Våren er endelig her, og hettemåkene ligger igjen på egg rundt om i landet, men ikke der de har fått beskjed om at de skulle være.

Noen har flyttet seg vekk fra de forhåndsdefinerte grensene. Vi har i dag flere gode verneområder som tar vare på en lang rekke arter som sliter i Norge. Samtidig har vi flere arter som er langt mer flyktige enn en gammel torvmyr som har ligget der den ligger i dag i mange tusen år.

Nå til dags hekker arter som hettemåke og makrellterne sjelden på samme sted i mer enn noen få år av gangen. Dermed flytter de ut av verneområdet vi har opprettet til dem, og etterlater det tomt og øde. Dette gjør de spesielt når de begynner å slite og produserer få unger.

 Både hettemåke og makrellterne er truet og på rødlisten. Det virker absurd å skulle la samme stedbundne vern omfatte myr og annet mer omreisende liv, som måker.

Rastløs natur

Kaffeskjær like utenfor Bygdøy sjøbad var lenge veldig utsatt for forstyrrelse.

I 2005 hekket det 400 par med hettemåker på Kaffeskjær. I 2007 var tallet nede i 11 par, sannsynligvis hovedsakelig på grunn av forstyrrelse fra båter som fortøyde. Kaffeskjær fuglefredningsområde ble opprettet i 2009 for “å ta vare på […] et viktig hekkeområde for en rekke sjøfuglarter”. Dette satte effektivt en stopper for forstyrrelsene fra båter. Etter dette hadde kolonien det bra i flere år, og i 2015 hekket det 139 par. I 2016 hekket det 0 par.

Da hadde en stor del av kolonien flyttet seg 300 meter lenger bort til sørenden av Killingen. Denne nye kolonien var ikke vernet, og befant seg like i nærheten av flere hytter og mye folk. Likevel er det fortsatt Kaffeskjær som er fredet.

I tillegg hadde det etablert seg flere par med makrellterner inne i den nye kolonien.  En del av hettemåke-ungene ble ringmerket i denne nyetablerte kolonien, og kun 8 prosent er sett ute i den store verden. Vanligvis blir 30 prosent av hettemåke-ungene sett etter merking.

Tid er egg og unger

Prosessen for å få noe vernet i dag er lang og tung. Dermed tar det lang tid å få opprettet et verneområde, og tid er som kjent egg og unger. I tillegg er det ofte vanskelig å fjerne et reservat når det først er opprettet.

Dermed ligger i dag mange steiner i havet øde — steiner med ferdselsforbud hele sommeren, og en lovtekst som ikke står i stil til den tomme øya. Steinene brukes ofte som unnskyldning for å ikke verne stedene hvor naturverdiene har flyttet seg til.

Vi trenger sårt et midlertidig vern for artene som lever på denne måten. Den nye steinen må finnes og vernes, mens den gamle ofte ikke trenger vern lenger. Dette må gå fort. Tid er egg og unger. Her kan Norge gå foran som et forbilde for hele verden og vise hvordan mobilt vern kan og bør gjøres.

Tider endrer seg, men måker lærer ikke å lese

Kaffeskjær gir et godt eksempel på vern som ikke klarer å henge med i svingene når naturen ikke er enig med skiltene lenger. Dette er langt ifra det eneste eksempelet fra Oslofjorden. Ulykkesskjær utenfor Sandvika ble vernet i 1978 og hadde på denne tiden mange hekkende hettemåker. I dag hekker det bare noen få par med ærfugl på holmen.

En molo rett utenfor Nærnes hadde i 2016 en av Oslofjordens få kolonier av makrellterne som faktisk produserte noen få unger. Den burde hatt et midlertidig vern. Langskjær utenfor Fornebu hadde i likhet med Ulykkesskjær mange hettemåker i 2009 når den ble vernet. I dag er det en knoppsvane og av og til en svartbak som ligger og ruger på øya.

Det kanskje mest latterlige eksempelet er derimot like ved Ulykkesskjær. Borøyskjær, eller «navnløs øy sør av Furuholmen» som det heter i lovteksten, har ferdselsforbud hele sommeren.

Dette var sikkert lurt mens det var fullt av hettemåker for mange år siden, men i 2016 når alle hettemåkene hadde bestemt seg for at det var heldigere å hekke på Furuholmen en meter utenfor reservatgrensa kan man jo spørre seg om det ikke hadde vært lurt å flytte grensa til reservatet litt.

Dette må til i en verden hvor hettemåkene ikke kan lese skiltene vi har satt opp og rette seg etter dem.

Kjenner ikke byråkratiske ventetider

Det er innlysende at vi trenger en form for vern som flytter seg med naturen. Miljødirektoratet må handle nå, da naturen i motsetning til oss mennesker ikke kjenner byråkratiske ventetider. Samtidig er det viktig at vi fortsatt beholder de gamle fredningsmetodene.

Naturreservater er fremdeles viktig for å verne permanente naturverdier, og vi må ikke stoppe å opprette disse. Mer mobile naturverdier derimot, som hettemåke-kolonier, trenger tilsvarende mer mobilt vern, noe som ennå ikke finnes noe sted i verden.