For førti år siden ble Louise Brown født som verdens første prøverørsbarn. Den revolusjonerende metoden har gitt millioner av ufrivillige barnløse en mulighet til å få egne barn.

Men som forskere på assistert befruktning mener vi det er viktig å kartlegge alle sider ved metoden. Også potensielt negative sider – for eksempel om metoden gir større sjanse for å få visse sykdommer.

Det er det ikke alle som er enig med oss i.

Legger vekt på gode nyheter eller kritiserer forskningen

Det er nemlig ulike meninger om hva vi bør – og ikke bør – forske på. Det kommer blant annet til uttrykk i de vitenskapelige tidsskriftene som er dedikert til forskning på assistert befruktning.

Noen redaktører trekker ensidig frem gode nyheter. For eksempel kommenterer tidsskriftet Focus on Reproduction i januar 2018 at enda en ny studie viser «ingen økt kreftrisiko hos barn unnfanget med prøverørsbefruktning med donor kjønnsceller».

Selv om det ikke er slik at alle studier har pekt i denne retningen.

Andre forskere er mer åpne i sin kritikk: «Det vi ikke vil, er å skremme våre sårbare prøverørspasienter en gang i uka med en tilfeldig påstand om at prøverørsbefruktning forårsaker nok en uforutsigbar sykdom.» Det skrev redaktør Johannes L.H. Evers i en kommentar i tidsskriftet Human Reproduction i august 2015.

I denne kommentaren retter Evers kritikk mot forskningsresultatene vi har publisert – om risikoen for å få kreft etter å ha gjennomgått prøverørsbehandling.

Større sjanse for brystkreft

Hovedkonklusjonen i studien vår var at kvinner som hadde fått prøverørsbehandling, ikke hadde høyere risiko for å få kreft enn andre kvinner. Dette er også det eneste budskapet en del forskere og leger har tatt med seg videre.

Men konklusjonen var ikke fullt så enkel. For dette hovedbudskapet gjaldt nemlig når vi slo sammen alle typer kreft.

Når vi derimot så på hver krefttype for seg, viste det seg at kvinnene som fødte barn etter prøverørsbehandling, faktisk er mer utsatt for å få blant annet brystkreft enn de som fikk barn på vanlig måte.

I tillegg til brystkreft fant vi at kvinner som fikk barn etter prøverørsbehandling, hadde noe økt risiko for kreft i eggstokkene, sentralnervesystemet, livmor og skjoldbruskkjertelen, men faktisk hadde redusert risiko for livmorhalskreft.

I en egen studie viste vi at prøverørsbarna ikke har større risiko for å få kreft generelt. Derimot fant vi at disse barna har noe høyere risiko for å utvikle blodkreft.

Ingen grunn til bekymring for enkeltpersoner

Disse studiene av både kvinner og barn var mulige fordi vi har koblet sammen informasjon fra norske registre som fødselsregisteret, kreftregisteret, reseptregisteret og folkeregisteret.  

Men selv om vi mener resultatene av disse studiene er viktig kunnskap for forskningen, er det verdt å merke seg at de har liten betydning på personnivå. Selv om vi fant økt risiko for visse typer kreft etter prøverørsbehandling – er det fortsatt snakk om veldig få tilfeller og en svært liten risikoøkning.

Gullgraving etter sykdommer eller godt informerte pasienter?

I Norge og resten av Skandinavia har vi en enestående mulighet til å finne ut hvordan det går med befolkningen fordi vi har gode offentlige helseregistre.

Disse registrene kan vi benytte oss av for å finne ut hvordan det går med pasientene og barna deres senere i livet. Nettopp slik vi gjorde i studien om kreftrisiko. Dette er såkalt epidemiologisk forskning, altså forskning på befolkningens helse.

Kommentaren fra Evers var en av flere kritiske kommentarer under tittelen «Stop the epidemiological bonanza!». Tittelen antyder at vi leter etter sykdommer i de nasjonale helseregistrene som gullgraverne gravde etter gull.

Og argumentasjonen er altså at dette er noe vi bør stoppe med, så vi ikke skremmer prøverørspasientene.

Vi, derimot, er sikre på at dagens kvinner både ønsker og klarer å ta innover seg kompleks informasjon. Det gir dem mulighet til å ta et informert valg om den medisinske behandling de skal gjennomgå i en slik situasjon.

Forbedre prøverørsbehandling på sikt

For oss som forskere er målet med denne typen forskning også mer langsiktig.

Ved å kartlegge kreftrisiko vil vi kanskje i fremtiden kunne utvikle behandlingen og forbedre den. I så fall må vi prøve å forstå hva som gjør at noen kvinner, som har gjennomgått prøverørsbehandling, og deres barn er mer utsatt for å få visse kreftformer.

Og kanskje har den økte kreftrisikoen ingenting med selve prøverørsbehandlingen å gjøre? Skyldes det heller at noen kvinner har underliggende sykdom som gjør at de både har vanskelig for å få barn og større risiko for å få kreft.

I så fall kan forskning bidra til å finne ut hvem disse kvinnene er og gi helsevesenet mulighet til å følge opp disse på en bedre måte.

Vi må ikke lukke øynene for vitenskapen

Noe av kritikken mot å bruke helseregistre til å se på sammenhengen mellom prøverørsbefruktning og kreft er at de ikke var laget for å undersøke dette.

Altså at vi heller burde starte nye studier hvor vi følger noen kvinner over tid for å se hvordan det går med dem. Men slike studier er svært dyre og tidkrevende, dekker ikke hele befolkningen, og det vil ta mange år før de gir svar.

Derfor er det svært viktig at vi bruker disse unike registrene, som få andre land har, til å følge med på hvordan det går med dem som har gjennomgått ulike typer behandlinger, både med tanke på kreft og andre sykdommer.

Tidsskriftet Human Reproduction ble etablert av prøverørspioneren Bob Edwards, som muliggjorde fødselen til det første prøverørsbarnet, Louise Brown. At vi førti år senere, som forskere skal unngå denne typen forskning, mener vi er å lukke øynene for vitenskapen.

Prøverørsbefruktning er en revolusjon, men målet vårt som forskere må være å gi ufrivillig barnløse et best mulig tilbud på sikt. Til det trenger vi mer kunnskap.