REDAKTØREN HAR ORDET: Det er ikke tilfeldig eller likegyldig hvordan vi illustrerer artikler. Det blir mye vakkert, slankt og lykkelig, skriver redaktør Nina Kristiansen i denne kommentaren.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Reklamen byr på vakre, slanke og glade mennesker. Mens nyhetsmediene skal beskrive sykdom, ulykker, hverdag – og skal gi et realistisk bilde av verden.
I forskning.no skriver vi om forskningsresultater fra alle fagfelt. Noen ganger får vi tilgang på flotte bilder fra polarisen, utgravningsfeltet eller skogen. Og vi kan alltid gå for klassikeren forsker foran bokhylle, variert med forsker på lab.
Men ofte må vi finne illustrasjoner selv når vi publiserer artikler om ”Gjennombrudd i MS-forskningen”, ”Tause barn snakker” og ”Må ta kviser mer alvorlig”.
Da går vi til de store bildebasene på nettet. Der koster et bilde rundt 20 kroner eller vi kan laste ned ubegrenset fra de vi har årsabonnement på. Til sammenligning vil et bilde fra et norsk fotoarkiv eller en norsk fotograf på oppdrag gjerne koste oss 2000 kroner. Det har vi som oftest ikke råd til.
Så det økonomiske problemet er løst når vi velger et bilde fra de store, billige byråene. Men valget av hvilket bilde vi skal bruke er vanskelig. For oftest er disse bildebasene en katalog over det perfekte. Slanke, glatte og glade amerikanere er det typiske.
Vi finner de samme bildene som reklamebransjen bruker og må ofte lete lenge for å finne sorg, dårlig stemning og kroppsvæsker.
Jakt på snørr og kviser
For en stund siden skrev jeg en artikkel om snørr – hvor kommer det egentlig fra? Selv om det fantes hundrevis av bilder som viste mennesker med forkjølelse og influensa - alle med et kledelig papir foran nesen - var bildebasene snørrfrie. Tilslutt fant jeg et eneste bilde av et barn med blank væske under nesen.
Det kryr av pene mennesker med en kledelig klut foran nesen i de store bildebasene, her et bilde fra iStockphoto. Det fantes ingen bilder av voksne, snørrete mennesker, men vi fant en nese uten snørr i Colourbox og en baby med litt snørr i iStockphoto.
Vi rapporterte nylig om en studie som viste sammenhengen mellom kviser og psykiske plager. Redaksjonssjefen lette lenge i bildebasene før hun ga opp og hentet ekte kviser på Wikimedia.
Vanskelig å finne alvorlige kvisetilfeller i bildebasene, men det er mange liksomkviser som på dette bilde fra iStockphoto. De ekte kvisene fant vi på Wikimedia Commons.
Dette er ikke bare et forskning.no-problem. Også andre aviser illustrerer sine artikler med bilder fra de samme basene, med de samme glansbildemenneskene.
Når artikler om kviseproblemer illustreres med glatt og kvisefri hud, gir det rare signaler, som her i Dagbladet 2.5.11. Er kvisehud for ekkelt? Vil de vise resultatet etter kvisebehandling, for å oppmuntre den kvisete? Eller fant man ikke bedre bilder?
Desken, journalisten eller redaktøren gjør konkrete valg når illustrasjonsbildene plukkes ut.
Som når vi skal bildesette brystkreft. Vi kan velge sykdom og virkelighet eller vi kan velge sukkertøyskvinner. Bildebasene kan fort ende opp å styre valgene våre, for det er langt mellom hverdagspuppene.
Brystkreft brukes som en anledning til å vise fram vakre kvinnekropper - noe bildebasene støtter opp under gjennom sitt utvalg, men leter en gjennom lange rekker med struttepupper er det mulig å finne en vanlig pupp og en situasjon som er relatert til brystkreft. Begge bilder er fra Colourbox.
Klisjeene snakker også
Et bilde kan inneholde mye informasjon. Det gamle slagordet om at et bilde sier mer enn tusen ord stemmer nok ofte. Men ikke når klisjeene står i fleng og bildene er store gjesp.
Hvordan ser en forsker ut? Hvis vi taster "scientist" inn i søkefeltet hos bildebyråene kommer det ganske urealistiske bilder fram - som dette til venstre fra Colourbox. Virkelighetens forskere ser mer ut som Jørn Hurum til høyre (Foto: Bjørnar Kjensli).
Klisjeene har allikevel et budskap. Glansbildene forteller oss hva som er idealet, normen og målet. Vi bør være unge, vakre og slanke - selv med brystkreft og influensa.
Annonse
At det ufullkomne og det hverdagslige ikke finner sin like selvfølgelige plass i myldret av bilder som omgir oss hver dag, hamrer inn budskapet om våre egne mangler.
Det har ofte vært diskutert om reklamens skjønnshetsidealer påfører barn og unge et dårligere selvbilde. Medias bruk av glansbilder fra de store billigbyråene vil i såfall være med på å øke presset.
Vi ser bildene først
En studie av avislesere viser at 90 prosent begynner å lese en side når oppmerksomheten først er fanget av et fotografi eller en illustrasjon.
En undersøkelse fra samme sted, det amerikanske Poynter Institute, viser at når en tekst står sammen med et bilde er det tre ganger så sannsynlig at noe av teksten blir lest.
Leserne blir også mer oppmerksomme på en overskrift når den er plassert sammen med et bilde. Og jo større bildet er, jo mer sannsynlig er det at de leser ingressen.
Akkurat som overskriftene skal fange oss, skal bildene gi oss lyst til å lese teksten. Bildene skal røre ved følelsene våre og gi oss mer innsikt i temaet artikkelen handler om. Det er derfor ikke likegyldig hvilke bilder vi velger. Om bildene ikke kommuniserer med leserne, gjør vi noe feil.
Vi skriver om innovasjon i næringslivet, små bedrifters vilkår og finanskrisen virkning på business. Men hvilket av disse to bildene representerer best norsk næringsliv? Det er ikke alltid mann i dress økonominyhetene handler om. Begge bildene er fra Colourbox.
Mens vi venter …
Fotojournalistikken og fotografene har fått trangere kår. Her går diskusjonene om det er greit å selge bilder billig til byråene, og om hvordan en skal overleve uten.
Andre er begeistret for hvilke muligheter billige bilder gir - og mener de gode fotografene vil overleve side om side med de store, dårligbetalende bildebyråene.
Mange aviser - inkludert forskning.no - har ikke store bildebudsjetter og få egne fotografer. Derfor blir det til at vi går til billigbyråene.
Det beste ville jo vært hvis det fantes alternative bildebaser med rimelige, uretusjerte, snåle, livsnære og uappetittelige bilder. Men de ville kanskje ikke være så lønnsomme.
Annonse
For å ikke kommunisere i klisjeer, bør vi derfor bruke tid i utvelgelsen. Vi må bøte på det ensidige utvalget med å finne bilder av de rare, ufullkomne, ubegripelige og skrøpelige menneskene. De som ligner på dem rundt oss.
