Jeg har gitt forskning.no litt kritikk for at man lar en gjesteblogger uten faglig kompetanse på religionsfaglige spørsmål legge premissene for nettsidens diskusjoner om temaet.

Redaktøren svarer med å slå et slag for tverrfaglighet. «Et fag kan inspirere og fornye et helt annet fag», skriver hun, og «kritikk av en faglig disiplin eller et fag fra annet faglig hold foregår hele tiden.»

Og selvsagt er det slik. Faktisk finnes det flere slike tverrfaglige samarbeidsområder mellom biologi- og religionsfagene. Ett spennende eksempel er såkalte biokulturelle religionsstudier. Et annet er de mange prosjektene innen kognitive religionsstudier. Slike møter mellom ulike fagfelt kan være svært fruktbare, og ikke minst utfordrende, for hvert av fagfeltene det gjelder.

Dette krever gjensidig respekt for hverandres fagfelt og vilje til å (av)lære. Religionsforskere med kompetanse på f.eks. kulturanalyse må forholde seg til biologiske funn uten å falle for fristelsen til å kjøre seg fast i teoretiske definisjonsspørsmål. Samtidig må biologer og nevrovitere forholde seg til religionsvitenskapenes interne diskusjoner om hva som er gode (og mindre gode) tilnærminger og definisjoner. Det er tverrfaglighet.

Men det betyr ikke at alle overskridelser av faglige grenser kan kalles «tverrfaglighet». La meg bruke redaktørens egen tekst som illustrasjon. I et av avsnittene gir hun det hun tydeligvis mener er eksempler på at kirken (her representant for «religion» som sådan) og vitenskapen (her i betydningen «naturvitenskap») har hatt noe med hverandre å gjøre:

For det første, at kirken «ikke godtok Galileis naturvitenskapelige oppdagelser», og han derfor «måtte avsverge sine funn for å unngå kristen vrede». Denne versjonen av det som hendte har sjelden vært å finne blant faghistorikere, enn så populær den er i populære medier (for en presentasjon av hva faghistorikere mener om saken, se f.eks. artikkelsamlingen Galileo Goes to Jail and Other Myths of Science and Religion). Mer enn et eksempel på et konfronterende møte mellom (natur)vitenskap og religion/teologi er historien om Galileo et eksempel på at slike forenklede konfrontasjonsmodeller er uegnet til å gi oss troverdig historisk kunnskap.

Et annet eksempel hun gir er at «både Darwin og den kristne kirken var bekymret for hvilken effekt evolusjonsteorien ville få på den kristne læren om at en gud skapte jorden på syv dager». Det stemmer at det kom noen negative reaksjoner på Darwins On the Origin of Species, men langt fra alle kom opprinnelig fra kirkelig eller teologisk hold (her hadde han faktisk mange meningsfeller, hva selve evolusjonsteorien angikk - se f.eks. David N. Livingstones Darwin’s Forgotten Defenders for en grei opprydning i denne misforståelsen).

De kritiske spørsmålene Darwin møtte gjaldt forøvrig ikke spørsmålet om skapelsesfortellinger og hvorvidt Gud skapte verden på seks (!) dager. De gjaldt først og fremst spørsmålet om hva Darwins teori om naturlig utvalg kunne få å si for grunnlaget for moral og menneskeverd (en ikke utypisk tematikk i det viktorianske England), og disse reaksjonene kom opprinnelig fra hans egne sekulære kolleger (interesserte kan se relevante poster på Dekodet.no for en leselig gjennomgang av myten om denne «seksdagerskrigen» mot «kirken»). Igjen er virkeligheten mer kompleks enn at den lar seg føye inn i en «enten/eller»-form.

Når det gjelder redaktørens tredje eksempel, at «da romfarten startet i vår tid kom spørsmålet opp om astronautene ville finne Gud, bokstavelig talt», må jeg innrømme at jeg ikke aner hva hun snakker om. Det eneste jeg kan komme på er at den russiske kosmonauten Yuri Gagarin (som selv var russisk-ortodoks) skal ha sagt at han ikke så noen gud i verdensrommet.

Dette sitatet er imidlertid omdiskutert, for å si det mildt, ikke minst fordi det ikke finnes i de offisielle transkripsjonene av kommunikasjonen med Gagarin da han var i rommet. (Én teori er visstnok at sitatet skriver seg fra en tale av Nikita Khrusjtsjov til kommunistpartiets sentralkomité angående en statlig propagandakampanje mot religion, og at det senere har blitt tilskrevet Gagarin som en del av dette. Hvem vet.)

Er det denne fjæren redaktøren gjør til fem høns (og vel så det), eller har hun noe eksempel på at spørsmålet om Gud i verdensrommet faktisk «kom opp» som del av en seriøs diskusjon mellom teologer/religionsvitere og kosmologer?

Poenget mitt er ikke å diskutere disse eksemplene i seg selv, men å vise hvordan redaktøren bruker begrepet «tverrfaglig». Jeg er historiker; redaktøren er medieviter. Hvis jeg påpeker at hennes historiske påstander om kirkens reaksjon på Darwin eller Galileo er så upresise at de kan kalles feilaktige, og at hun her videreformidler populære myter i stedet for historisk forskning, så holder det ikke å kalle det «tverrfaglig». I tverrfaglig arbeid må forskere ta andre fagfelt på større alvor enn som så. Det gjelder til og med humanistiske fagfelt.

Forskningsformidling er kjempeviktig. Jeg er enig med redaktøren i at «det blir trist om faglige diskusjoner er forbeholdt forskerne på feltet». Men jeg er uenig dersom redaktøren for alvor mener Tunstads kronikk er et eksempel på tverrfaglig arbeid.

Det kan være hun ikke egentlig mener det. Kanskje forskning.no har andre grunner enn et ideal om «tverrfaglighet» til å operere med blogg og faste gjesteskribenter som kan skape trafikk i kommentarfeltene. Hvorvidt nettavisen er tjent med å ha bidragsytere som skriver såpass fritt utenfor sitt kompetansefelt, så lenge den uttalte hensikten er å drive forskningskommunikasjon, er en annen sak.