For noen år siden hevdet den nederlandske sosiologen Wilbert van Vree at ledere bruker stadig mer tid på møter. Møter er blitt så selvsagt i vårt daglige arbeid at vi nesten ikke kan forestille oss hvordan vi skulle klart oss uten. Man kan få inntrykk av at møter er den eneste måten vi kan koordinere arbeid på slik at vi kan øke effektiviteten og produktiviteten i norske organisasjoner.

Samtidig kan vi snakke om møtemani. Dette er et uttrykk Jonas Gahr Støre brukte i forbindelse med toppmøter i internasjonal politikk for noen år siden i en artikkel i Harvard International Review. Han mente det var for mye snakk og for lite handling. Dette førte til at man faktisk oppnådde mindre enn man ellers ville gjort. Det finnes all grunn til å tro at dette også gjelder i norske organisasjoner.

Vi viser oss fram

Når produktivitetseksperter gir råd om møter så handler det først og fremst om hvordan man kan gjøre møtene bedre. Eventuelt også hvem som bør eller ikke bør delta på møtene. Dette er sikkert gode og verdifulle råd, men man bør også stille mer grunnleggende spørsmål om hvilken funksjon møter har.

Når vi deltar på møter så er det like mye for å vise omgivelsene at vi er svært viktige og uunnværlige personer. Møtet blir en symbolsk handling for å bekrefte posisjonen til møtedeltakerne. Tilsynelatende er det få ting som hever status til en leder mer enn å se vedkommende heseblesende løpe fra det ene møtet til det andre.

Det å være opptatt har blitt et bevis på at man er en viktig brikke i organisasjonens puslespill, og den mest gyldige grunnen til å være opptatt på, er å være «opptatt i møte». Dette har selvsagt ingenting med effektivitet og produktivitet å gjøre.

Vi trenger handling, ikke møter

Den svenske forskeren Nils Brunsson viste allerede for 20 år siden at det ikke nødvendigvis er en direkte sammenheng mellom det vi sier, det vi beslutter, og det vi gjør. Det betyr at selv om vi snakker en masse i møtene så er det ikke sikkert at vi beslutter noe, og selv om vi tar noen beslutninger så er det ikke sikkert at vi gjør det vi har besluttet. Møter er derfor en usikker strategi hvis vi ønsker effektivitet og produktivitet. Det vi trenger er handling.

En form for handling er å fjerne det difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) kaller «tidstyver». En tidstyv kan for eksempel være avbrytelser i arbeidet, eller noe som stjeler tid fra forvaltningen eller innbyggerne. Møter passer veldig bra inn i den beskrivelsen. Ikke minst når vi vet at møter minst tar den tid vi har til rådighet.

Det er selvsagt ikke slik at alle møter er bortkastede, men når hele dagen går med på å løpe fra ett møte til et annet, er det all grunn å stoppe litt opp. Og når tiden mellom møtene går med på enten å forberede neste møte eller oppsummere forrige, så kan vi begynne å snakke om at vi lider av møtemani.

Skal vi fjerne tidstyvene og få noe gjort i norske organisasjoner, kan vi begynne med møtene. For å bruke George Orwells ord vil jeg si at møter er effektivitet på samme måte som at frihet er slaveri og krig er fred.