På en familiesammenkomst, en sommer for en håndfull år siden, kom en gammel tante bort til meg. En måneds tid tidligere hadde jeg publisert en bok – Juks, om svindel i forskning. Hun ser på meg, og sier, med langsom, lys og skjelvende stemme:

– Erik, når skal du utgi en ordentlig bok, da?

Ordentlig bok, det er når du har finni på alt som står der. Godt jugi, er stor kunst. Og selvfølgelig mye mer beundringsverdig enn å skrive av virkeligheten.

Vi måtte vise at vi kunne tenke

Jeg oppdaget det tidlig.

En gang i fjern fortid – på 70-tallet, på Blindern – utviklet mine kompiser og jeg noe vi mente var det ultimate sjekketriks. Vi studerte biologi – men alle de fine damene befant seg etter vår mening i SV-kantina. Franskstudinene.

Så vi la lønsjene dit. Rusla opp fra nedre Blindern, iført våre brune cordfløyelsjakker, og – her er poenget – med en bok «tilfeldig» stikkende opp av sidelomma. Tittelen godt synlig. Camus L’Etranger kunne vært et godt valg – den er tynn, og sendte de rette signalene – særlig på originalspråket. Enda bedre, kanskje, noe av Foucault? Seksualitetens historie var å foretrekke, dersom det var fredag. 

Poenget var selvfølgelig signalene.

I min siste bok, Evolusjon, Basert på en sann historie, skriver jeg at «hjernen er det største kjønnsorganet». Ikke uten grunn. Vi mennesker er avhengige av å tenke – en som tenker godt, kan komme opp med lure løsninger på livets mange utfordringer. Et slikt menneske er ettertraktet – rett og slett fordi det øker sjansen for at ungene overlever. Så enkelt.

Så – for å få napp på damene på øvre Blindern, måtte vi vise at vi kunne tenke.

Dessverre kunne vi egentlig ikke det. Ikke på riktig måte. På den tiden var «tenke» synonymt med «å kjenne de rette kulturelle kodene». Dessverre gjelder det fremdeles – verken i 1978 eller i 2015 hadde det vært et sjakktrekk å stille med A field guide to the bugs of Bulgaria stikkende opp av jakkelomma. Camus, derimot …

Dette er merkelig – Camus skrev godt, for all del – for eksempel om fordelen ved å begå selvmord. Men hvorfor Foucaults uleseligheter – som noen riktignok oppfatter som sakprosa, men som likevel i hovedsak er jålete vås – hvorfor det er mer sexy enn ekte kunnskap om naturen rundt oss – DET er et spørsmål.

Eller, for å stille et enda dypere et: Finnes det egentlig et skille mellom natur og kultur?

Og, nok en gang: Du er altså «dannet» om du klarer å lese Foucault uten å sovne momentant. Men hvis flyet du sitter i, nødlander på vei over Grønland – hvilken bok vil du helst ha stikkende opp av jakkelomma – Galskapens historie eller How to built an igloo with your bare hands – med appendikset Snarer og feller du selv kan lage?

På liknende vis: Hva slags kunnskap er viktig for vår overlevelse inn i fremtiden? Kultiverte og distingverte diskurser – eller studier av klimakriser og tap av biologisk mangfold?

Det er her min jubel om Nobelprisen kommer inn.

Både kultur og natur

Vi kan strekke oss så langt som å si at mennesket er både kultur og natur. Og at det er umulig å skille de to. 

Hvorfor er for eksempel tomteprisene i Holmenkollåsen høyere enn på Tøyen – i Oslo? Ok – man kan svare «naboene» – men hvorfor er naboene i åsen «finere» – hvorfor trekker rikfolk opp i åsen?

Det er bare å kikke ut av vinduet.

Jeg erfarte det sterkt for en tjue års tid siden: jeg var på biltur i Spania med sønnen min – vi oppsøkte en steinalderbosetning, flere titusen år gammel, så på hulemaleriene og satte oss etterpå ned utenfor huleåpningen. Det føltes trygt og riktig: Det var en høy, beskyttende steinvegg bak oss, med et overheng – og foran oss – hundre meter nede, lå slettene. Hadde jeg sittet der, la oss si for 30 000 år siden, kunne jeg sett utover et endeløst hav av beitende byttedyr. Jeg hadde sett farlige rovdyr – og kanskje truende mennesker. Potensielle farer.

Det er derfor vi liker utsikten – vi er biologisk avhengige av den. Utsikt gir trygghet.

Det er også derfor vi klipper plenen, trimmer hekken – og anlegger hagedammer. Klipper vi plenen, ser vi slangene. Trimmer vi hekken, kan ikke leopardene gjemme seg der. Og vann er det alltid godt å ha i nærheten.

Dette «naturkulturelle» finner vi igjen mange steder: Pasienter på rekonvalesens blir fortere friske, dersom de har tilgang til et vindu med utsikt. Innsatte i fengsel blir mindre aggressive, dersom de har utsikt fra cella. Og så videre. Vi er avhengige av natur.

Da kulturen ble født

Og hvor kom egentlig denne såkalte kulturen fra? Ikke fra et iboende behov for å synge opera og deklamere dikt – men fra mat og sex – som kan ha gitt oss en iboende trang til å synge opera etterpå…

Det eldste bål vi kjenner til, er 1 million år gammelt, og ble tent i Sør Afrika. Det ble ikke tent fordi folk frøys – det var et behagelig klima der på denne tiden. Det fantes imidlertid mennesker i Europa også på denne tiden – og de frøys ballene av seg. Likevel ventet de 500 000 år med å oppfinne bålet.

Bålet ble tent for å lage mat.

Når vi steker maten, dobler vi den næring vi får ut av den, og vi får den i oss i rekordfart. En sjimpanse som eter råkost – og det er det sjimpanser gjør – må for det første ete dobbelt så mye mat per kilo kroppsvekt, og bruker i tillegg halve dagen på å tygge. Vi mennesker, takket være bålet og stekingen – har redusert tyggetiden dramatisk – hvilket har gitt oss muligheten til å prate litt – etter måltidet.

Så da satt de der, da, våre fjerne forfedre og ditto mødre – i hulen sin, rundt bålet, og tygginga var pinlig raskt unnagjort. Det ble stille. Det var mørkt ute – ingen kino, ingen gatelys – så hva gjorde de? Ok, noen gjorde nok «det» - gikk rett på sak. Mens andre ble sittende der og se seg rundt, og tenkte: Hu dama der borte er faktisk ikke så ille – egentlig nokså søt. Kanskje jeg skulle snakke med henne?

Den første sjekkereplikk må i så fall ha vært noe i retning av «Er du ofte her i hulen – søta?»

Deretter begynte vi å konkurrere i spissformuleringer – og kulturen var født. Kanskje noen til og med begynte å synge opera?

Omtrent sånn.

Tonedøv Darwin?

Og så er vi tilbake til sakprosa mot skjønnlitteratur – «ordentlige bøker».

Jøssogbevares, det er allment akseptert at mange av historiens viktigere bøker er skrevet innen sjangeren sakprosa. Artenes opprinnelse, for eksempel, eller Principa. Og for all del, Newton og Darwin hylles.

På den annen side: I 1997 skrev Thomas Hylland Eriksen en bok om Darwin. Om boka var både liten og tynn, klarte forfatteren å presse inn en serie karakteristikker av «den tonedøve Darwin» som «en enkel sjel og en estetisk autist.» Tidenes største vitenskapsmann ville antagelig også ha måttet ty til Camus-trikset, om han hadde forvillet seg opp i SV-kantina?