Som forskere er vi i økende grad etterspurt for å løse store samfunnsutfordringer, enten det gjelder fiskeriforvaltningen, frafall i skolen eller global matsikkerhet. Vi går fra å studere problemer, til å utvikle løsninger, gjerne gjennom innovasjon.

Vi skal altså ikke bare forske på viktige samfunnsaktører og institusjoner, vi skal også forske med. Dette er kjernen i det vi kaller en kunnskapsbasert forvaltning og forskningsbasert innovasjon.

Problematisk finansiering

Det er åpenbare grunner til at våre folkevalgte skal ha innflytelse over finansieringen av forskningen og hvordan Norges forskningsråd skal disponere sine midler. Vi skal utvikle kunnskap og den skal forvaltes til det beste for fellesskapet. Vårt demokratiske styresett bør legge premissene for dette.

Samtidig er det også åpenbare fallgruver ved politikernes innblanding, dersom for eksempel forskningens rolle innsnevres til å være en tjener for myndighetene, et middel til å gjennomføre regjeringens politikk.

Vi trenger et akademia som kan tale Stortinget midt imot, som kan korrigere politikerne når de er på feil kurs, eller når de er drevet av ideer og visjoner som ikke kan sies å være til samfunnets beste.

Etter de siste måneders debatt om politisk styring av forskningen, er det mange som har hevdet at forskningens iboende verdi, og forskningen som et fritt, kritisk og viktig korrektiv til samfunnets utvikling, står på spill.

• Les også: Utfordrende å være kritisk forsker i Stavanger-regionen

Gjelder også for næringslivet

På samme måte kan man argumentere for at ikke næringslivet skal styre og finansiere forskningen. Det kan være vanskelig å opprettholde et kritisk blikk mot selskaper man også mottar penger fra. Samtidig er det åpenbart rett at industriselskaper som forurenser og noen ganger forringer naturverdier, er med å betale for den kunnskapen vi trenger for å løse disse utfordringene og utvikle mindre forurensende teknologi.

Det er jo for eksempel rett og rimelig at gruveselskapene betaler for konsekvensutredninger i forbindelse med sjødeponier, eller at oljeselskapene skal være med å løse klimakrisen og gjennomføre det grønne skiftet.

Men om forskningens uavhengighet er forholdsvis lett å snakke om, så er den vanskeligere å praktisere, ikke bare i brukerstyrte prosjekter der næringslivet delfinansierer og styrer prosjekter.

De siste månedene har vi i Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) fått flere henvendelser fra samfunnsaktører som er bekymret nettopp for sammenblanding av roller mellom eksperter, industri, politikere og offentlig forvaltning. Disse henvendelsene aktualiserer forskningsetiske spørsmål om uavhengighet, åpenhet, vitenskapelig usikkerhet og føre var. Her er det mange relevante, men høyst forskjellige innfallsvinkler, noe som gir en lang rekke spørsmål, med ganske forskjellig form og farge. Jeg vil her nevne noen sentrale aspekter.

Om bukken og havresekken

Flere av sakene til behandling i NENT det siste året omhandler konsekvensutredninger og såkalte miljøovervåkingsprogram i forbindelse med gruveprosjekter. Konsekvensutredninger er en bærebjelke i kunnskapsgrunnlaget til norsk forvaltning og det meste at norsk territorium på land og i kystsonen forvaltes av kommunene gjennom plan- og bygningsloven.

Når kommunen mottar søknad om en utbygging av en viss størrelse, for eksempel et gruveprosjekt, vil krav om konsekvensutredninger slå inn. Dette er det tiltakshaver, gruveselskapet, som har ansvaret for. Det at forurenser betaler, er et viktig prinsipp i miljøforvaltningen, som også vil kunne gi industrien bedre miljøkompetanse. Men at gruveselskapet, som har sterke økonomiske interesser i saken, samtidig har ansvaret for kunnskapsgrunnlaget i planprosessen, kan vel også føre til en situasjon der bukken passer havresekken?

Dagens kunnskapsbaserte forvaltning baserer seg i stor grad på konsekvensutredninger som legges ut på anbud og der konsulenter, oppdragsforskere, og universitetsansatte opererer som tilbydere i det samme markedet, til ellers lik pris og rammebetingelser. Kan man uten videre trekke et relevant skille mellom forskning og konsulenttjenester i et slikt landskap?

• Les også: Er forskning på sjødeponier kjøpt og betalt?

Politisk styring av forskning

I alle NENT-sakene har uavhengighet stått sentralt. Uavhengighet i forskningen har også vært selve akilleshælen i den offentlige debatten om politisk styring av forskning som fulgte Listhaug, Lien, Sandberg og Isaksen sine utspill.

Mange hadde behov for å slå fast og opprettholde et skarpt skille mellom politikk og akademia. Samtidig ser vi hvordan dette skille er vanskelig å opprettholde i praksis.

I spørsmål om åpning av oljefeltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja kan man si at de politiske skillelinjene, den politiske debatten blir en debatt om kunnskapsgrunnlaget; skal vi innhente mer kunnskap eller ikke?

Partiene som er for petroleumsutvinning, vil gjennomføre en konsekvensutredning. De som er imot, vil ikke gjøre det. Hva forteller dette oss? Er det sånn at konsekvensutredningene ikke bare gir nøytral kunnskap om en verden der ute, men at de faktisk gir stemmer til en bestemt interesse eller politisk overbevisning?

Også i spørsmålet om flytting av iskanten nordover i Barentshavet og diskusjonen om sjødeponi i Førdefjorden og Repparfjorden er det vitenskapelige grunnlaget gjenstand for politisk debatt. Her følger de politiske skillelinjene aktørenes oppfatninger om den geografiske plasseringen av iskanten, og hva som er et akseptabelt nivå for partikkelspredning i fjordøkosystemer.

Grensegangen mellom politikk og ekspertkunnskap kan derfor fortone seg som en gråsone snarere enn to adskilte sfærer.

Forskning på forskning?

I sin behandling av sakene med sterke interessekonflikter har NENT valgt å legge vekt på flere forskningsetiske prinsipper. I brukerstyrte forskningsprosjekter med sterke interessemotsetninger vil åpenhet om eventuelle bindinger til politikk eller næringsliv stå sentralt. NENT har derfor etterspurt en strategi for industriens rolle i slike prosjekter.

Komiteen har også vektlagt hvordan ulike faglige perspektiver og metoder kan utfordre tette koblinger mellom makt og kunnskap i saker med sterke interessemotsetninger. Dette gjelder også håndteringen av vitenskapelig usikkerhet. Slik usikkerhet har vist seg å eskalere interessemotsetninger, fordi det gir rom for tolkning av forskningsresultater. 

Vitenskapelig usikkerhet er sånn sett ikke bare et vitenskapelig anliggende, ettersom det også skaper drakamp mellom ulike interesser, verdier og politisk ståsted. Hva har dette å si for vårt styresett; hvem skal få tolke kunnskap som ikke gir et entydig svar med to streker under?

• Les også: Det er bra at Rolness gir forskere motstand

Gjør forskerne lojale i stedet for uavhengige

Når kunnskapen får en strategisk rolle i en kunnskapsbasert forvaltning, er det en fare for at den politiske dragkampen flyttes over på den vitenskapelige arenaen. En tettere kobling mellom forskning, politikk og næringsliv kan gjøre forskerne lojale i stedet for uavhengige, til politikk og næringsliv.

Denne kritikken har vært reist mot forskningsinstituttene i mange år allerede og blir ikke mindre viktig nå som også universitetene skal innhente eksterne forskningsmidler. Det vil altså være nødvendig å opprettholde et kritisk og undersøkende blikk der samfunnsutviklingen trenger motbør.

For når den politiske og vitenskapelige dagsorden er tett sammenvevd, er det viktig at noen står på utsiden og ser hva det er vi ikke forsker på.