Siste dag i oktober slapp NRK nyheten om at Telemark ville arrangere vinter-OL 2026. En del satte nok kaffen i halsen denne morgenen, og det gjorde jeg også. Jeg trodde ikke jeg hørte riktig! Hæ – OL i Telemark?

Saken er nå aktualisert gjennom at Telemark fylkeskommune har bevilget kr 500 000 til et forprosjekt for å gå videre med OL-drømmen. Notodden og Tinn kommune er også blir forespurt om det samme og sagt ja. Og det til tross for at Tinn kommune skal spare 30 millioner på kommunebudsjettet neste år.

På pressekonferansen 31. oktober ble det slått fast at initiativtakerne ønsker å revolusjonere den formen som OL har i dag. Ikke bare vil initiativtakerne dra i gang et prosjekt med en kostnad på flere titalls milliarder. Men de har også en ambisjon om å endre den internasjonale olympiske komité (IOC), en verdensomspennende udemokratisk organisasjon med et frynsete politisk og etisk rykte. Ganske ambisiøse mål etter min mening.

Gir ikke like positive konsekvenser som vi håper

Den amerikanske økonomiprofessoren Robert A. Baade, en av verdens fremste forskere på store idrettsarrangementer, sa for noen år siden:

«World Cup og Olympiske leker kan med rette kalles mega-events. Nasjoner og byer kjemper intenst for å få lov til å arrangere disse; like intenst som de idrettsutøverne som deltar i disse lekene. Hvorfor?»

Han kunne ikke forstå hvorfor idrettsledere og politikere fortsatt ønsket å arrangere et verdensmesterskap eller et OL når ulempene er så mange. Forskere verden rundt har gang på gang dokumentert at svært få av de økonomiske, politiske, sosiale og idrettsrelaterte forventninger man hadde til arrangementene slo til. I svært få tilfeller ga slike arrangementer positive økonomiske ringvirkninger. Det ble skapt svært lite varige arbeidsplasser. Turistene strømmet ikke til vertslandet eller vertsbyen i etterkant.

Oppgraderingen av boligstrukturen i vertsbyen førte til at fattige måtte flytte ut av de områder som ble berørt av arrangementet, mens grupper med mer penger flyttet inn etterpå. De mange og store idrettsanleggene som ble bygget ble tunge å drifte etter lekene. Etterbruken av anleggene ble i de fleste tilfeller en stor politisk og økonomisk belastning for vertsbyen og dens befolkning. Listen er enda lenger hevder A. Zimbalist, en annen toppforsker på temaet.

Vet de egentlig hva de risikerer? 

Initiativtakerne sier at de vet at et OL ikke er billig. Men vet de egentlig hva de risikerer? At de nå i starten er omtrentlige med å antyde hva et OL kommer til å koste, er forståelig. Men hva som ikke er til å forstå, er at de totalt overser den viktigste kunnskapen vi har om slike arrangementer, nemlig at budsjettene sprekker.

To fremragende forskere fra universitetet i Oxford, Flyvbjerg og Stewart, undersøkte hvor mange OL-arrangører i perioden 1960-2012 klarte å holde budsjettet. De fant at ingen arrangører av sommer- og vinter-OL klarte å holde det budsjettet som ble lagt fram i de opprinnelige søknadene.

I gjennomsnitt sprakk budsjettene med 179 prosent. Lillehammer sprakk med 277 prosent. Verst var det i Montreal i 1976. Da sprakk budsjettet med 796 prosent. Innbyggerne har brukt 30 år på å nedbetale gjelden. Tror virkelig initiativtakerne at det finnes bedre kompetanse på å unngå budsjettsprekk i Telemark enn det fantes på Lillehammer, i Torino og Athen, eller for den saks skyld i London?

Beijing 2008 sprakk med bare 4 prosent. Og hvorfor? Fordi totalitære stater som Kina og Russland ikke trenger å forsvare pengebruken overfor sine innbyggere. Det langt enklere å budsjettere realistisk og unngå budsjettsprekk da. I demokratiske land som Norge må bruken av offentlige midler begrunnes og rettferdiggjøres. Det fører til at man underbudsjetterer arrangementet; noen ganger på grunn av manglende kompetanse, andre ganger med viten og vilje. Som kjent, det er lettere å få tilgivelse, enn tillatelse. Er det dette initiativtakerne håper på?