Er Klanen en del av et religiøst ritual når de samles for å støtte Vålerenga? (Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix)
Kronikk: Religiøse fotballsupportere
«Vål’enga – du er min rellion!» synger de. Alle har sett dem. Disse ihuga supporterne som dyrker fotballen; som identifiserer seg med spillerne, er uniformerte, har sitt eget stammespråk og som samler på klubbens relikvier. Er det religion de utøver?
Det er mange sterke meninger om norsk landslagsfotball for tiden. Noen mener alt håp er ute for norsk deltagelse i neste VM. Mange identifiserer seg med sitt landslag, lidenskapelige bånd som samler nasjonen, eller splitter den, alt etter hvordan laget gjør det. Dette gjelder også på klubbnivå, der Ola Normann særlig dyrker engelsk fotball, et kjærlighetsforhold som går helt tilbake til november 1969 da engelske tippekamper ble et fast innslag på NRK. Den gangen vi hadde én fjernsynskanal, samme kulturelle bakgrunn.
Som én av mange gutter på 1970-tallet holdt jeg med Arsenal, og konverterte seinere til Manchester United. Vi dyrket disse klubbene: samlet på fotballkort, plakater, drakter og pratet seriøst om kampene og spillerne. Vi var våre helter når vi spilte fotball på løkka; Alan Hudson, Kevin Keegan og alle de andre.
Det var en magisk tid, men religiøs, neppe, i alle fall ikke det vi forbandt med kristendom eller religion. Mange av disse norske guttene på 1970-tallet er fortsatt, som voksen, tro mot laget sitt, men vil sannsynligvis ikke se på engasjementet som noe som angår gud, frelse eller troen på et liv etter døden.
Lidenskap, lojalitet og symbolkraft
Men det finnes de som seriøst mener at idrett og fotball er, eller kan være, noe religiøst. Den legendariske Liverpool-manageren Bill Shankly har engang uttalt at «Noen mennesker tror fotball er et spørsmål om liv og død. Jeg er svært skuffet over en slik holdning. Jeg kan forsikre deg om at det er mye, mye mer viktig enn som så» (egen oversettelse). Og visste du at ordet fan er avledet av ordet fanatisk, et ord som nettopp stammer fra en som var religiøst overbevist eller besatt, men som i dag brukes også om en som er tilhenger av idrettsutøvere, musikere eller andre kjendiser.
Den britiske forfatteren Nick Hornby kom i 1997 ut med biografien Tribunefeber. Her forteller han på en svært levende og morsom måte hvordan klubben Arsenal overskygget hans liv både som barn og voksen, om hvordan kampprogrammet styrte hans liv, også familielivet. Han beskriver sin livsskjebne som fullblods Arsenal-supporter, med de mange velsignelser og lidelser.
Liverpool-supporter Alan Edge har også gitt ut en biografi, Faith of our fathers, football as a religion. Her skildrer han sin oppvekst i Liverpool på 1950 og 60-tallet med lagene Liverpool og Everton. Lokalderbyet mellom the red og the blue i et typisk britisk industri-strøk med mye fattigdom og sosiale problemer, fungerte som et «drømmenes teater» for innbyggerne, ifølge Edge. Den engelske fotballkulturen, med all sin innebygde lidenskap, lojalitet og symbolkraft, mener han fungerte for mange som en erstatning for den tradisjonelle religionen. Det viser seg også i oppslutningen, poengterer han. Mange flere deltok på fotballkamper enn på kirke-gudstjeneste.
I boken gir han ulike forklaringer på en slik religiøs forståelse av fotballen, og nevner blant annet de sterke lojalitetsbåndene som eksisterer mellom supporterne, om fotballkulturens ritualer, symboler og ordninger som utgjør faste holdepunkt i en ellers flyktig tilværelse. Og han viser til de intense følelsene som supporterne deler under kampen: de euforiske gledesscenene når laget vinner eller de bundesløse lidelsene når det taper. På fagspråket kalles det gjerne transcendens eller overskridelse når du blir revet med og oppslukt av det som skjer, en fenomen som også er kjent innenfor religionene. Edge legger også til dette at mange supportere blir «født inn i» et bestemt klubbforhold, på samme måte som religiøse gjør, og at stadion og laget har hellig status.
Spørs hva du legger i ordet religion
Spør du en kristen eller en muslim vil sannsynligvis begge mene at fotball ikke er religion fordi den mangler troen på en guddom, og ikke kan gi evig liv. Og det er jo for så vidt riktig, selv om Maradona-kirken fungerer som et kirkesamfunn med egen trosbekjennelse og en gud (Maradona i opphøyd skikkelse).
Men hvis fotball ikke er religion, hvorfor er det da så mange likhetstrekk mellom fotball og religion? Og hvorfor mener noen fagfolk at fotballdyrkelse kan være religion? Forklaringen ligger i det faktum at fagfolk har ulike oppfatninger om hva religion er og kan være. Vanligvis opererer man innenfor religionsforskningen med to religionsforståelser, en substansiell og en funksjonell. Kristendom og Islam er eksempel på det første. Det vil da gjelde historiske åpenbaringsreligioner med bestemte trosforestillinger eller dogmer.
I kristendommen har vi for eksempel dogmene om troen på en suveren gud som har skapt verden og menneskene, og troen på at hans sønn har frelst oss og gitt oss evig liv.
Klanen kan bestemme hva som er hellig
Nærmer man seg derimot religion på en funksjonell måte, blir premissene for hva religion er, eller kan være, endret. Sosiologen Émil Durkheim er en som inntar en slik posisjon. Han mente at religionen var limet som bandt samfunnet og samfunnsmedlemmene sammen; når de praktiserte et felles sett med seremonier, ritualer og symboler.
Han studerte de australske aboriginene og observerte at de samlet seg rituelt om bestemte dyr, steiner og trær - særlig totemet, som de mente bebodde hellig kraft og frelse. Og de som bestemte om noe var hellig var den enkelte stamme eller klan.
Linken mellom fotball og religion er et lite forskningstema i Norge, men er en etablert forskning internasjonalt, særlig i USA der det finnes mange ulike religioner og der det religiøse ofte er nært forbundet med samtidskulturen. Vi ser samtidig også i Norge at det religiøse til tider kan være innvevd i populærkulturen. Religionsforskeren Randall Collins tolker i sin bok Interaction Ritual Chains (2004) deler av football-supporterkulturen i USA som nettopp uttrykk for en slik totemdyrkelse.
Laget og klubben fungerer som et symbolsk totem, hevder han, det supporterne symbolsk samler seg rundt, og innad i klubben dyrkes stadion, draktene og pokalene som hellige relikvier. Selve fotballkampen utgjør selve hoved-ritualet.
En erstatning for gamle guder?
De fleste er enige om at i den vestlige verden er det stadig flere som fjerner seg fra sine tradisjonelle, religiøse bånd, det vi kaller sekularisering på fagspråket. Noen blir mindre religiøse, men noen blir også religiøse på nye måter.
Og midt i denne moderne religiøse brytningstiden møter vi disse lidenskapelige fotballdyrkerne, der noen undrer seg og spør: kan også det være en form for religiøs erstatning eller religiøs nytolkning, en kvasi-religion eller ekte religion? Svaret på et slikt spørsmål vil jeg tro ligger i hva man legger i religionsbegrepet.
