriver det hun finner, blant annet en artikkel om sitt eget forskningsprosjekt.

Så konkluderer hun: ”Disse to eksemplene er klare eksempler hvordan Forskning.no ligger nærmere nyhetsjournalistikken enn forskningsformidlingen. Det er ingenting ved disse sakene som viser oss at de har stått på forskningsnettstedet og ikke i Dagbladet.”

Men forskning.no er jo nyhetsjournalistikk – det står på alle sidene våre: ”nettavis med nyheter fra norsk og internasjonal forskning” Vi er ikke noe forskningsnettsted og vil ikke være det.

Hvor svarer man forskerne?

Jeg synes artikkelen til Gjelsvik er syltynn og inneholder faktafeil. Så hvor kan jeg svare?

Hvordan kan folk som blir omtalt i vitenskapelig tekster, men som selv ikke skriver slike, svare på påstander fra forskere. For jeg har ikke tilsvarsrett. Ingen forteller meg at artikkelen finnes.

Debatten blir eksklusiv og utestengende, når forskerne skal ha all definisjonsmakt.

Verre enn oppfordringen om at forskere bør holde seg i sin egen verden, er det implisitte budskapet til alle oss andre, om at vi må sette oss inn i vitenskapen selv for å få innsikt. Ikke gjennom journalistikken, men gjennom lesing av forskernes egne skrifter. Dog uten rett til å få svare.

Les mer på papir:

Lars Nyre: Journalistikken koloniserer universitetet. Nytt Norsk Tidsskrift 03/12

Anne Gjelsvik: Forskningsbragder anno 2012. Norsk medietidsskrift 01/12

Kommentaren er oppdatert 14.9.12. - se leserkommentar fra Lars Nyre under.