Det er gode grunner til at mennesker i vår del av verden i dag ikke lenger spør om religion kan gi svar på naturvitenskapelige problemer. Det vil jo gjøre religion til leverandør av forklaringer som står i konkurranse med dem vi har i slik vitenskap.

Men kan religion forklare sosiale fenomener? Svaret på det spørsmålet er mer komplisert. Vi ser imidlertid at de stadig henvises til religion som en størrelse som så å si i seg selv kan forklare menneskers handlinger eller bestemte fenomener.

Ta påstander som at «Religion fører til undertrykkelse», «Islam leder til vold eller terrorisme» eller at «Kristendommen forlanger blind lydighet.» Slike utsagn, som peker religion generelt, eller på en spesiell religion, som en forklaring på hva som skjer i samfunn og mellom mennesker, er det ikke vanskelig å finne eksempler på. Per Sandberg skriver i Dagbladet at «Bestialitetens natur katalyseres av religiøs ideologi.»

Sandberg fremstiller i artikkelen religion, uten videre kvalifisering, som om den setter til side menneskers empatiske og rasjonelle evner. Einar Gelius gikk i sin støtte til Hege Storhaug i vinter så langt at han kunne si at «Det som nå skjer over hele Europa er en kulturkamp. En kamp mellom vårt åpne, humanistiske og demokratiske samfunn – og religionen islam som dessverre er på kollisjonskurs med mange av disse verdiene.»

Helge Lurås antyder at det vi nå har i Vesten ikke egentlig er religion, men en utvannet og liberal versjon som ikke tar religion alvorlig, og at «De som tror på gud, frykter også gud. Derav kommer også noe av motivasjonen til å gjøre ekstreme handlinger på vegne av gud. Mange av dagens terrorister tror rent faktisk at de vil få en belønning for det de gjør.»

Religion er så mange ting

En slik tilnærming til religion reiser flere problemer. Ikke bare at påstandene sier noe om den religionen det gjelder som er altfor generelt og uspesifisert, og at de derfor lett kan møtes med eksempler på det motsatte. Religion er av betydning for å forstå både Osama bin Laden og Mor Teresa, men ikke alle muslimer blir som bin Laden, og ikke alle kristne må bli eller blir som Mor Teresa.

De blir jo ikke dårligere muslimer eller kristne av den grunn. En slik tilnærming skjuler at religion er så mangt, og den er ikke bare hva folk tror, har i hodet eller hvordan de oppfatter virkeligheten, eller innebærer at mennesker blindt lar seg diktere av gamle autoritative tekster.

Religion er også hverdagsskikker, måter å leve sammen på, orientere seg i virkeligheten på, forhandle mellom fortid og tradisjon på den ene siden, og nåtid og aktuelle utfordringer på den andre siden.

Religion må ses i lys av andre variabler

Det grunnleggende problemet i mye av debatten om religion er likevel er annet: At religion som kategori i stor grad synes å forstås som en uavhengig forklaringsvariabel. Med det mener jeg at religion forstås som det som forklarer, og at måten religionen selv fungerer eller fremtrer på, ikke selv kaller på forklaring og nyansering. Vi kan utdype dette poenget litt:

I boken Faith as an Option av den tyske sosiologen Hans Joas tar han utgangspunkt i påstanden om at det er en sammenheng mellom religion og vold. Joas peker imidlertid på at slike påstander overser at religion alltid finnes i bestemte kontekster og sammenhenger, og at det er mennesker som praktiserer den. Ingen religion er derfor mulig å bestemme i seg selv, som det jeg ovenfor kalte en uavhengig variabel.

Hvordan mennesker bruker religion, er avhengig av hvem de er, og hvordan de lever og tror. Det er ikke religionen alene som bestemmer hvem de er, og hvordan de lever og tror, det er også avhengig av en rekke andre faktorer, inklusive hva slags forståelse de for eksempel har av vitenskap.

Forskere som for eksempel ser på sammenhengen mellom religion og terrorisme, vet dette. De kan finne psykologiske, sosiale og kulturelle årsaker til terrorismen, og vise at den blant annet er knyttet til undertrykkelse og manglende kontroll over egen situasjon. I en slik sammenheng blir religionen av underordnet betydning, men ikke uten betydning – dens form og innhold bestemmes av disse faktorene.

Bedre kritikk med flere variabler

Når mennesker derfor vil kritisere, eller forsvare, religion i seg selv, for eksempel med henvisning til hva som står i hellige skrifter, overser de fort at slike skrifter hele tiden er gjenstand for forhandling i en gitt kontekst om hvordan de skal brukes.

Alle religiøse tradisjoner forhandler over hvordan praksiser og bestemte former for tekstbruk skal foregå – hva som skal føres videre og hva som skal legges bak. Det er ikke skriftene alene som bestemmer en religion, men måten mennesker tar beslutninger om bruk av disse for å komme til rette med sine utfordringer, sin kontekst og sin situasjon. Både forsvar for religion, og religionskritikk, bør derfor ha et fokus på hva som er begrunnelsen for de ulike avgjørelsene i en slik prosess, og hva som fører til dem.

Det vil gi en dypere forståelse av forholdet mellom religion og samfunn.

Religion alene forklarer ingenting, men forenkler og fortegner

Konklusjonen på dette er: La oss holde fast ved at religion i seg selv ikke forklarer noen ting. Skal vi forstå hva religion gjør med mennesker, og mennesker med religion, må vi også kjenne deres historie og konkrete livsvilkår. 

Da kan vi forstå hvordan de bruker religion. Noe annet vil lede til det man nå kaller religionisme - antakelsen om at bare jeg vet hvilken religion du har, vet jeg hva du tror, hvem du er, og hva du vil gjøre. I en kristen kultursammenheng som preges av mangfold er dette en selvfølge når vi kaller en person kristen. Det vet vi at folk er på så mange måter. Men det gjelder like mye mennesker med andre religioner.

Å snakke om religionskonflikt og hva religioner gjør uten å være spesifikk om hvem menneskene som har religionen er, og under hvilke forhold de lever, er uforsvarlig forenklende. Det kan i seg selv drive frem både mer konflikt og mer religionisme – fordi det tar verken mennesker eller konkret religion på alvor.