Den hittil siste av rapportene (AR5)  fra FNs klimapanel bekrefter ikke uventet hovedfunnene fra tidligere rapporter og peker på ugjenkallelige menneskeskapte klimaendringer.

Av de endringene som FNs klimapanel fester minst tillitt til finner vi koblingen mellom klima og flommer, eller rettere sagt: hvordan antatte endringer i klima kommer til å påvirke hyppigheten og størrelsen på fremtidige flommer.

I klimapanelsjargong faller denne koblingen inn under kategorien ”lav til medium sikkerhet”. Det til tross for at et relativt sikkert funn i den samme rapportene er at det kommer til å falle mer nedbør på den nordlige halvkule, i størrelsesorden 20–30 prosent.

Dette er urovekkende nyheter for Norge, hvor flommer desidert er blant de mest ødeleggende og kostbare former for naturkatastrofer. De politiske ringvirkningene kan fort, som antydningsvis i England, bli store. 

Dyrt vann

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har nylig presentert et nasjonalt risikobilde for 2012. I denne rapporten er ordet ’flom’ nevnt 50 ganger, og ikke uten grunn.

Flommen i 2011 kostet samfunnet om lag 800 millioner kroner, hvilket er den mest kostbare og ødeleggende naturhendelsen etter flommen i 1995 som ble kalt Vesleofsen.

Til sammenligning kostet Vesleofsen oss 1,8 milliarder og førte til at 7000 mennesker ble evakuert. DSB skriver om flommen i 2011 at «det i gjennomsnittet går mindre enn 20 år mellom hver gang en slik flom inntreffer».

Men hvor trygge er de egentlig på det gjentaksintervallet tatt klimapanelet sine nye reservasjoner i betraktning? Hva om en 20 års flom ble til en 5 års flom, hva da?

Kommunene først i rekken

Riksrevisjonen konkluderte nylig i en evaluering at «Klimaendringer fører til mange usikre moment i arbeidet med å forebygge flom og skred. Ingen av de nasjonale kartleggingene i dag er oppdatert når det gjelder prognoser for klimaendringer».

De understreker også at fylkesmenn og kommuner ikke tilstrekkelig vet hvordan de skal forholde seg til klimaendringer med henhold til flomfare. Dette er kanskje ikke overraskende tatt nivået på den nasjonale klimadebatten i  betraktning, men det er allikevel en sentral observasjon.

På spørsmål om lokal tilpasning til fremtidig ekstremhendelser av typen flom og skred er kommunene førstelinjetjenesten. 

Det fremheves i Meld. St. 15 (Hvordan leve med farene – om flom og skred)  at «Investeringer som det offentlige gjør i tiltak som reduserer flom- og skredrisikoen må begrunnes ut fra at tiltakene er samfunnsmessig rasjonelle.»

Dette er selve kjernen i problemstillingen. For hvordan skal vi best sikre oss mot en fare som vi ikke vet hvordan kommer til å endre karakter, men som vi samtidig vet kommer til å være ødeleggende? Det er naturlig nok mange meninger om dette, også i det offentlige rom.

Flomøkning på 20 prosent

I Meld. St. 33 (Klimatilpasning i Norge) står det, for eksempel, at « Et endret klima vil kunne føre til større negative konsekvenser av flom og skred fordi disse naturfarene forventes å opptre hyppigere, med større intensitet og i andre områder enn i dag.”

Videre blir det sagt at en økning på mer enn 20 prosent for de neste 100 årene blir lagt til grunn som anbefalt praksis. Dette anslaget er basert på studier som kombinerer modellframskrivninger med hydrologiske modeller.

Den kanskje største svakheten med disse anslagene – som hittil er det beste vi har – er at tidsseriene de bruker er korte (<50 år) og at de derfor ikke rommer naturlig flomvariabilitet over lengre perioder.

Smarte tilpasninger

I et nytt studie av året, basert på endringer i flomhyppighet over tusenvis av år, viser vi at det er grunn til å anta at hyppigheten på flommer kommer til å stige moderat i sentrale deler av Sør-Norge de neste 40–70 årene for så å reduseres signifikant, og det raskt.

Om dette anslaget er rett, kan dyre tilpasninger vise seg å være forgjeves, med mindre de forhindrer ødeleggelser som er like dyre eller dyrere. Smarte tilpasninger faktorerer inn slike uventede og dynamiske endringer i flomsystemene, og om de klarer det, kan kommunene og staten ikke bare fordele kostnader over en lang implementeringstidsperiode, men de kan kanskje også dra veksel på de endringene som kommer.

Av private aktører som burde være i fronten når det gjelder å innhente og stimulere til sikker kunnskap om håndtering av overvann og lokale flomforhold, er det naturlig å tenke på forsikringsselskapene.

I Norge har vi store, solide selskap som ettertrykkelig har fått erfare hva kostnadene av flom innebærer. Finans Norge anslår i pressemelding 6. januar 2014 at forsikringsselskaper utbetalte nær 1,5 milliarder kroner etter naturskader i 2013, av disse cirka 410 millioner til mer enn 2000 skademeldinger etter flommen i mai/juni 2013.

På tross av dette bruker de, sett utenfra, en forsvinnende liten andel av sin tid og sine budsjetter på å etterspørre å stimulere denne type debatt og forskning. Det samme kan sies om fylker og kommuner som til syvende og sist vil bli sittende med svarteper om de ikke tar skjeen i en annen hånd; ansvaret for overvann og flom faller på deres skuldre.

Klimaslitasje er en utfordring

Å løfte debatten om lokal tilpasning til fremtidige flommer opp på et nasjonalt nivå samtidig som den kobles til klimaendringer, representerer en reell utfordring.

I en analyse presentert i Aftenposten lørdag 11. januar 2014 vises det til at frykten for fremtidige klimaendringer ikke bare synker blant den voksne befolkning i Norge, men den er minst etter Estland.

Analysen understreker at det er en merkbar slitasje blant folk og forskere når det gjelder klimadebatten kanskje nettopp fordi den har tværet over spørsmål som ikke har reflektert alvorligheten forbundet med den lokale virkeligheten vi beveger oss inn i.

Det er særs uheldig med tanke på hvordan vi best tilpasser oss mangfoldet av endringer som nødvendigvis vil komme.

Kronikken er også publisert i Dagsavisen.