I sin utmerkede bok Kuskusen har fire fingre forteller biologen Tim Flannery om en for ham sjokkerende opplevelse i jungelen i Ny Guinea: Hans innfødte venner skulle lage mat, fanget en fugl, la den – fremdeles levende – i ei kjele og satte den over flammene. Flannery hørte det stakkars dyret kjempe under grytelokket. En av hans venner må ha sett reaksjonen, og sa: Slapp av, den dør snart.

Brutalitet mot dyr er som regel ikke drevet av hat – med noen åpenbare unntak – men snarere av likegyldighet.

Lykken, eller i det minste meningen med livet, skal være å spre sine gener. Studerer du meitemark, måker eller mennesker, finner du – på det rent evolusjonære plan – kun ett mål på suksess: Overlevelse – eller ikke.

Det spiller ingen rolle om du er en fargerik sangfugl i fri flukt over himmelhvelvet, eller om du lever som en slimete mark i rumpa på et vortesvin – det eneste som teller, er at du sender genene videre.

Dermed har vi for så vidt et mål … på noe.

Skapninger med suksess

Det er vanskelig å vite hvor mange ulver det fantes i verden, da mennesket temmet den for pluss minus 30 000 år siden. Det vi vet, er at et litt vaklevorent estimat av dagens ulvebestand kan havne på et tall rundt 200 000 dyr – mens et tilsvarende tall for antallet hunder havner i overkant av 525 millioner.

Hunden er med andre ord en vellykket art.

Sauen oppsto en del år etter hunden, som en temmet versjon av europeisk villsau – muflon. Antallet sauer i verden har nå passert en milliard, mens muflonen regnes som sårbar.

Antall kyr i verden? Usikkert, men opp mot halvannen milliard.

Antall høns i verden? I gjennomsnitt spiste vi 9 milliarder kyllinger årlig på 1900-tallet, så tallet er nok godt over dette.

Husdyr kan dermed, med evolusjonære briller, betraktes som suksessrike skapninger.

Jeg skal nå ta skrittet fra det objektivt vitenskapsteoretiske, og over i følelsene.

Er kua bare mat?

Kua, storfeet er et dyr omtrent på størrelse med, eller større enn en oryxantilope. Sjansene for at NRF-kua Dagros har en av sine etterkommere traskende rundt på plenen om tusen, titusen eller hundretusen år – vil jeg tro er noen hundre tusen ganger høyere enn at oryxen Ottar har det samme.

Slik sett, burde Dagros kjenne en strøm av glede – hun er en suksess.

Og vi mennesker burde ikke føle noe ubehag, ikke ha snev av dårlig samvittighet – vi hjelper tross alt en art til å overleve. Vi har gjort suksesshistorier ut av dyr som ellers knapt ville ha overlevd. Og det er det som teller, ikke sant? Å sende genene videre?

Men svever Dagros på en sky av lykke?

Noen vil svare at det er uvesentlig – kua er mat, for potensielt sultende mennesker. Og mennesker er viktigere enn kuer. Jeg skal prøve å vise at dette er feil tenkt. Det er både mulig og nødvendig å produsere kjøtt og melk, og samtidig oppføre seg anstendig.

Lidelse

Ei ku – ikke alle kuer – men ei gjennomsnittlig ku i det industrialiserte landbruk – lever et noe stusselig liv.

Ei ku er, som en oryxantilope, et avansert dyr, klokt og med utviklede sanser, drifter og behov. Ikke bare er den i stand til å føle smerte, den er også i stand til å lide, mentalt. Kyr er for eksempel sosiale, de er avhengige av samvær med hverandre.

Ei ku som isoleres, vil ikke formere seg.  Kalven som fødes, er avhengig av samvær med andre kalver. Den må leke. Og den har et enda sterkere behov for å være sammen med mora si – som den i naturen ville vært avhengig av for å overleve.

Hva skjer hvis vi isolerer en kalv etter fødselen, setter den i en bås for seg selv, med alt den trenger av mat, vann og medisiner – og lar den stå der hele livet?

Sett fra vårt ståsted, har kalven alt den trenger – mat, vann og så videre. Sett fra kalvens ståsted, befinner den seg i helvete. Den har, som sagt, er sterkt behov for samvær med mor og andre kalver – den har det, kort og blatant – forferdelig. Den lider, hele livet.

Hvis du synes historien om Dagros er grotesk – send et par tanker i retning av ei burhøne eller en mink i en pelsdyrfarm.

Følelser

Jeg sa for noen linjer siden jeg forlot det objektive til fordel for det følelsesladde.

Gjør det argumentet mitt dårligere, kan det avvises, fordi det er basert på følelser? Ikke overraskende, mener jeg svaret er Nei!

Dette har å gjøre med to ting, selvsagt. Det ene er dyrenes lidelse – jævlig nok å tenke på, i seg selv.

Det andre er oss. Vi, som mennesker. Og det har selvfølgelig også noe med dyrs velferd å gjøre – for måten vi behandler andre på, ikke bare sier noe om oss – men gjør noe med oss, også.

Noen av oss utviser noe som likner medfødt kjærlighet og omsorg for dyr. Andre spikrer katter til telefonstolper.

I hvilken grad vi brutaliserer og tingliggjør vårt forhold til andre arter, avgjør i hvilken grad vi vil være i stand til å ta vare på resten av naturen i fremtiden. Og dette, igjen, er som kjent avgjørende for hvorvidt vi mennesker i fremtiden vil kunne kalles suksessrike – eller om vi dør ut.

Naturen er biologisk bank

Husdyrdebatten er med andre ord den domestiserte siden av naturvernet. Noen av oss har forstått at vi er avhengige av naturens mangfold for å overleve inn i fremtiden. Noen ser regnskogen som penger på rot – og hogger ned det de føler de har behov for, raserer den for kortsiktig profitt. Eller norsk urskog – fremdeles for kortsiktig profitt. Eller utrydder ulv, fisker havet tomt, bygger veier gjennom edelløvskog, drenerer våtmarker, hogger hule trær – det er bare å velge – for kortsiktig profitt.

Andre ser naturen som en biologisk bank – mangfoldet som skal holde liv i kloden i millioner av år inn i fremtiden.

Natursyn kan læres.

Hvis vi ser husdyr som ting, redskaper, kapital – noe vi kan gjøre hva vi vil med, også plage og mishandle, fordi de dypest sett er penger – da legger vi premissene for det samme natursyn som tillater oss å drepe regnskogene – og på lang sikt, oss selv.

Og, bare så poenget sitter: Det er mulig å produsere melk og kjøtt, og samtidig oppføre seg anstendig.