Dopingavsløringene i langrennsmiljøet den siste tiden har skapt debatt. Til nå har det meste av oppmerksomheten vært rettet mot enkelthendelser, eksempelvis hvorvidt tuben til Therese Johaug var merket eller ikke. I liten grad har det vært snakket om drivkreftene som skaper dopingtilfellene – en av de mørke sidene ved toppidretten.

Et annet og beslektet problem som også har fått mye oppmerksomhet, er kostnadsoverskridelsene på idrettsanleggene som bygges i tilknytning til arrangementene. Dette ble mye belyst i tilknytning til Oslos søknad om Vinter-OL i 2022. Mange av anleggene ender opp som «hvite elefanter», det vil si med en kapasitet langt over hva arrangørbyene har bruk for i etterkant av arrangementene.  

Kjemper om publikum

Årsaken til disse to fenomenene finner vi i kampen om oppmerksomheten. Vinner man TV-seerne, åpnes døren til medieselskapenes og sponsorenes pengebinger. Her slåss idrettene med hverandre, i en kamp som har karakter av å være et nullsumspill. Klatrer noen på popularitetsstigen, skjer det på bekostning av andre. Døgnet har bare 24 timer, og selv de mest iherdige sportsentusiastene har begrenset med tid og penger å bruke på arrangementene.

I litteraturen er denne situasjonen velkjent og omtalt som «the rat-race». Man investerer mer og mer for å kunne hevde seg bedre, men fordi alle de andre gjør det samme, blir man stående på stedet hvil. Ressursbruken øker, men gevinsten uteblir.

For ikke å sakke akterut, må en være villig til å pøse på. Publikum skjemmes bort med prestasjoner som forbedres kontinuerlig. Gårsdagens bragder går raskt ut på dato.

Umenneskelige konkurranser

Virkemidlene kan være forskjellige, avhengige av idrettenes natur. I idretter hvor prestasjoner kan måles og sammenlignes, som i friidrett, skapes det et jag etter rekorder. Arrangører som kan skilte med en historie av verdensrekorder vil lettere kunne lokke til seg de beste utøverne.   

I idretter som sykkel og langrenn vil andre dimensjoner ved konkurransene være viktigere. De tre største sykkelrittene, Tour de France, Giro d’Italia og Spania rundt, varer i tre uker. Medisinske eksperter har argumentert med at menneskekroppen ikke er konstruert for å tåle tre ukers blodslit. Derfor har de foreslått å redusere lengden på rittene til to uker, uten at de har fått gjennomslag hos arrangørene.

De siste årene har langrenn kopiert denne konkurranseformen gjennom etableringen av Tour de Ski, som i fjor også ble kopiert i Canada. Fra et kommersielt synspunkt er det forståelig at FIS lar seg friste til å kopiere det mest suksessfylte fra sykkelsporten.

Øvelser som fremmer doping

Fra et medisinsk ståsted er det imidlertid betenkelig. Spesielt de første årene slet utøvere med sykdom i etterkant av Touren. I slike krevende konkurranser er også fordelene av å dope seg ekstra store. Når det konkurreres hver dag over lengre perioder, reduseres mulighetene for restitusjon.

Langrenn er en forholdsvis liten idrett i verdensmålestokk, noe begrepet «Nordic Games» jo illustrerer. Ambisjonene om økt utbredelse gjør det fristende å ty til virkemidler som indirekte kan fremme konsekvenser vi ikke liker, hvor grenser tøyes.

Når idrettene tyr til øvelser som øker fordelene av doping, møter de seg selv i døra. Litt satt på spissen, blir antidopingarbeidet og kontrollregimer en form for avlat. Den ene hånda må rydde opp etter skader som den andre hånda har skapt.

Budsjettene sprekker

I andre idretter kan kvaliteten og kapasiteten på anleggene være viktige. Tradisjonsidretten skihopp har gjennomgått en forvandling for å tiltrekke flere seere. Bakkene blir stadig utvidet. På 1970-tallet var verdensrekorden i skiflygning på rundt 150 meter, i dag hoppes det 100 meter lenger.

Mulighetene til å få tildelt mesterskap elimineres dersom bakkene er for små. Dette fikk Oslo smertelig erfare da de søkte ski-VM i 2011. FIS aksepterte ikke planene om å bruke den eksisterende bakken, noe som førte til at investeringskostnadene skjøt i været. Da søknaden ble levert i 2005, var investeringsbudsjettet på drøyt 100 millioner kroner. Sluttregninga kom på 1,9 milliarder.

Tilsvarende har vi sett innen fotballen, hvor en stor del av investeringene gjøres i forbindelse med arrangementer. TV-bildene blir best når kampene spilles på moderne anlegg med mange tilskuere. Når land og byer slåss om prestisjetunge arrangementer, er det lett for FIFA og UEFA å stille strenge krav.

Tomme stadioner står igjen

Resultatet blir ofte at det opprinnelige budsjettet sprekker – og når arrangementet er unnagjort, står de hvite elefantene igjen. Problemene med å finansiere dem etter at «sirkuset har forlatt byen» tilhører ikke FIFA og UEFA, men arrangørene.

 At disse gjerne har naive forventninger til effektene mesterskapene skal gi dem i etterkant, for eksempel i form av turisme, kan gjøre det lettere å si ja til investeringene.

Sør-Afrika, Japan, Sør-Korea, Portugal og til og med Brasil sitter alle med sine hvite elefanter. I Brasil ble det bygget stadioner i forkant av fotball-VM i 2014 med kapasitet på 40 000 tilskuere i byer hvor de beste klubbene ikke spiller i eliteserien, og hvor deres hjemmekamper trekker cirka 1000 tilskuere. Sør-Korea, Sør-Afrika og Portugal har flere stadioner som omtrent står tomme.  

Noen lyspunkt

Drivkraften bak tilfellene med doping, kostnadsoverskridelser og de hvite elefantene er slåsskampen om oppmerksomhet. Selv om disse kreftene er vanskelig å stoppe, finnes det likevel noen positive tegn.

At omkring et titalls byer de siste par årene har trukket søknadene om å avholde OL er et slikt eksempel. Det er faktisk mulig å arrangere store konkurranser uten enorme investeringer i nyanlegg. Hvis IOC tillater at OL kan avholdes over hele landet istedenfor i én by, vil det være et viktig bidrag.

Viljen til å redusere dopingen er nok til stede innen mange idretter. Samtidig må idrettslederne være modige nok til å rette blikket innover og kritisk vurdere konsekvensene av instrumentene de selv bruker for å tekkes TV-seerne.