Norske hvalfangere driver fangst av kun én hvalart; vågehval. I likhet med alle andre arter kan vågehvalen deles inn i flere (del)bestander.

Det har lenge vært kjent at det finnes en nordlig (vanlig) og en sørlig (antarktisk) variant av denne hvalarten. Det har også vært antatt at det fantes flere delbestander av den vanlige vågehvalen.

Derfor har Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) delt den norske hvalfangsten inn i fem geografiske områder: Nordsjøen, Jan Mayen-området, et område som dekker det østlige Norskehavet/den vestlige delen av Barentshavet og Svalbard-området. 

Nå har vi imidlertid funnet ut at vågehvalen i nord ikke er delt inn i flere delbestander. Det har vi gjort ved hjelp av genetiske analyser.

All vågeval i ett register

Havforskningsinstituttet har et register som inneholder informasjon om genetikken (DNA) til hver enkelt vågehval som er tatt i den norske hvalfangsten.

Registeret ble opprettet for å hindre ulovlig fangst. Kontrollsystemet innebærer at det tas en bit av kjøttet og hver vevsprøve gjennomgår en standardisert genetisk analyse.

Slik får hver enkelt hval sin egen DNA-profil. Den blir lagt inn i registeret sammen med annen relevant informasjon. Registeret er åpent. Alle som kjøper hvalkjøtt kan teste det mot data fra registeret.

Innsamlingen startet i 1997, og registeret inneholder DNA-profiler fra rundt 9000 vågehval.

Praktiske utfordringer med fem områder

Dersom delbestander skilles fra hverandre tilstrekkelig lenge, geografisk eller på annen måte, kan de utvikle seg til å bli genetisk forskjellige. Nå har vi mange nok genetiske prøver i registeret til å kunne fastslå om det virkelig finnes flere delbestander av vågehval der nordmenn driver fangst.

I mangel av tilstrekkelig kunnskap om vågehvalbestandens struktur i norske farvann, delte IWC på 1990-tallet vågehvalfangsten inn i fem geografiske underområder. Områdene ble opprettet ut fra et ønske om å spre fangsten geografisk etter føre-var-prinsippet.

Skulle det eksistere ulike delbestander, ville oppdelingen fordele fangsttrykket og langt på vei nøytralisere eventuelle negative virkninger som kan oppstå om en beskatter bestandene skjevt uten å vite det. Det er ingen hemmelighet at denne inndelingen i underområder har representert praktiske utfordringer for de norske hvalfangerne.

Nylig presenterte vi resultater fra analyser av nærmere 3000 vågehval, alle fanget i disse fem områdene i 2004 og i årene 2007–2011 – fra Nordsjøen i sør til Svalbard i nord. Alle data er hentet fra DNA-registeret, og det er første gang at en slik analyse har omfattet så mange individer.

Konklusjonen er at det ikke finnes noen påviselige forskjeller mellom hval fra de ulike områdene. Dette tyder på at all vågehval tatt i norsk fangst tilhører én og samme bestand, og at oppdelingen i underområder derfor ikke har noen mening i genetisk forstand.

Ingen vet hvor de parer seg

Fremdeles er mange detaljer rundt vågehvalens vandringsmønster lite kjent. Om vinteren oppholder den seg i ukjente områder på lave breddegrader, muligens helt ned mot ekvator, der vi har antatt at de kalver og parer seg. Derfra vandrer den til høyere breddegrader hvor den oppholder seg vår, sommer og høst. Der finner vågehvalen godt med mat og bygger opp fettlageret.

Vi har rimelig god kunnskap om vågehvalens utbredelse, adferd og biologi når den oppholder seg på fangstfeltene, men vi vet sørgelig lite om hvor den er og hva den foretar seg under vinterens ”sydentur”.

Det har for eksempel aldri lyktes oss å påvise noen veldefinerte parrings- og/eller kalvingsområder. Funn hos kjønnsmodne hunner tatt i den norske fangsten kan imidlertid tyde på at parringer og fødsler skjer over en ganske lang periode gjennom en årssyklus.

Muligens er det slik at det ikke finnes veldefinerte og velavgrensede yngleområder, men at hanner og hunner som treffes til ”rett tid” bare lar det stå til der og da.

Amorøse møter mellom nord og sør

Genetiske studier av hval har også gitt skikkelige overraskelser. I 2007 dukket det opp en vågehval med et DNA-mønster som avvek betydelig fra det vi anså som normalt.

Våre japanske forskningskolleger har i mange år samlet prøver fra vågehval i Antarktis. Dermed kunne vi sammenligne DNA-profiler fra hval i nord og sør, og konklusjonen ble at hvalen fra 2007 virkelig var en hybrid som har en antarktisk vågehval til mor, mens faren er en vanlig vågehval, enten fra Nord-Atlanteren eller fra den sørlige halvkula.

Noen år tidligere, i 1996, ble det tatt en vågehvalhunn i den norske fangsten hvor brystfinnene manglet karakteristiske hvite bånd. Hvalen hadde gråfargede brystfinner og lignet således mer på sin antarktiske slektning. Hvalens DNA-profil kunne etableres fordi det var tatt en vevsprøve, og denne levnet ingen tvil om at dette var en ren antarktisk vågehval. Første observasjon av antarktisk vågehval på den nordlige halvkule var dermed et faktum.

I 2010 dukket det igjen opp en vågehval i registeret med avvikende DNA-mønster. Denne gangen en drektig hunnhval. De genetiske analysene viste at denne hvalen måtte være resultat av et amorøst møte mellom en antarktisk vågehvalhann og en vanlig vågehvalhunn fra Nord-Atlanteren. Analyser av fosteret, også en hunn, viste at hybridmoren var blitt drektig etter parring med en vanlig vågehvalhann fra Nord-Atlanteren.

Trekkes mot mat

Resultatene fra DNA-registeret viser at det finnes et potensial for hybridisering mellom vanlig og antarktisk vågehval. Med mindre frekvensen av møter mellom de to artene skulle endre seg betydelig, er det liten grunn til å tro at skillelinjene mellom de to artene vil bli utfordret.

At hval kan svømme store distanser er kjent, men alle tidligere observasjoner har indikert at de ikke har vandret stort lenger enn mot ekvator, gjerne om vinteren, før de har vendt nesen mot matfatene på høye breddegrader igjen.

Vi vet ikke noe sikkert om årsakene til disse nye funnene, men det er nærliggende å spekulere i at endringer i ernæringsforhold kan være drivkraften bak slike ekstremvandringer. Kanskje hadde vi sørlige gjester på besøk i nord også før etableringen av DNA registeret i 1997?