På Internett produserer og deler vi informasjon om våre liv som aldri før. Den teknologiske utviklingen gir forskere tilgang til nye arenaer og nye data. Med disse mulighetene kommer også nye utfordringer. Må man be om lov fra ti tusen twitterbrukere før man kan forske på dem? Er sorgreaksjoner som deles på en blogg å anse som privat informasjon? Og hva slags risiko må man være på vakt mot selv om man som forsker aldri er i direkte kontakt med dem man forsker på?

Dette er viktige etiske spørsmål i internettforskning, et relativt nytt felt i hurtig utvikling. Svarene på hva som er rett ferdsel er noen ganger gjenstand for reell usikkerhet og uenighet. I disse dager utgir De nasjonale forskningsetiske komiteene en bok om sentrale utfordringer som reises ved Internettforskning.

Frivillig og informert samtykke?

Når er et frivillig og informert samtykke påkrevd fra forskningsdeltakere hvis man benytter Internett som datakilde? Frivillig og informert samtykke er et sentralt forskningsetisk prinsipp, og handler blant annet om at de man ønsker å inkludere som forskningsdeltakere, skal informeres om forskningen og gi samtykke før forskningen settes igang.

Avsløringene rundt Facebook-forskning i fjor sommer viste at hundretusener av Facebook-brukere var blitt forsket på uten at de visste det. Brukerne hadde samtykket i den snevre forstand at de hadde akseptert Facebooks brukerpolicy, men var ikke blitt informert om det konkrete prosjektet eller samtykket til å delta i det.

Det finnes unntak fra kravet om informert samtykke. Der informasjonen er gjort åpent tilgjengelig av personene informasjonen angår, gjennom for eksempel en twittermelding de har lagt ut, og gjelder ikke-privat informasjon, kan forskningen utføres forsvarlig uten samtykke. Det gjelder særlig dersom forskeren tar hensyn til dem det gjelder på andre måter.

Men der forskeren får tilgang til privat og sensitiv informasjon, vil kravet om fritt og informert samtykke som hovedregel gjøre seg gjeldende.    

• Les også: Facebook-forskning i det skjulte

Et utvidet begrep om privatliv

Hva er så privat, og hva er offentlig? Med Internett og sosiale medier er dette skillet utflytende. I boken påpeker Charles Ess hvordan vi i dag kan se konturene av et komplekst og utvidet begrep om privatliv. Hva som forstås som privat kan endres fra en kontekst til en annen, og er dessuten gjenstand for stadige forhandlinger der de som er i våre nære relasjoner inngår.

Det som skrives og deles på en blogg på Internett er åpent tilgjengelig for alle, teknisk sett. Men det betyr ikke nødvendigvis at forfatteren av bloggen anser at det som står der er offentlig eller ønsker at innholdet skal utgjøre et forskningsmateriale.

Slike forhold kan gi opphav til et mer komplisert forskeransvar, der forskeren må inngå i en dialog med dem som gjøres til gjenstand for forskning om hva som er å anse som privat og hva som skal regnes som offentlig.

• Les også. Personvern kan ramme forskningen

Risiko for re-identifisering

Det blir også reist nye spørsmål i forbindelse med risiko for skade for forskningsdeltakere eller grupper. Hvilke konsekvenser kan forskning på Internett ha for forskningsdeltakerne og andre berørte?

Marika Luders skriver om risiko for re-identifisering når man bruker data fra Internett, og mer bestemt fra en bedrifts intranettsider. I et prosjekt hun viser til, kunne det ha store følger for deltakerne dersom informasjonen de delte om holdninger til egen arbeidsplass kunne knyttes til dem.

En risiko som forskerne alltid må vurdere, er sjansen for at tilsynelatende anonymisert informasjon likevel kan spores tilbake til enkeltindivider. For å sikre reell anonymisering og minimere risiko for negative konsekvenser for deltakerne, valgte forskerne i dette prosjektet å utelate innhold deltakerne hadde lagt ut på Intranettet.  

Internettforskning foregår i et felt med komplekse interaksjoner mellom endringer i forskeres tilnærminger, i våre nettvaner og i teknologiske utviklinger. Å sikre reelt samtykke på nye internettarenaer kan by på etiske utfordringer, samtidig som våre intuisjoner iblant testes når det gjelder hvilke situasjoner som påkaller et krav om samtykke.

Hensynet til privatlivet kan kreve nytenkning fra forskerens side, samtidig som den nye teknologien kan bidra til å endre vår forståelse av privatlivet. I en slik situasjon er det avgjørende med etisk refleksjon både forskere imellom og mellom forskere og andre grupper—ikke minst de man forsker på.