Kronikk: Er antidoping forgjeves?

Omfanget av doping i det profesjonelle sykkelsirkuset overrasker selv de mest kyniske. Avsløringene bør imidlertid gi styrke til antidoping, skriver Sigmund Loland.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Foto: Colourbox)

Kongen selv, Lance Armstrong, opplever sitt livs kanskje bratteste utforbakke. Mange følger med i dragsuget.

For den idrettsglade er dette triste nyheter. Vi bringes med inn i en lukket verden av fornektelse, løgn og bedrag. Vi blir vitne til patetiske bekjennelser som kommer ti år for seint. Ærlige ryttere har blitt snytt for heder, ære og solide inntekter.

Flere mener at avsløringene viser utilstrekkeligheten i antidopingarbeidet. Aldri har så mange jukset så mye så lenge. Er antidoping forgjeves?

Ved nærmere ettertanke kan imidlertid pessimismen avløses av en forsiktig optimisme. En alternativ tolkning er at avsløringene kan gi styrke til antidoping. Her følger tre refleksjoner i så måte.

1. Ærlighet varer lengst!

Dopingskandaler er uærlighet satt i system. Samtidig kan de gi oss interessante moralske innsikter. Det én sykkelrytter vet, kan forbli en hemmelighet. Det to vet, vil lett bli allment kjent. Eliteidretten er mer transparent enn noensinne. Den gjennomlyses av massemediene. Kritisk gravende reportere avløser servile sportsjournalister og tar ikke et nei for et nei. Når antidopingmyndighetene med USADA i spissen holder trykket oppe, stiger sannheten gradvis fram.

Meldingen til dagens utøvere er klar: Du kan kanskje slippe unna i dag og i morgen, men du vil være utrygg så lenge mediene og antidopingmyndighetene interesserer seg for dine prestasjoner! Derfor kan siste ukers avsløringer avskrekke og forebygge. Ærlighet varer lengst!

2. Bedre forståelse for dopingtrusselen

Avsløringene kan også gi oss bedre forståelse for realitetene i dopingtrusselen. Brukt korrekt er de fleste medikamenter effektive. Som vi vet fra EPO-fortellingene: Stoffet virker. Det har sosiale og etiske konsekvenser. Er EPO allment utbredt, er presset stort.

Historiene fra U. S. Postal viser tydelig at om utøvere vil henge med, blir de presset mot dop. Utøvere mister frihet og selvbestemmelse. Ansvaret for prestasjonene overføres gradvis fra utøver til eksterne ekspertapparat. Vi vet også at idrettsdoping i liten grad dreier seg om terapeutiske doser. Medikamentene brukes i stort volum på friske mennesker. Helserisikoen er åpenbar. Hvem vil satse på en elitekarriere i et slikt system?

Utstrakt doping vil også redusere den brede fascinasjonen for topputøveren, i alle fall slik den arter seg i dag. Dopingsynderne faller dypt. Vi beundrer topprestasjonene som resultater av talent og hardt og systematisk arbeid.

De beste utøverne assosieres gjerne med moralsk beundringsverdige kvaliteter: viljestyrke, motivasjon, evnen til å sette seg langsiktige mål og til å være best når det gjelder. Dopingbruk endrer situasjonen. I et felt med jevne utøvere, vinner doperen med den manipulerte fysiologien. Her finnes det lite å beundre. Doping tapper eliteidretten for menneskelig verdi. Skandalene viser at antidoping er viktig.

3. Antidoping i prestasjonsteknologiens tid

Vi kan likevel være skeptiske med bakgrunn i teknologi- og samfunnsutviklingen. Hvordan antidoping lykkes i en tid der bio-  og prestasjonsteknologien invaderer våre liv?

Viagra gir hjelp i sexlivet, oppkvikkende piller skal gi bedre konsentrasjon på skole og jobb, fettsuging og avanserte dietter skal forme kroppen i henhold til idealene. Anti aging-industrien jobber på spreng for å vandre fra kosmetisk til reell biologisk effekt. Vi vil ikke bli gamle, vi vil ikke bli svakere, vi vil ikke miste attraktivitet. Går det virkelig an å tro at eliteidretten kan forbli en ren øy i et forurenset hav?

Mitt svar vil være et betinget ja. Vi bør selvfølgelig ikke kjempe mot utviklingen av bioteknologi. Nye medikament og metoder kan gi mennesker bedre og lengre liv. Anabole androgene steroider (AAS) og EPO kan helbrede og redde liv på sykestua. Brukt riktig kan teknologien bli en velsignelse. Men som med all annen teknologi: Brukt uklokt og grenseløst kan den bli en forbannelse. I idretten kan AAS  og EPO underminere utøveres helse, talent og selvbestemmelse. Hva skal vi da med eliteidrett?

Begrensningens kunst

Mesteren, sier Goethe, er kjennetegnet av begrensningens kunst. Jeg leser antidoping inn i Goethes skjema. Kampen mot medikamentene skal begrense eliteidrettens skyggesider og åpne for en beundringsverdig form for menneskelig mesterskap.

Det betyr ikke at antidopingbevegelsen alltid velger riktig virkemiddel. Ønsket om kontroll og straff må balanseres med verdidiskusjon og kulturbygging. Men å hevde at sykkelskandalene viser at antidoping er forgjeves, blir feil. Tvert om: Skandalene viser at antidoping er mer relevant enn noensinne.

Powered by Labrador CMS