Det er påfallende at enkelte arbeidsgiverorganisasjoner, som Spekter og NHO, så ensidig knytter debatten om behovet for masterutdanninger opp mot helse-, samfunns- og humaniorafagene. Hvorfor har de ikke den samme kritiske innstillingen når det gjelder behovet for masterutdanninger i de naturvitenskapelige fagene? Sistnevnte  er i betydelig overtall når det gjelder utdannelse på masternivå.

Forskning.no skriver om Mastergradene ingen trenger, hvor det blant annet blir hevded at arbeidsgiverne ikke trenger personal med mastergrader i helse- og sosialfag. Det er merkelig at mange synes det er helt greit å utdanne ingeniører, arkitekter og nå sist også lærere med høyere utdanning, men når det kommer til sykepleiere og andre helse- og sosialfagarbeidere blir det fremholdt som noe negativt og unødvendig.

Hva sier det om statusen til disse tjenestene, og hvilke signaler gir det til de som arbeider der eller kanskje vurderer en yrkeskarriere i den retningen? Hvordan skal det bli mulig å rekruttere ungdom til helse- og sosialfaglige yrker i fremtiden hvis det fremstilles som negativt å ta høyere utdanning?

Og hvordan skal vi få den ønskede kvaliteten på yrkesutøvelsen og den nødvendige omstilling som morgendagens utfordringer i helse- og omsorgssektoren krever, uten å satse på kompetanse - også på høyere nivå?

En driver for fornyelse og innovasjon

Samfunnet er i stadig utvikling og vi trenger også utvikling og omstilling i norsk helsevesen. Høyere utdanning er med og driver utviklingen fremover.

Lenge trodde man at det var forskning som var hovednøkkelen til innovasjon og fornyelse, og at det bare handlet om at banebrytende forskningsresultater måtte «sildre ned» i systemet til utdanningene og praksis. I dag vet vi at utdanning er en vel så sterk driver for fornyelse og innovasjon som forskning. 

Pleie og omsorg krever stadig mer

De fleste som tar en mastergrad innenfor helse- og omsorgsektoren går tilbake til sitt opprinnelige yrke etter endt utdanning, men med betydelig mer kunnskap. Å pleie og gi god omsorg krever stadig mer. Pasienter, beboere og brukere lever i dag lenger med mange, komplekse og interagerende tilstander og behandlinger. Den teknologiske utviklingen skaper stadig nye muligheter.

Det forskes heldigvis også mer enn noen gang for å finne bedre måter å utøve pleie og omsorg på. Det hadde verken blitt sansehager eller demenslandsbyer om ingen hadde ønsket å forbedre tilbudet til personer med  demens. Det å snakke om at man ikke får brukt høyere kunnskap innenfor disse fagene er derfor nokså meningsløst.

Da handler det kanskje om at arbeidsgiver ikke greier å nyttiggjøre seg kompetansen. Vi trenger helse- og sosialfaglig personale  som kan studere, vurdere og bruke  resultater fra forskning i utøvelsen av sitt yrke. Slik kan vi stadig forbedre  helse- og omsorgstjenestene.

Pasientens helsetjeneste?

Hvem har definisjonsmakten på hva pasienter og brukere er i behov av i norske sykehus, sykehjem, hjemmetjenester og andre institusjoner og tiltak? Det er i alle fall langt fra pasientene og brukerne selv, og i liten grad deres pårørende, selv om helseministeren snakker om å sette pasienten i sentrum og det er bred enighet i samfunnet om viktigheten av å forvalte humankapital godt.

I tidligere tider var pasientene underlagt et strengt regime med lite medbestemmelse. I dag møter helsepersonell pasienter og pårørende som vet mye om sykdom og lidelser, og som har høye forventninger til de som tilbyr helsetjenester. Pasienter skal gis mulighet til medbestemmelse når det gjelder eget behandlingsopplegg.

For å få dette til kreves det at man kontinuerlig oppdaterer seg på ny kunnskap, slik at man er i stand til å vurdere og gi informasjon om hvilke behandlingsopplegg som til enhver tid er best.

Hvem har egentlig mastersyke?

Hvem har egentlig mastersyke og hva er problemet? Er det kostnader det til slutt handler om og rettigheter og muligheter til videre utdanning og kvalifisering? Det er ingen hemmelighet at det er store forskjeller på støtten en får til videre kvalifisering mellom ulike fag- og yrkesområder, og til uttellingen en slik investering evt. også gir den enkelte.

Er det feil å bruke noen helsekroner på å videreutdanne sykepleiere og andre helsefagarbeidere? Er det vanskelig å anerkjenne høyere utdanning hos de som skal ivareta syke og trengende, fordi man tenker at hvem som helst kan gjøre dette?

Tjenester aldri bedre enn kompetansen vi har

Diakonhjemmet tilbyr tjenester innenfor utdanning, helse og omsorg. Vi har i en årrekke satset på helstetjenester til eldre, både gjennom kompetanseheving, utdanningstilbud og utvikling av de kliniske tjenestene. Dette har vi gjort motivert av en overbevisning om at våre tjenester aldri blir bedre enn den kompetansen vi og våre medarbeidere har.

For oss er det grunnleggende at høyere utdanning skal få oss og våre medarbeidere og studenter til å kunne yte stadig bedre helse- og omsorgstjenester. Det handler om å være i stand til å sette pasienten i sentrum.

For å kunne møte samfunnets behov trenger vi derfor at enda flere tar høyere utdanning, enten det er for å arbeide innenfor  kommunale helse- og omsorgstjenester eller spesialisthelsetjenester. Utfordringene knyttet  til at vi blir stadig eldre og har mer komplekse sykdomsbilder og livsutfordringer gjør at det også stadig kreves mer kunnskap og kompetanse. En kunnskap som er like viktig innenfor denne sektoren som innenfor industrien.