Norge er blant de landene i verden som bruker mest penger per innbygger på helse, ifølge en nylig OECD oversikt. Vi er kun slått av USA.

Ifølge Euro Health Consumer Index ligger Norge i øverste topp 10. Den måler kvalitet på helsetjenester og behandling av pasienter for de ulike landene i Europa. Norge og Sverige er helt i topp når det måles på behandlingsresultat.

Den naturlige konklusjonen er at Norge trolig har verdens beste helsevesen. Det har vi derimot slett ikke. Et punkt den Europeiske rapporten bemerker, gjelder store problemer med lang ventetid for utredning og behandling. Et fattig land som Algerie har merkelig nok lite problemer med ventetid.

Men helse er mer enn helseforetak og spesialisthelsetjenester. Ser vi enda nærmere på helsetilstanden i Norge finner vi viktige momenter som sjelden debatteres.

Dårligst på muskel- og skjelettplager

Ifølge en oversikt fra Global Burden of Disease er Norge ranket nest nederst av 15 sammenlignbare land i verden når det gjelder redusert livskvalitet grunnet helseplager.

Muskel- og skjelettplager er den største årsak til dette, og i særdeleshet ryggsmerter.

Lenger ned finner vi hjertesykdom og psykiske lidelser. Norge er ranket under blant annet Saudi Arabia, Kuwait og Andorra. Denne dårlige rankingen når det gjelder nedsatt arbeidsevne og sykelighet strekker seg helt tilbake til 1990.

En nylig rapport beskriver kostnader rundt muskel og skjelettlidelser i Norge i 2009, og anslår disse til cirka 70 milliarder kroner per år. Ryggsmerter er den lidelsen som koster mest. Største delen av kostnaden relateres til sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger og uførhet, som tilsammen utgjør cirka 55 milliarder per år.

Kostnader til behandling i spesialisthelsetjenesten og helseforetakene utgjør cirka åtte milliarder, behandling hos fastlege cirka halvannen milliard, hos fysioterapi to milliarder og hos kiropraktikk en halv milliard per år.

Totalt er kostnaden omtrent den samme for all behandling i spesialisthelsetjenesten som for all behandling i primærhelsetjenesten til sammen. Det som er tankevekkende er at det er kun 15-20 prosent av alle pasienter med muskel og skjelett problematikk som trenger hjelp i spesialisthelsetjenesten; eksempelvis operasjoner og dyre høyteknologiske utredninger.

Øvrige pasienter behandles og utredes i primærhelsetjenesten, altså hos fastlege, kiropraktor og så videre.
Det vil altså si at si at det brukes enorme ressurser på at en liten gruppe pasienter får beste behandling i spesialisthelsetjenesten. Hovedkostnaden knyttes til sykepengeutbetaling og tapt arbeidsfortjeneste, og skyldes lange ventetider.

Mer behandling i primærhelsetjenesten

Når det gjelder muskel og skjelettlidelser er det i førstelinjetjenesten (lege, kiropraktor, fysioterapi og lignende) tilnærmet ingen ventetid. Det ville derfor være meget god samfunnsøkonomi dersom det meste av behandling og utredning for rygg, nakke, skulder og lignende kunne foregå i primærhelsetjenesten.

Dersom økonomi og ressursoptimalisering prioriteres er det helt avgjørende at kun de riktige og nødvendige pasientene sluses inn i spesialisthelsetjenesten.

Det er mange eksempler på pasienter som ved behandling og rehabilitering likevel ikke behøver operasjon.

Det finnes i dag også gode ordninger for å holde ventetiden nede i form av henvisning gjennom en hurtig sortering og prioritering kalt «raskere tilbake». Det har også i flere år vært «fritt sykehusvalg», i form av rett til å velge det sykehus med kortest ventetid.

Det er ingen tvil om at slike ordninger bør styrkes og kvalitativt utvikles. Det er i dag liten eller ingen grad av kvalitetssikring av ordningene. Noe som kunne spart samfunnet for sykepenge- og rehabiliteringspengeutbetalinger.

Etterspør politisk satsning og forskning

Det meste av all forskning foregår innenfor helseforetakene og i spesialisthelsetjenesten. Det vil si på en liten prosent av alle med de mest alvorlige muskel- og skjelettplager. Her ser det ut til at man trenger en kraftig og bevisst politisk satsning også på forskning i primærhelsesektoren.

Dessverre har trenden gått i motsatt retning. Faktisk har det knapt nok vært noen forskningssatsning på dette området.

Beregninger viser at bevilgningene til forskning på muskel- og skjelettplager har gått ned siste 10 år, selv om det utgjør den største helseutfordringene i Norge.  I 2004 var det anslagsvis kun seks prosent av forskningsmidlene som gikk til muskel- og skjelett relatert forskning. Likevel ble andelen ytterligere redusert i 2011.

Forskningsrådet, som har et årlig budsjett i 1013 på knappe åtte milliarder kroner, har valgt å ikke definere muskel- og skjelettlidelser som et av de særlige satsningsområdene. I 2011 var det kun tre prosent av midlene som gikk til slik forskning.

Det er i den forbindelse betenkelig at en av de få autoriserte helseprofesjonene i Norge med muskel- og skjelettplager som spesialområde, kiropraktorene, fortsatt ikke har sin egen utdannelsesinstitusjon. Dette er spesielt beklagelig med tanke på det akademiske og forskningsmessige vakuum som det trolig har skapt.

Det har vært en beskjeden og fragmentert politisk satsning på muskel- og skjelettområdet i Norge de senere mange år. Det er derfor ikke overraskende at rygglidelser er den enkeltårsaken, og spesielt sammen med andre muskel- og skjelettplager, som forårsaker flest tapte arbeidsdager, og som koster enorme summer hvert år.

Ifølge en nylig rapport fra en tverrfaglig forskningsgruppe, ble det ikke bevilget noen forskningsmidler fra Forskningsrådet til forskning på forebygging eller utvikling av diagnostiske, prognostiske eller prediktive markører siste år.

Det synes derfor som et logisk imperativ at det politisk bør satses betydelig mer målrettet og tungt på forskningsbevilgninger, fagsenter og målrettet helsestrategi som ivaretar det reelle utfordringsbilde rundt muskel- og skjelettlidelser.