Det er langt fra bruken av øks og hest i skogen til dagens robotiserte skogsmaskiner.

En skogsmaskinfører skal både være dyktig som maskinfører og ha kunnskap om naturvern og biologisk mangfold. Derfor kommer de fort i skvis mellom miljøkrav og kapitalkrefter.

Vi fikk nettopp en ny Skogmelding «Verdier i vekst. Konkurransedyktig skog- og trenæring». Dette er en viktig melding for skogbruket og skogindustrien. Men jeg savner forståelse for utfordringene de som hogger og kjører fram tømmer møter i hverdagen.

Teknologisk utvikling gjorde opp for lave priser

Fra 90-tallet og et stykke inn på 2000-tallet resulterte økt mekanisering og utvikling av ny teknologi i maskiner til en formidabel produktivitetsøkning i skogbruket. Dette har bidratt til å veie opp for fallende priser på trevirke gjennom hele etterkrigstida. 

Nå har vi kommet til et punkt hvor den teknologiske utviklingen, slik vi ser den i dag, ikke veier opp for stadig økte krav til produktivitet og lønnsomhet. Men hvor langt kan man presse marginene før ingen finner det lønnsomt å hogge trær?

I tillegg til å gjennomføre hogsten raskt og økonomisk effektivt må en skogsmaskinfører følge pålagte miljøhensyn. For å sikre et biologisk mangfold kreves kunnskap om naturen, som for eksempel å spare trær som egner seg til fuglerede eller legge til rette for døde trær som voksested for larver og innsekter.

Da er det godt å vite at hogstmaskinføreren gir uttrykk for at det beste med jobben er «å få komme så nært til naturen», slik en av dem fortalte meg en dag ved tømmerlunna. Det er viktig at også denne verdien verdsettes.

Blir bedt om å hugge mer, uten å få mer betalt

Det grønne skiftet betyr at vi skal dyrke fornybare ressurser, i stedet for å høste ikke-fornybare ressurser. Skogen er en fornybar ressurs og bidrar til bedre klima ved å fange og lagre karbon i tømmerstokken. Vi dyrker skogen ved å hogge voksne trær for deretter å plante nye trær. Det er skogsmaskinførerne som hogger trærne.  For ti år siden kom stortinget med en oppfordring til skognæringen om å øke hogsten av trær i Norge. Dette var både ut fra miljøhensyn, og fordi skogen er en ressurs for regional- og nasjonal verdiskaping. Denne oppfordringen har blitt gjentatt i år, fra landbruks- og matminister Dale.

Samtidig opplever skogbruket å bli kritisert for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til mangfoldet av planter og dyr som er helt avhengig av skogen som leveområde.

Jeg har i ulike fora hørt sterke uttalelser om at skogbruket er en miljøbremsekloss og at skogbruk som ikke følger miljøkrav er en trussel mot biologisk mangfold. Kapitalkreftene gjør at de som hogger og kjører fram tømmer i norske skoger kommer i skvis mellom det å ta miljøhensyn og krav til produktivitet og lave priser. Vi kan ikke bare påføre skogsmaskinentreprenørene merarbeid uten å betale for det.  

Viktig med riktig prising av bærekraftig tømmer

Det er skogeieren som bestemmer om han eller hun vil hogge skogen. En skogsmaskinentreprenør tilbyr hogst og framkjøring av tømmer. Skogeieren er som oftest organisert gjennom et skogeierandelslag.

Det er vanlig at skogeierandelslaget på vegne av skogeieren inngår en avtale med skogsmaskinentreprenøren om hogst. Da er det viktig at det merarbeidet som må til for å sikre et bærekraftig skogbruk blir lagt inn i prisen som skogeieren betaler for å få skogen hogd.

Skogeieren og skogeierandelslagene må passe seg for at de ikke gjentar det storbøndene gjorde med slåttekarene i sin tid. Da var det slik at en slåttekar fikk akkurat nok til å brødfø seg gjennom vinteren slik at han var klar til slåttesesongen neste år. Men dette tok en brå slutt etter hvert som mulighetene for annet arbeid økte. Dagens skogsmaskinførere er ettertraktet innen det meste av anleggsvirksomhet.

Det er en felles oppfatning at vi skal betale grønne skatter og avgifter for å bruke karbon fra ikke-fornybare ressurser. Men det koster å dyrke fram det grønne karbonet i tømmerstokken. Det er ikke riktig å la skogbruket og skogsmaskinentreprenørene ta denne regningen alene.